Første stopp blir derfor lengst nede i stratigrafien, i det prekambriske grunnfjellet, og et gammelt pukkverk langs riksveien blir definert som turens første geofunn.
Hans Oddvar, sjefsgeolog i Lundin Norway, er spesielt opptatt av sprekkene som gjennomskjærer den tilsynelatende grå og kjedelige bergarten. Interessen skyldes at Lundin nylig gjorde et oppsiktsvekkende oljefunn i granitter på Utsirahøyden rett vest av Stavanger (GEO 04/2011; ”Gammelt grunnfjell – mettet med olje”).
– Grunnfjellet i Nordsjøen er som regel hardt og tett og langt fra egnet som reservoarbergart. Men på steder hvor det har vært utsatt for tropisk forvitring (GEO 01/2011) eller er gjennomskåret av sprekker, kan det ha både porøsitet og permeabilitet.
Her på Toten er fjellet gjennomsatt av sprekker, i flere retninger, men det er selvsagt verken olje eller gass å spore.
– Grunnfjellet på fastlandet kan likevel være en viktig geologisk ressurs på steder hvor det egner seg til pukk, noe dette uttaket tydelig demonstrerer, opplyser geologen, og minner oss samtidig om at ikke alle geologiske ressurser er spektakulære i form og farge.
Rike jordbruksbygder
Gjennom flere hundre millioner år i siste del av urtiden (prekambrium) forvitret grunnfjellet, og løsmassene ble fjernet av vind og vann. På den måten ble grunnfjellet – med tiden til hjelp – slitt ned til et flatt sletteland (peneplan).
Da havnivået steg i begynnelsen av kambrium, ble det flate landskapet oversvømmet, først i nord, deretter i sør. Dermed ble det gjennom millioner av år avsatt finkornete sedimenter – mest leire – som etter hvert ble til tykke lag. De har senere blitt herdet til hard skifer, takket være høyt trykk og høy temperatur.
Neste geofunn blir en vegskjæring på den idylliske skogsbilveien ned mot Brandbu hvor den kambriske alunskiferen har kommet frem i lyset med hjelp fra gravemaskiner. Alunskiferen ble opprinnelig avsatt som leire på havbunnen og var full av organiske rester fra alger og dyr. Det normale er at slike rester råtner bort, men fordi bunnslammet var fattig på oksygen, er karboninnholdet bevart.
– Den soter på fingrene og gir en svart strek når vi risser med kniv. Derfor skjønner vi at dette er alunskifer, forteller Tom.
Hans Oddvar liker det han ser, men blir fort mer opptatt av det praktfulle åkerlandskapet de to syklistene kan skue ut over.
Det er alunskiferen, samt de yngre skifrene og kalksteinene fra ordovicium og silur som gir den gode jorda, og som flere steder utgjør grunnlaget for de rike jordbruksbygdene på Hadeland, forteller han som har sine røtter i dette området. Augedals bro midt i Brandbu sentrum er sannhetsbevis for det siste.
Et gammelt vulkanrør
Lengre sør er det Brandbukampen som tiltrekker seg det meste av oppmerksomheten. Dette geofunnet troner 522 meter til værs og er ett av mange vitnesbyrd om at vulkanisme dominerte i denne delen av landet i perm tid – svært lenge etter at de omtalte skifrene og kalksteinene ble avsatt.
– Mange høydemeter til tross, turen opp til toppen er ”et must”. Det er ikke mye stein å se, men utsikten over Hadelandsbygdene er formidabel. Fra denne vulkanpluggen ser vi også forkastningen som går langs østsiden av Randsfjorden, og videre mot sør kan vi skimte flere vulkanplugger som markante høydepunkter. Bare ta en titt på det geologiske kartet, der ser vi dem som små, røde prikker, forteller Hans Oddvar.
– Randsfjorden er utgravd i Oslofeltets grenseforkastning. Ved østbredden i sør ligger de rike jordbruksbygdene på sedimentære bergarter, mens det skogkledde og brattlendte grunnfjellsområdet på vestsiden preges av spredt bosetning. Sammenhengen mellom geologi og bosetning demonstreres tydelig akkurat her, legger Tom til.
Brandbukampen består av vulkanske bergarter fra den geologiske perioden perm. Det er vanlig å si at den er restene etter en gammel vulkan. Det er bare delvis riktig. For vi må ikke forveksle den med en vulkankjegle, slik vi kjenner dem fra moderne vulkanutbrudd.
Brandbukampen består av et gammelt tilførselsrør som opprinnelig lå langt nede i bakken. Den egentlige vulkanen er altså forsvunnet på grunn av forvitring og erosjon gjennom nesten tre hundre millioner år. Den nåværende kjegleformen skyldes løsavsetninger og naturens ukuelige vilje til å bryte ned alle høydepunkter til plane flater.
– Dette var små vulkaner. De virkelig store vulkanene dannet kalderaer, slik vi kjenner dem fra for eksempel Yellowstone i USA, og det geologiske kartet viser at det er mange slike kalderaer i Oslofeltet. Beregninger som er gjort viser at vulkanene som dannet kalderaene i Oslofeltet slett ikke lå tilbake for de som utgjør grunnlaget for dagens skrekkscenarioer fra amerikanske filmprodusenter, kan geolog Bjørn Tore Larsen fortelle fra sin base på Ringerike.
Varmt hav så langt du ser
Fra Hadeland fortsetter turen til bygdene på Ringerike. Her domineres landskapet av kambriske skifre, ordoviciske skifre og kalksteiner samt siluriske skifre, kalksteiner og sandsteiner. Fruktbare jordbruksområder gir et vakkert skue, og området spilte en viktig rolle i Vikingtiden (800-1050 e.Kr.). Småkongen Halvdan Svarte (810-860) bodde antakelig på Ringerike, og Snorre forteller at han ble gravlagt på Stein. Den 60 meter lange og 4-5 meter høye Halvdanshaugen ligger på vestsiden av Steinsfjorden med fin utsikt til det permiske lavaplatået som utgjør Nordmarka.
En annen avstikker leder til en sjelden flott naturperle nedenfor den gamle og ærverdige gården Rytteråker. I år, som i fjor, har Bjørn Tore tatt med seg 5. klassinger og gir dem en enkel innføring i geologi, alt fra kontinentalforskyvning til kalksteinsavsetning.
Kalksteiner med koraller er nettopp noe av det han viser frem på denne naturperlen. De forteller med all tydelighet at landet vårt var oversvømmet av et varmt hav med et yrende dyreliv (se også Geokalender 2009; mars måned).
Rombeporfyr etter klatreetappen
I den bratte stigningen opp Krokkleiva, fra Sundvollen til Kleivstua, kan de to syklistene – bokstavelig talt – klatre oppover i stratigrafien samtidig som de studerer veiskjæringene. For hvert tråkk blir sandsteinene fra silur yngre, og i øverste del av klatreetappen møter de den helt spesielle rombeporfyren som er så karakteristisk for Oslofeltet.
– Krokkleiva er et dypt skar i bergveggen og det topografiske uttrykket for en (transfer)forkastning som skiller og forskyver Vestfoldgrabenen fra Akershusgrabenen i forhold til hverandre (se kartet), forteller Bjørn Tore.
På platået etter den lange bakken venter den trollske og sagnomsuste Krokskogen (”Sommernatt på Krokskogen”; Asbjørnsen og Moe) og Oslofeltets mange varianter av rombeporfyr. Vegetasjonen er tett, men inn i mellom finnes det små blotninger hvor flere av variantene kan tas i øyesyn.
På Krokskogen ligger også den aller eldste rombeporfyrlavaen, betegnet RP1, og i dette området er den opp til 100 meter tykk. Krokskogen lavaplatå består av lava fra minst 22 forskjellige utbrudd som er karakterisert ved at alle har litt forskjellige feltspatkrystaller (romber). Rombeporfyrlavaene strømmet sannsynligvis ut fra lange nord-sør-gående spalter i jordskorpen som lå parallelt med sprekkeretningen. Lavaene kom altså ikke fra kjeglevulkaner.
– Den innledende riftingen sent i karbon – oppsprekningen av jordskorpen på grunn av strekking – kulminerte i perm med strømmer av rombeporfyrlava som til slutt dekket to tredjedeler av Oslofeltet, sannsynligvis langt utenfor også, forteller Bjørn Tore.
Her er det på sin plass å minne om at også rombeporfyr er en geologisk ressurs som østlendingene har stor glede av. Flere steder, blant annet ved Stryken på østsiden av Nordmarka, har Hadeland Pukkverk uttak og skryter av at de selger pukk med ”markedets laveste egenvekt kombinert med ekstremt stor slitestyrke”.
Sykkelturen fortsetter sørover langs Den gamle Ringeriksveien som går over Krokskogen fra Sundvollen ved Tyrifjorden til Lommedalen i Bærum. Den brukes nå mest til tømmertransport på vinterføre og som sykkelvei om sommeren. Den tidligere riksveien over Krokskogen var også en viktig etappe av Den bergenske kongevei som ble åpnet i 1805, og langs ruten er det ganske nylig satt opp en rekke plakater som gir mye kunnskap i sekken til farende. Litt kulturhistorie, som supplement til geologien, er slett ikke å forakte.
Den eldgamle gravplassen
De to spenstige karene rekker også en kjapp tur opp på Kolsåstoppen (GEO 04/2010), en av ti geologiske perler som har fått status som ”geologisk nasjonalarv”. Her kan de studere store deler av Oslofeltes lagrekke, og fra toppen er det vidt utsyn over det kambrosilurske landskapet i Indre Oslofjord. I sørvest ser de silhuetten av Skaugumåsen som også består av vulkanske lavabergarter.
Kalvøyas ordoviciske skifre og kalksteiner er også et besøk verdt når man er så nærme. Isskuringen har gjort at lagene står opp som små runde rygger. Derfor er det mange fine lokaliteter på denne idyllen i Oslofjorden, og på innsiden av øya er fjellet fredet til glede for kommende generasjoner studenter og forskere.
Deretter bærer det i god fart på sykkelstiene ut til Slemmestad. Veiskjæringene levner liten tvil om at de to geologene sykler i Oslofeltets eldste lagrekke, og på den korte strekningen kunne det vært gjort mange lærerike stopp, men det er mye annet spennende som venter. Denne gangen strekker tiden dessverre ikke til.
To helt spesielle lokaliteter får i stedet all oppmerksomheten.
På Slemmestad stadion venter de 465 millioner år gamle ordoviciske blekksprutene, kjent fra både A-magasinet (desember 2010), NRKs Ut i naturen (desember 2010) og GEO (08/2010). Den flere mål store flaten som vender mot fotballbanen er en eneste stor gravplass som det ikke finnes maken til her i landet.
Litt sør for Slemmestad, på vei mot Nærsnes, blir det også tid til en rask stopp for å studere grensen mellom prekambrium og kambrium i en veiskjæring langs Fv. 6. Dette er en klassisk lokalitet som legendariske Steinar Skjeseth presenterte for hele det norske folk i heftet Landet blir til (først utgitt i A-magasinet, deretter som bok).
Rød farge er avslørende
Grå himmel. Grønne jorder. Røde grusveier og røde tørrmurer. Rødfargene forteller at syklistene er inne i drammensgranitten sørøst for Drammen.
Drammensgranitt benyttes først og fremst som bygningsstein, og det første større bygget som fikk fasader av drammensgranitt i Norge var Regjeringsbygningen. En rekke mindre malmforekomster er også knyttet til bergarten, men det er ikke drift på noen av dem i dag.
Én stopp for å se på denne bergarten er nok for de to travle herrene. Deretter bærer det i lagtempo og stor hastighet bortover flatene på Hurumlandet, mens det nok blir litt strekk i ”feltet” oppover de bratteste kneikene.
Etter enda mer drammensgranitt etter Svelvik fortsetter ruten på vestsiden av Oslofjorden i retning Holmestrand og Horten. Og selv om det går fort, de to observante geologene får med seg bølgeslagsmerker i silur sandstein der det er bygget en tørrmur som beskyttelse mot utrasninger.
Vel så interessant er kanskje Langøya utenfor Holmestrand. Den består av kalkstein som i mange år var en ressurs for NORCEMs sementproduksjon på Slemmestad. Nå er de gamle gruvene lagt ned, men de store hulrommene driften etterlot seg er fortsatt en betydningsfull ressurs, nå som avfallsdeponi for farlig, uorganisk avfall. Senere, når deponiet er fullt, vil øya bli omgjort til friluftsområde. Her ser vi altså et godt eksempel på at gruvedrift kan være bærekraftig. Det betyr at ressursen ikke bare har verdi for den eller de generasjonene som utnytter råstoffet, men at den også har verdi for senere generasjoner, til annet bruk.
En verdig avslutning
Lunsjplassen på brygga i Tønsberg – siste utenomfaglige stopp før turen tar slutt – har intet mindre enn larvikitt på disken. Et kontrollspørsmål viser at den unge servitøren ikke har den minste anelse om at hun vokter over et eksemplar av Norges nasjonalstein. Riktig nok er det den rødlige tønsbergitten som dominerer rundt denne vestfoldbyen. Du finner for eksempel tønsbergitt på Verdens ende. På Slottsfjellet rett bak sentrum er det imidlertid rødlig rombeporfyr som setter preg på landskapet.
Men på den siste etappen sykler de to geologene ganske fort inn i larvikittmassivet, og på resten av turen er det denne helt spesielle steinen som utgjør berggrunnen.
Larvikitt (Unik, vakker og eksklusiv, NGF 2009), som nesten utelukkende består av mineralet feltspat, dominerer store deler av Vestfold. Øst og vest for Larvik ligger en rekke gamle og nye brudd som viser at det har vært drevet på denne praktsteinen gjennom mer enn 125 år. Noen av dem er lett synlig fra veien, mens andre skjuler seg inne i skogen, langt fra veier og folk.
Om du ikke kommer over et brudd, bare noen få er synlige fra de viktigste gjennomfartsårene, er det desto lettere å få øye på larvikitt som bruksstein. I Larvik er denne blå steinen selvsagt spesielt godt eksponert i bygninger, monumenter, kunstverk, molostein og annet. Slik sett er hele Larvik et eneste stort geofunn.
Du er derfor aldri i tvil om at du er i larvikittens hovedstad når du vandrer rundt i denne byen. Det nye spahotellet (Farris Bad) nede ved sjøen er forresten et utstillingsvindu for norsk naturstein generelt og larvikitt spesielt. Her kan steingale glede seg bare ved å vandre rundt i resepsjonen og tilliggende lokaler, eller – på fine dager – flanere blant firskåren molostein i strandkanten.
Larvikitt hører med til en av de aller flotteste natursteinene vi har. Ikke nok med det, den finnes bare i Norge, den er benyttet over hele verden (!), og den viser til fulle én av Oslofeltets mange geologiske og estetiske kvaliteter.
Intet er derfor mer naturlig enn at turen avsluttes i Larvik, og i utforskningens ånd velger de to geologene å ta avskjed med Oslofeltet der Thor Heyerdahl skuer ut over Oslofeltet fra sin plass på Tollerodden. Og ja, monumentet er i larvikitt.