Det er professor Yngve Kristoffersen som stiller disse spørsmålene i På Høyden.
Kristoffersen viser til oseanografen H.U. Sverdrup som var 30 år ved starten av Maud-ekspedisjonen og tilbrakte de neste sju årene i Polhavet (1918-1925).
«Han hadde sikkert etter manges mening «kastet» bort de sju beste år av sitt liv i isødet, men det forhindret ikke at han allerede i 1932 fremsto som den best kvalifiserte kandidat til direktørstillingen for Scripps Institution of Oceanography, det største marine forskningsinstituttet på USA’s vestkyst og i 1948 første direktør i Norsk Polarinstitutt frem til 1954,» skriver professoren.
«Hvor finner vi i dag en lignende forståelse av at det er ikke nok å sitte med en datamus i hånden og ønske seg data, du må ville noe mer?» er det retoriske spørsmålet som Kristoffersen stiller.
«Du må ha forståelse for at arbeidet med feltobservasjoner er minst like viktig som analysen. Nansen-, Amundsen- og Sverdrup-generasjonen satte Norge på kartet i utforsking av Polhavet. Vi kan bare undres over at seinere generasjoner av norske forskere ikke har latt seg inspirerer til videre vitenskapelig polar nysgjerrighet. I stedet har vi unisont hengitt oss til krampaktig nasjonal rendyrking av nostalgi? Det er hevet over enhver tvil at mangelen på norsk forskningsinnsats som krever fysisk tilstedeværelse i Polhavet har ikke bare vært mangel på ressurser slik man ofte hører, men har først og fremst demonstrert en idéfattigdom og mangel på initiativ som har vært et hundreår-langt antiklimaks til det pionérene sto for.»
Kristoffersen er også opptatt av kostnader: «Kostnaden for isdriftekspedisjon Fram-2014/15 i Polhavet (12 mndr.) er sammenlignbar med utgiftene til skituren i Antarktis i forbindelse med Nansen-Amundsen jubileet i 2011 foretatt av direktøren i Norsk Polarinstitutt Jan-Gunnar Winther, Vegard Ulvang, Harald Jølle og Stein P. Åsheim.»
Han er også opptatt av logistikk: «Norge har et nasjonalt institutt for polarforskning som medfører en naturlig forventning om nasjonal tilrettelegging av logistikk for å utnytte potensialet i hele det norske forskningsmiljøet.»
«Så langt har historia dessverre vist en introvert institusjon som er mer opptatt av å bruke sine priviligerte stilling til å konkurrere med andre enn å tilrettelegge for maksimal utnyttelse av det nasjonale miljøets kunnskapsressurser. Denne uholdbare situasjonen bidro til å tenke nytt.»
Det er også mulig å drive effektiv forskning rimelig: «Gjennom internasjonalt samarbeid har UiB siden 2008 disponert en luftputebåt som vi etter hvert har utviklet til en fullverdig forskningsplattform. Den kan anvendes til prosjekter i drivisen hvor utstyret er kompakt og veier mindre enn et halvt tonn. Med luftputebåten har Norge fått et nytt logistisk alternativ som gjør samarbeid med internasjonale isbryterekspedisjoner til en vinn-vinn situasjon. »
«Luftputebåten kan være neste generasjons isdriftstasjon i en situasjon hvor isdekket i Polhavet i gjennomsnitt blir stadig tynnere og tradisjonelle isdriftstasjoner upraktiske. Miljøvennlighet og kostnader er viktige stikkord. Det daglige forbruket av drivstoff til en dieseldrevet isbryter (60 tonn) er tilstrekkelig til 4 års isdrift med en luftputebåt. Luftputebåten er den eneste polarforsknings-plattformen i verden i sitt slag og eieren, John K. Hall ønsker å donere fartøyet til en norsk forskningsinstitusjon. Verdien av en slik farkost er ca. 15 mill. kroner.»
«Polhavet vil ikke bli mindre interessant i fremtiden. Men hvor er pionérånden hos forskerne, og hvor er visjonen hos ledelsen ved UiB? UiB’s aktivitet i Polhavet siden 2011 er knyttet til en pensjonist. »
Kristoffersen avslutter med en tordentale: «H.U. Sverdrup viste en mental holdning og tålmodighet i sin polare nysgjerrighet som etter mitt skjønn mangler sidestykke i norsk polarforskning. Det er umulig å ha sympati med et universitet som både på forsker og ledelsesnivå demonstrerer en idéfattigdom og mangel på initiativ som er ganske utrolig. Dere må ville noe! Problemene er først og fremst i eget hode og skyldes i mindre grad andre faktorer.»