Rydder opp i gamle synder

Utslippene i Løkken er nærmest beryktet. Men vi kjenner problemet fra andre nedlagte gruver også. Mange av våre tidligere sulfidmalmgruver er kilder til alvorlig forurensning. Konsekvensene kan være livløse elver, store volumer med tungmetaller som tilføres vassdragene og manglende innfrielse av kravene til kobberinnhold i avrenningen som Miljødirektoratet setter. Nedenfor gamle Folldal Gruver i Folldal (1748-1968) er for eksempel Folla helt uten fisk gjennom en strekning på hele åtte kilometer. Slikt skaper misnøye i lokalsamfunnet.

Taftø er utdannet maringeolog, men har lang erfaring fra miljøarbeid i både Vegdirektoratet og Rambøll. Siden 2012 har hun vært ansatt i Direktoratet for mineralforvaltning (DMF) med ansvar for å redusere forurensningene fra de nedlagte gruvene som er i statens eie ved Nærings- og fiskeridepartementet. Hun er godt i gang. Men oppgaven er formidabel. Det er mange som ikke liker ødelagte vassdrag.

– Derfor er det stor politisk interesse rundt gruveforurensning.

Dessverre er løsningene både dyre og teknisk kompliserte.

De fire store

I 1988 la Statens forurensningstilsyn (SFT) fram en handlingsplan for å redusere kobberavrenning fra de 10 mest forurensede gruveområdene med 60-90 prosent. Taftø opplyser at det er fire av disse som nå prioriteres: Løkken gruve, Folldal Gruver, Røros Kobberverk og Sulitjelma gruver. Her er ikke kravene til kobberinnhold i avrenningen innfridd.

Alle er gamle sulfidmalmgruver (Storhetstid tuftet på svovelkis). Disse dominerte norsk gruvedrift gjennom drøyt 350 år, fra oppstarten av Kvikne kobberverk i 1630 til nedleggelsen av Folldal Gruver i 1993.

Det var innholdet av kobber som i starten gjorde sulfidmalmene interessante. I siste halvdel av 1800-tallet kom interessen også til å dreie seg om andre metaller i malmen, for eksempel sink, nikkel og bly.

På slutten av 1800-tallet og gjennom det meste av 1900-tallet ble svovelkisen brukt som råstoff for svovelsyreproduksjon. Det 20. århundret har blitt kalt «svovelkisens århundre» for de norske bergverkene. Men etter andre verdenskrig ble svovelkisen sakte, men sikkert utkonkurrert av svovelholdig gass og olje. Dermed sank prisene, og de norske svovelkisgruvene måtte legge ned, én etter én.

Noen av dem etterlot seg altså et problem. Opp gjennom historien var det blitt gjort lite for å begrense avrenningen av tungmetaller.

– I oppstarten av gruvedriften her i landet var det liten bevissthet om påvirkningen aktiviteten hadde på miljøet. Tidlig på 1900-tallet ble det gjennomført tiltak på enkelte lokaliteter på selskapenes eget initiativ, men et formelt regelverk knyttet til forurensning fikk vi ikke før midt på 70-tallet, opplyser Taftø.

Og for fire nedlagte gruver er det altså helt nødvendig å gjennomføre avbøtende tiltak for å redusere de lokale forurensningene.

Verdifullt gråberg

– Berghalder (gråberg med varierende utnyttelse av malmen) er en av hovedkildene til avrenning. Bare den aller rikeste malmen ble brukt, så mye av gråberget hadde gehalter som i dag ville vært interessante å utnytte. Men for oss betyr det at gråbergveltene er fulle av tungmetaller, og derfor en kilde til forurensning, forteller Taftø.

Vi kan med andre ord slå fast at noe av fjellet som ble klassifisert som gråberg i «gamle dager» kunne vært malm i dag. Andre steder i verden har de tatt konsekvensen av dette. Gråbergveltene har blitt nye metallkilder.

Dette må forstås slik at vi ikke kan forvente tilsvarende omfang på forurensningsproblemene hvis det ble åpnet en sulfidgruve i dag. Dermed ikke sagt at de ikke representerer en utfordring.

– Sulfidgruver vil alltid kunne representere et problem hvis det ikke settes i verk tiltak som begrenser utslippene, påpeker Taftø.

En varm og snøfri vei

Taftø forteller at det i de gamle gruvene og gruvebygdene er tre kilder til forurensning.

– De største miljøproblemene er knyttet til kismineralenes forvitringsegenskaper som medfører at tungmetaller frigjøres under utvikling av syre og vaskes ut med nedbøren. Prosessavfall (avgang), vannfylte gruverom og smeltehytter er i tillegg til gråberget viktige kilder. I tillegg skjer det naturlig avrenning fra malmførende horisonter med utgående i dagen.

Det er godt kjent at både gråbergveltene og de vannfylte gruverommene og gruvegangene gir store utfordringer. Overflatevann renner gjennom veltene, løser opp restinnholdet av metaller og frakter dem videre ned gjennom bekker og elver, mens vann med oppløste metaller fra gruverommene også renner ut i vassdragene.

– Flere steder har vi imidlertid en ekstra utfordring, i og med at gråberg har blitt brukt som fyllmasser i veier, grunnmurer og annen infrastruktur. På den måten lekker metaller ut over store områder. Dette gjelder spesielt i Folldal, men problemet er også godt kjent fra Løkken.

Men som om ikke dette er nok å ta tak i, må DMF også ta hensyn til kulturvernet. Flere plasser, blant annet i tilknytning til det gamle Røros Kobberverk, er nemlig gruveområdene kulturminner. Det er derfor utfordrende å få tillatelse til nye «inngrep» for å begrense eller stoppe forurensningene. Men det er likevel håp.

– Miljøaspektet er i fokus lokalt, og teknologiutviklingen tilsier at vi kan etablere løsninger som kan være akseptable både for miljø- og kulturminneinteressene, erfarer Taftø.

En arv fra gammeltida

Direktoratet for mineralforvaltning har en formidabel oppgave foran seg. Lokalsamfunn som var tuftet på gruvedrift har funnet andre næringsveier for å opprettholde bosetningen. Men minnene fra gruvedriften lever godt. Først og fremst gjennom besøksgruver og museer, men dessverre også gjennom tungmetallforurensning som gir forurensete vassdrag.

– Dette skal vi klare å løse gjennom bruk av ny teknologi og et helhetlig fokus. Vi har som målsetting å etablere driftssikre løsninger som skal vare langt fram i tid, påpeker Siw Taftø.