– Dokumentene kommer inn på lageret vårt i mange og store kasser. Jobben består da i å få dem inn i esker og mapper slik at alt er søkbart på en digital plattform, forteller Ingrid Nøstberg, arkivar ved Vestfoldarkivet og Vestfoldmuseene.
Nøstberg er historiker av utdannelse, og som ansvarlig for den pågående oppbyggingen av Norsk Bergindustriarkiv bør hun få rikelig anledning til å tilfredsstille sitt behov for å lære mer om fortiden. En fortid som fremtidige generasjoner også bør få anledning til å sette seg inn i.
Bergindustrien har som kjent vært særdeles viktig for landet vårt gjennom flere århundrer, og Nøstberg er opptatt av at vi tar vare på arkiver etter næringen – alt fra gamle og ærverdige protokoller til dagens arkiver som i all hovedsak er digitale. I fjor lanserte derfor Vestfoldarkivet prosjektet som skal sørge for at bergindustrien lever evig.
– I Norge mangler vi et nasjonalt næringslivarkiv, slik svenskene har, men her hjemme bygger vi nå i stedet arkiver for enkelte næringer. Fremst i løypa var Norsk olje- og gassarkiv som ble opprettet i 2014. Sjømatnæringen fulgte opp i 2018. Nå er det bergverksnæringen som må ta et løft, sier Nøstberg.
«Norsk bergindustriarkiv har som mål å sikre de mest sentrale arkivene fra bergindustrien for fremtiden – med tanke på næringens egen bruk, forskning og kulturformidling.»
Tar vare på kunnskap
– Utfordringen er at viktig dokumentasjon støver ned, blir borte eller i verste fall blir kastet. At bedrifter går konkurs eller blir lagt ned, bidrar også til at vi mister kunnskap. Dette er bakgrunnen for at vi har satt i gang et nasjonalt prosjekt der målsetningen er å kunne sikre det mest sentrale arkivmaterialet for fremtiden.
Nøstberg snakker varmt om det nyopprettede Norsk Bergindustriarkiv. Administrasjonen er lokalisert til Vestfoldarkivet i Sandefjord, mens selve den fysiske oppbevaringen av arkivene vil skje regionalt, i samarbeid med arkivinstitusjoner rundt om i landet. Det statlige Arkivverket er også en viktig medspiller, og bistår både økonomisk og faglig i arbeidet.
Nøstberg ser fram til å få arkivene overført til arkivinstitusjonene og inn i sikre magasiner. For ettertiden er det ikke godt nok at bedriftenes egne arkiver – kunnskapen om fortiden – ligger hulter til bulter i ymse kasser i bortgjemte kott.
– Mens offentlige virksomheter har en lovpålagt plikt til å arkivere, er det fritt frem for private selskaper å gjøre akkurat som de vil med gamle sine arkiver. Derfor legger vi nå til rette for at den norske bergindustrien kan ta vare på de historiske kildene.
– Det er imidlertid ikke bare mineralbedriftene som skal kunne nyte godt av dette. Også leverandørbedrifter, interesseorganisasjoner, fagforeninger og privatpersoner med tilknytning til næringen skal få anledning til å arkivere gamle dokumenter i det nye arkivet, påpeker Nøstberg.
I løpet av det siste året har hun derfor reist land og strand rundt og skaffet seg en oversikt over «rikets tilstand». Erfaringene som hun har høstet underveis tilsier at det er et stort behov for den tjenesten Vestfoldarkivet har lansert.
– Vi tilbyr sikker oppbevaring av både papirbaserte og elektroniske arkiver, samt enkel tilgang til egne og andres arkiver, men også reduserte lagringskostnader for de enkelte bedriftene, sier Nøstberg.
– Videre har vi til hensikt å gjøre arkivene synlige og tilgjengelige for bedrifter, forskere, studenter og andre som måtte være interesserte i å grave i fortiden. Sensitiv informasjon blir selvsagt skjermet – bedriftene beholder full kontroll med innsyn og bruk.
På Norsk bergindustriarkivs nettside, www.bergindustriarkivet.no, ligger oversikt over alle bevarte arkiver med lenke til den nasjonale arkivkatalogen Arkivportalen. Ved å ha en slik sentral inngang til katalogopplysningene vil det, ifølge Nøstberg, være mulig å gjøre systematiske søk i et etter hvert rikt kildemateriale fra bergindustrien. I denne sammenheng trenger ikke «sentralisering» å være et skjellsord.
Et spleiselag
– Vi snakker om en kulturarv, proklamerer Nøstberg.
Akkurat det er det lett å være enig med henne om. Men ikke alle bedrifter er like flinke til å ta vare på den kulturelle arven.
– All rapportering til Direktoratet for mineralforvaltning bevares i offentlige arkiver, mens avisene med sine mer eller mindre nyanserte oppslag tas vare på gjennom pliktlevering til Nasjonalbiblioteket. For at næringens egen stemme også skal bli bevart, er bedriftenes egne arkiver derfor helt avgjørende. Og da må det altså en aktiv handling til, mener Nøstberg.
– Det handler om identitetsbygging. I siste instans handler det om bedriftenes omdømme.
Heldigvis ser det ut til at mange bedrifter er interessert i å være med.
– Bevaringen av arkivene er basert på et spleiselag mellom bedriftene og arkivinstitusjonene. Næringen må altså selv bidra. Modellen bygger på tilsvarende satsing innen olje- og gassektoren og sjømatnæringen, forteller Nøstberg.
Oppstartsbevilgningen fra Riksarkivaren på 800 000 kroner over to år holder bare et stykke på vei. Næringen må være villig til å spytte i kassen, og Nøstberg har et bestemt inntrykk av at mange bedrifter vil være med på dette.
– Til gjengjeld vil bedriftene få god kontroll på egne arkiver, redusere lagringskostnadene og bidra til vår felles kultur- og historieforståelse, avslutter Ingrid Nøstberg.