Med sju bilder fra sju skred – Kattmarka, Lyngen, Skjeggestad, Sørum, Alta og Gjerdrum – serverte foredragsholderen dagenes eneste quiz.
Hvem skal ut? spurte han, og lot oss få litt betenkningstid. Ingen viste mot ved å løfte hånden. Alle meldte pass.
– Gjerdrum-skredet var det eneste som var kartlagt, fortalte Jean-Sebastien L’Heureux , leder av NGIs trondheimkontor, på fagseminaret «Hvordan skal vi forebygge kvikkleire», som samme institusjon holdt i april i år.
Underlig nok hadde ingen av de andre rasområdene blitt kartlagt i detalj. I så fall må vi tro det hadde vært lettere å forebygge dem, og i god tid før områdene ble bygget ut eller forstyrret på annen måte.
Eneste tilgjengelige kunnskap for disse områdeskredene lå derfor i NGUs kvartærgeologiske kart.
Stort etterslep
Jobben som må gjøres er imidlertid stor, om ikke gigantisk. Et område på nesten 4000 km2 med 2300 kvikkleiresoner må nøye saumfares. Av disse sier NOU-rapporten På trygg grunn (2022) at 1000 kvikkleiresoner i de tre høyeste risikoklassene bør vurderes nærmere for en forenklet eller detaljert soneutredning som grunnlag for eventuell sikring.
– Det er et stort etterslep på kartlegging, utredning og sikring av kvikkleiresoner, spesielt for eksisterende bebyggelser, fremholdt L’Heureux.
Han etterlyste derfor flere geoteknikere og geologer med relevant erfaring for å vurdere faren for skred. På den positive siden anførte han at det finnes gode metoder for å identifisere kvikkleire, samt gode verktøy for å beregne stabilitet og utløp av skred.
NGIs kvikkleireekspert reduserte antallet soner til mellom 400 og 500, men er kritisk til at man fortsatt deler faresonene inn i mindre enheter.
– Dette er en rest fra tidlig 2000-tallet, og mindre soner gir mulighet for feil, ettersom det er utfordrende å sette grenser for hvor langt et mulig skred kan bre seg.
Økt sårbarhet ved inngrep
– Kartene som viser kvikkleiresoner er kvalitative og gir bare et øyeblikksbilde for det tidspunktet da vurderingen ble gjort, og de tar ikke hensyn til verken klimaendringer eller endringer i arealbruk. Bør man derfor ha en holdbarhetsdato for slike kart? spurte L’Heureux retorisk.
Her viste han blant annet til Riksrevisjonens anmerkning fra 2021 (Dokument 3:6 (2021–2022)), der det heter at «flere og kraftigere nedbørsperioder (og flom) vil føre til økt erosjon og føre til flere kvikkleireskred».
Dette er spesielt interessant i lys av L’Heureuxs forklaring om at 85 prosent av skredene de siste 20 årene er utløst av menneskelig aktivitet.
Bane NOR viser imidlertid vei ved å ettergå både skråninger, tunneler og broer hvert 6. år. Der har man altså skjønt at infrastruktur i fast fjell og løsmasser påvirkes over tid.
Den opplagte konklusjonen L’Heureux trakk er derfor at vi står foran store utfordringer, og at sårbarheten til eksisterende bygg og infrastruktur øker.
Et annet poeng han trakk frem har fått liten oppmerksomhet.
– Flere av kvikkleireskredene de senere årene hadde potensial til å bli store katastrofer. Tidspunkt på døgnet, små marginer og rene tilfeldigheter gjorde at skadene kun var materielle. Men Gjerdrum-skredet viser hvor store konsekvensene kan bli.
Nødvendig med samarbeid
Beskjeden er like fullt klar.
Det er mulig å forebygge skred og redusere faren, men da er det helt nødvendig å kartlegge grunnforholdene. Så må vi lære av historien.
– Det er viktig å bruke lærdom fra Gjerdrum-skredet til å tenke nytt rundt kvikkleireproblematikken og samarbeide på tvers, slik at vi trygt kan bygge og bo på kvikkleire, konkluderte Jean-Sebastien L’Heureux i sitt foredrag på NGIs fagseminar.
Faktisk er det slik at NGI langt på vei legger opp til svaret selv. Gjennom et nyopprettet, internasjonalt kvikkleiresenter, der hovedmålet er å øke kompetansen innen dette fagfeltet, skal både norske og utenlandske aktører bidra. Senteret baserer seg på en grunnbevilgning fra Norges forskningsråd, men blir også støttet av de største norske aktørene innenfor grunnarbeid.
2 kommentarer
Det er enormt positivt hvis NGI langt på vei legger opp til svaret på nye kvikkleireutfordringer selv (ved å opprette en internasjonal kvikkleiresenter). Det bør tilføyes at kvikkleire finnes kun i ytterst få land i verden.
Det er også positivt at NGI i større grad innrømmer at stabilitetsrapporter er ferskvarer som går ut på dato.
Det kan skyldes drastiske endringer på poretrykk i grunn, erosjon, økt belastning som skyldes menneskelig aktivitet, flom eller mye nedbør. Rystelser fra eksempelvis sprenging eller komprimering kan også utløse skred.
Behovet for å undersøke faren for sideveis utbredelse av skred utenfor og mellom kjente kvikkleiresoner har også fått mer fokus etter Gjerdrum
I følge NGI er en løsning å sørge for mye bedre tverrfaglig samarbeid mellom geoteknikere, geologer, hydrologer meteorologer og geofysikker.
Det er nærliggende å tenke at nevnte samarbeid best kan koordineres ved hjelp av geologenes 4 dimensjonal modeller av sedimenter som er utviklet i Oljesektoren. Disse er allerede videreutviklet for kartlegging kvikkleireområder og kan til en hvis grad spår fremtidig utvikling – gitt forskjellige utviklingsscenarier.
Vi ser også fram til økt fokus på faren for ras ved strandsonen som skyldes overbelastning av kvikkleire der eller under nærliggende sjøbunn.
Problemet er at NGI ikke har innarbeidet disse rutinene i deres daglig virke. Dette går fram av dokumentene som er offentliggjort i forbindelse med deres engasjement i dobbeltsportiltaket gjennom Moss sentrum. De fikk oppdraget i 2019.
I stede for å reduserer usikkerhet ved å ta i bruk nye kartleggingsmetoder har NGI valgt nye metoder for risikovurdering.
Det er positivt at deres helhetlig risikovurdering utarbeidet i samarbeid med Safetec kartlegger hvordan stabiliseringstiltak kan forverre stabilitet og øke risiko i anleggsperioden. Utfra dette er det fastlagt en fremdrift som starter med motfylling i strandsonen. (se figur 7.2) Det er oppsiktsvekkende, men ikke betryggende å lese at foreslåtte motfyllinger fører til en kortvarig seksdobling av iboende risiko i området (se fig. 7.1). Det er også sjokkerende at dette tiltaket skal gjennomføres i et område hvor 50% av arealet har en sikkerhetsfaktor under 1,15. I en periode på 12 måneder økes den iboende risiko med ca 250% og på slutten av denne perioden er den iboende risiko som før de startet med stabiliseringstiltakene.
Her er lenken til de aktuelle geotekniske dokumentene på BaneNORs web-site:
https://www.banenor.no/Prosjekter/prosjekter/sandbukta-moss-sastad/miljo/geoteknikk/