Satte tall på det ukjente

Det har lenge vært kjent at geologien i våre havom­råder har lagt til rette for dannelsen av massive sulfidforekomster og manganskorper, og at dis­se forekomstene opptrer på norsk utvidet sokkel (sulfider ved spredningsryggen og skorper på sjøfjell). Om­fanget har derimot vært ukjent. Og det kan det fortsatt sies å være, all den tid de store dyphavsområdene i Norskehavet fortsatt kun i svært begrenset grad er kartlagt.

Utfordringen med å estimere dyphavsmineralressursene kan oppsummeres med tre ord: Quantifying the Unknown (geo365.no: «Kvantifisering av det ukjente»), som var navnet på boka NTNU-forskerne ga ut i 2019. Ressursvurderingen som ble presentert i boka, bygget på metoder benyttet i en tid­ligere vurdering gjort av NTNU, og støttet av Nordic Mining og Statoil, i 2013.

Sokkeldirektoratet, som publiserte sin ressursvurder­ing for havbunnsmineraler i januar 2023, var altså ikke først ute med å kvantifisere mineralpotensialet på norsk utvidet sokkel. Men deres vurdering er basert på mer og ferskere data. Og ressursestimatene har vokst siden 2013 og 2019.

geo365.no: «Store tilstedeværende ressurser»

38 millioner tonn kobber. 45 millioner tonn sink. 2 317 tonn gull. 85 000 tonn sølv. 1 million tonn kobolt.

Dette er Sokkeldirektoratets forventede tilstedeværende ressurser av metaller i sulfider på norsk sokkel. Tilsynel­atende store tall. Men de krever perspektiv. Ta for eksem­pel kobber: Tallet over tilsvarer nesten to år av den globale produksjonen av det røde metallet. Se på kobolt: 1 million tonn av batterimetallet kan inngå i produksjonen av rundt 75 millioner elektriske biler. Eller gull: Norges siste gull­gruve Bidjovagge utvant til sammenlikning seks tonn gull før den ble nedlagt i 1991. Og dette er altså kun tallene for sulfidene. Manganskorpene, som blant annet har betydelige volumer av sjeldne jordartsmetaller, kommer i tillegg.

De store tallene er høyst interessante i seg selv. Men rapporten var også svært betimelig. Det snakkes mye om mineralknapphet og forsyningsrisiko. Mange av metallene som vi nå kan forvente befinner seg på norsk sokkel i rikelig omfang er de samme som Det internasjonale energibyrået (IEA) og flere andre analysebyråer har fortalt oss at vi kan få knapphet på i fremtiden. Det er også mange av de samme som EU definerer som kritiske for unionen.

Det grønne skiftet innebærer at vi skal ta i bruk langt mer og flere metaller de kommende årene og tiårene. Årsaken er kort fortalt at elbiler, batterier, solcellepaneler og vindturbiner er mye mer materialkrevende enn de fossile forgjengerne. Et konkret eksempel er biler. IEA forteller oss at en konvensjonell fossildrevet bil inneholder drøyt 30 kg metaller og mineraler (stål og aluminium ekskludert). For elbiler er tallet mer enn 200 kg. Når den globale bilparken skal elektrifiseres, vil det definitivt merkes i mineralmarkedet.

Det er usikkert om eksisterende gruver på land og kom­mende gruveprosjekter kan holde tritt med den forvent­ede økningen i etterspørsel. Noen sier ja, andre nei. Dy­phavsmineraler kan bli en nødvendig kilde.

La det være sagt – Sokkeldirektoratet opererer ikke med godt definerte og veldokumenterte ressurser som tilfredss­tiller anerkjente rapporteringskoder i vurderingen sin. Ei var det forventet. De har benyttet tilgjengelige data basert på egne tokt, tokt i samarbeid med universitetene i Bergen og Tromsø, samt relevante vitenskapelige data fra andre deler av verden for å gjøre et grovt anslag av statistisk sannsynlige tilstedeværende ressurser.

Likevel – den nyeste ressursvurderingen er et stort skritt fremover for den gryende havbunnsmineralindustrien, da den er med på å bekrefte at ressursene er til stede, og sann­synligvis i et betydelig omfang.

Men nærmere undersøkelser må til for å få bekreftet omfanget av ressursene, og stadfeste hvorvidt de faktisk vil være økonomisk og teknologisk drivverdige med akseptabel grad av miljøpåvirkning.

Ved å gjøre det mulig for kommersielle aktører å lete, vil en gjennom arbeidsprogrammene som blir fastsatt og den tilhørende leteaktiviteten, få mer datainnsamling og mer omfattende kunnskapsinnhenting. Som er nettopp hva vi trenger.