Den en gang så «trauste» bergindustrien har de seneste årene – og spesielt de seneste månedene – fått oppmerksomhet fra øverste hold. Sikker tilgang på kritiske og strategiske mineraler – råstoffer som er avgjørende for teknologi, energi og forsvar – står i disse dager høyt oppe på dagorden for stormaktene.
Det handler ikke lenger bare om det grønne skiftet – politiske ledere tar nå også inn over seg at mineralindustrien er en viktig leverandør av råmaterialer som kan brukes i forsvarsindustrien. Dessuten er sikker tilgang til mineraler og metaller, som samfunnet vårt er avhengig av, avgjørende for å redusere sårbarhet mot eksportrestriksjoner og brudd i forsyningskjedene.
I dag er Kina en dominerende leverandør av en rekke kritiske mineraler, og landet har ved flere tidligere anledninger raslet med sablene hva gjelder eksportrestriksjoner. Da Kina i 2010 besluttet å stoppe eksporten av sjeldne jordartsmetaller (REE) til eksportkjempen Japan, steg prisene til skyhøye nivåer.
USA og EU har tatt inn over seg at situasjonen er uholdbar: Om tilførselen av kritiske mineraler skulle stoppe, stopper også vestlig industri opp. På begge sider av Atlanterhavet er en ny mineralsatsning i gang.
Mange av foredragene under Nordic Forum on Raw Materials’ Oslo Summit 2025 tok for seg Nordens posisjon i denne nye geopolitiske hverdagen. Møtet ble avholdt 10. og 11. mars i regi av Norsk Bergindustri og søsterorganisasjonene Svemin og FinnMin. Forumet er finansiert av Nordic Innovation.
En stabil oase
Flere foredragsholdere fremhevet Nordens potensial som en stabil leverandør av kritiske mineraler. Regionen har rike ressurser, evne til bærekraftig utvinning og prosessering med fornybar energi som en sentral faktor, samt stabile demokratier – en kombinasjon ikke alle europeiske land kan matche.
Peter Tom Jones, leder for KU Leuven Institute for Sustainable Metals and Materials, trakk frem et eksempel på dette: Rio Tintos litiumprosjekt i Serbia. Her møter gruveselskapet sterk motstand fra store deler av befolkningen og på tvers av politisk orientering, en konflikt dokumentert i Not in My Country: Serbia’s Lithium Dilemma.
Filmen utforsker spenningen mellom behovet for litium og bekymringene for miljøødeleggelser og lokal og nasjonal motstand, en konflikt Jones mener er drevet av desinformasjon.
Rio Tinto har jobbet med prosjektet i godt og vel 20 år, men konflikten har vokst frem etter 2020. Det kan være grunn til å tro at konflikten ikke dreier seg om gruveprosjektet i det hele tatt, men at selskapet har blitt en brikke i et politisk spill.
Ifølge Jones handler det om en kampanje basert på frykt, følelser og politiske agendaer for å svekke Serbias sittende president, men konflikten speiler uansett reelle bekymringer i en region preget av skepsis til styresmaktene.
De nordiske landene fremstår dermed som mye mer egnet, selv om NIMBY (lokal motstand/skeptisisme for gruveprosjekter – Not in my backyard) også eksisterer her. Et annet akronym i denne sammenheng er NIMLA (Not in my leasure area) som vi ifølge Jones har sett innslag av i Sverige og Finland. Hyttelandet Norge er neppe unntatt fra NIMLA-fenomenet.
Stabilitet og tillit til styresmaktene er en viktig bærebjelke for å kunne modne frem mineralprosjekter i Norden. Men andre faktorer må selvsagt også være på plass. Som tilgang til kraft. Dette er ikke minst en utfordring for kommende industriprosjekter i Finnmark, og Grangex (Sydvaranger gruve) er blant selskapene som grunnet begrenset tilgang på kraft i vårt nordligste fylke har måttet utsette planene om helelektrisk gruvedrift.
Gruvebransjen er nedprioritert
Ikke minst er tilgangen til kapital avgjørende. I Norge er gruveselskaper i stor grad avhengig av privat kapital (aksjonærer) for å modne frem sine respektive prosjekter, men utbyggingsklare prosjekter kan også ta i bruk obligasjonsmarkedet, noe for eksempel Nordic Mining har gjort.
Men i det store og det hele rører ikke bankene gruveselskaper, kunne Hans Arne L’orange, direktør i Clarksons Securities fortelle. Det kan sees i sammenheng med økt fokus på miljø-, sosiale forhold og selskapsstyring (ESG), og omfatter også selskaper innen olje, gass og kull.
Finansinstitusjonene har bygget ned sin kompetanse om gruveindustrien. Samtidig er det lite midler å hente fra offentlig hold. Resultatet er at kapital er dyrere (høyere lånerenter og strengere krav fra investorer) for denne bransjen enn for andre bransjer, noe som selvfølgelig er et hinder for utvikling av prosjekter.
L’orange trakk frem Rare Earths Norway (REN) som et unntak. I fjor høst fikk selskapet som sitter på utvinningsrettigheter ved Fensfeltet i Telemark 60 millioner kroner fra Innovasjon Norge for å bygge en pilotfabrikk for å testprosessere malmen.
Direktøren påpekte at REN lyktes i å skaffe norsk statlig kapital fordi prosjektet regnes som et teknologiprosjekt.
Med tanke på at sikker tilgang på kritiske mineraler har blitt et mye omtalt tema, er det store spørsmålet om dette også kan lede til mer statlig kapital for mineralprosjekter i Norge.
Slik kapital kan være avgjørende for å på sikt øke vår hjemlige produksjon av mineraler. Det er en stor utfordring for selskapene at tiden fra funn til produksjon kan være 10, 15 eller 20 år. I denne perioden har et prosjekt ingen inntekter, kun utgifter. For potensielle investorer hjelper det heller ikke at bransjen ofte har opplevd lang og uforutsigbar behandlingstid for mineralprosjekter.
Ett forslag som har blitt trukket frem flere ganger de seneste årene, er etableringen av et statlig mineralselskap eller investeringsfond. Et eksempel på dette er Finnish Minerals Group som ble grunnlagt med gjeldende mandat i 2018. Selskapet, som har en aktiv eierskapsrolle i utvalgte mineral- og prosesseringsprosjekter, kan fungere som en modell for en norsk løsning.
Da tidligere næringsminister Jan Christian Vestre la frem mineralstrategien i 2023, sa han at regjeringen skal ta grep for å mobilisere privat kapital og at de vil vurdere et mineralselskap eller -fond. I denne sammenheng er det verdt å nevne at Senterpartiet nylig vedtok at de ønsker å etablere et statlig mineralselskap.
Toppmøtet i Oslo gjorde det klart at de nordiske landene må stå samlet og tale med én stemme for å vinne gehør og posisjonere seg i det globale mineralmarkedet. Bare slik kan vi tiltrekke internasjonale selskaper og den kapitalen som kreves for å utnytte våre ressurser fullt ut.
Norsk Bergindustri: Fire politiske utfordringer for å gjøre Norden til en ledende mineralregion