Klimaet endret seg ved overgangen til silur, det ble varmere, iskappene smeltet, og havnivået sted igjen. De tørrlagte soklene ble igjen områder for et rikt marint liv. Gondwana-kontinentet lå fortsatt rundt datidens sørpol, mens de andre kontinentene mer eller mindre lå rundt ekvator innenfor 30°S – 30°N (jfr. Geokalenderen for 2008).
I det tropiske, stort sett grunnmarine miljøet som oppsto, utviklet det seg en rekke varmtvannsorganismer, og vi finner tropiske korall- og svamprev langs alle kontinentalsoklene. Karbonatproduksjonen økte, riktignok avbrutt av erosjon fra Den kaledonske fjellkjeden, og silur er karakterisert av enorme karbonatavsetninger.
Brachiopodene og graptolittene viser en ny diversitsøkning i silur, men sistnevnte gruppe gjennomgår en stadig nedgang i slutten av silur før de til slutt dør ut tidlig i devon. Trilobittene gjennomgikk en dramatisk reduksjon i slutten av ordovicium, og de klarte heller ikke å gjenvinne gruppens tidligere status i silur.
Vi kjenner fossiliserte sporer av sopp og primitive planter fra ordovicium, men det er først i silur at plantene virkelig koloniserer jordoverflata. Kloden gjennomgikk på denne tiden en fargeforandring – kontinentene ble grønne! De første landplantene var små sporeplanter, mange manglet ledningsnett, og planten var ikke organisert i rot, stengel og blader slik dagens høyere planter er bygget opp. Landplantene ble fulgt av landdyr. Det er kjent fossile edderkopper og tusenbein fra silur, men virveldyrene fantes kun i vann.
Fiskene, som også eksisterte i kambrium og ordovicium, utviklet seg videre i silur, og mot slutten av perioden er det kjent en rekke former. Disse fiskene er bl.a. kjennetegnet med at de ikke har utviklet kjever. Det er mangel på ekte kjever som har gitt den eldste virveldyr-klassen navnet Agnatha – kjeveløse fisk eller urfisk. Dagens niøye (Petromyzontidae) og slimål (Myxinidae) hører begge til kjeveløse virveldyr, men er en fåtallig gruppe i forhold til hva som fantes i silur og devon.
Oslofeltets silur er dominert av kalksteiner med en rik fossilfauna av marine dyr og alger. Brachiopoder, koraller og kalksvamper er de vanligste fossilene, men i den øvre delen er det lokale alge- og bryozolag. Den øvre delen av silurlagrekka består av røde sandsteiner – erosjonsprodukter av den Kaledonske fjellkjeden.
Agnater er godt kjent fra de yngre siluravsetningene på Ringerike – disse fiskene svømte rundt i kystnære eller brakkvannsområder, kanskje også i mer eller mindre ferskvannsdominerte laguner. I dette miljøet fantes også datidens største rovdyr – sjøskorpionene.
Skrevet av Hans Arne Nakrem