Sjødeponier virker å være et tryggere miljøvalg sammenliknet med landdeponier, konkluderer en en doktorgradsavhandling som utføres av stipendiat Yulia Mun ved UiT Norges arktiske universitet.
Mun har undersøkt gamle deponier i Norge i sjø (Repparfjorden) og på land (Røros-distriktet), og disse deponiene vitner om at lagring på land har gitt langt større miljøskader, skriver geoforskning.no («Et tryggere miljøvalg«).
Det skyldes blant annet at gruveavgang som utsettes for luft og regnvann kan lekke ut metaller, mens sjøvann gir et mer stabilt fysisk og kjemisk miljø. Stikkordene er mobilitet og biotilgjengelighet.
I tillegg har hun sett at lokale geologiske faktorer kan spille inn, som for eksempel tilstedeværelsen av karbonater og leirmineraler som ved Repparfjorden har bidratt til å stabilisere kobberet.
Både Mun og veilederen hennes, førsteamanuensis Sabina Strmic Palinkas, peker på at det finnes mange landdeponier i Europa som har gitt store miljøavtrykk. Også deponier i Norge, som de på Røros og Titanias landdeponi ved Jøssingfjorden regnes som gode eksempler på hvordan deponering ikke bør gjøres.
Strmic Palinkas påpeker at det er avgjørende for dem som forskere å ikke bare fremskaffe kunnskap rundt temaet, men ikke minst også sørge for folkeopplysning.
I Muns doktoravhandling, som ferdigstilles i 2019, er den foreløpige beskjeden at sjødeponier er ikke så ille som alle skal ha det til. Faktisk kan de i mange tilfeller utgjøre den beste tilgjengelige teknikken (BAT – best available technique).