– Hvis myndighetene mener det er riktig med sjødeponi, kan vi med forskningsbasert kunnskap gjøre det bedre enn det ellers kunne gått, sier forsker Astri Kvassnes ved NIVAs kontor i Bergen. Så enkelt, og så elegant kan det sies. Men bakgrunnen er komplisert, og bunner i mange konfliktfylte år mellom samfunnet og bergindustrien.
Mange år med stridigheter
På den ene siden: Vi trenger ressursene. Vi vil ha materiell velstand med basis i metaller og mineraler. På den andre siden: Vi ønsker ikke mer forurensning. Vi vil også ha immateriell velstand i form av ren og uberørt natur. Dette er utfordringen som gruveindustrien har måttet leve med i mange år allerede, og som bare blir tydeligere for hver dag som går. Flere aktører føler det tydelig på kroppen. I Sogn og Fjordane møter Nordic Mining motstand mot planene om ny gruvedrift, og det samme gjør Nussir i Finnmark. Og flere miljøvernorganisasjoner trer støttende til med argumenter og politisk press. Striden står langt på vei om det kan forsvares å deponere avgangen fra de planlagte metallgruvene i et sjødeponi i hhv. Førdefjorden og Repparfjorden. Samtidig vet vi at både Rana Gruber i Nordland og Sydvaranger i Finnmark må kjempe for å få tillatelser til utslipp i sine sjødeponier. Historien viser også at Titania måtte oppgi sitt sjødeponi sent på 1980-tallet, etter et knallhardt press fra miljøvernorganisasjoner.
Ny giv for forskning
– Vår oppgave er å synliggjøre konsekvensene at slike deponier, og nå har vi fått seks forskningsmillioner som skal gi oss mer kunnskap om hvilken virkning deponering på sjøbunnen kan ha for miljøet, forklarer Kvassnes. Tre millioner kroner kommer fra Norges forskningsråds program HavKyst, mens en like stor sum kommer fra bergindustrien. Nordic Mining, Rana Gruber, Sydvaranger og Titania har alle erfaringer med sjødeponi og kan være avhengig av dette i fremtiden. De ser derfor tydelig verdien av slik forskning. Nettopp dette prosjektet er det aller første i sitt slag fra norsk hold. – Det er vanskelig å finne forskningsmidler som kan anvendes på gruveindustrien. Øremerkede midler finnes ikke slik som i for eksempel oljeindustrien. Resultatet er selvsagt mindre forskning, påpeker Kvassnes som hadde ideen til dette forskningsprosjektet og som også er prosjektleder. Bakgrunnen for å søke om midler er at det har det også vært satset lite på forskning på gruveteknikk og avfallshåndtering de siste 40-50 årene. Forklaringen er at det har vært få metallgruver i drift etter at en mengde gruver ble nedlagt i siste halvdel av 1900-tallet. Hittil har det derfor vært nødvendig å basere seg ensidig på internasjonal forskning. Gitt at vi skal ha en gruveindustri her i landet, må avfallet kunne håndteres. Men det må gjøres ordentlig og basert på god kunnskap. – Vi har rett og slett ikke råd til at det ikke gjøres bra nok. Derfor er det så viktig at industrien har villet satse på dette forskningsprogrammet, fremholder geologen.
Fire delprosjekter
Tidligere tiders gruvedrift har etterlatt 23 deponier kysten rundt. Felles for dem er store utslipp av gruveavgang. Med unntak av Rana og Sydvaranger, som begge er i drift i dag, tilhører de alle en tid hvor oppmerksomheten omkring miljøutfordringene var betydelig mindre eller kanskje helt fraværende. Men ingen besitter fagfellevurdert kunnskap om deponiene i Norge faktisk representerer et miljøproblem. – At det har vært mye søl burde det likevel ikke være noen uenighet om, mener Kvassnes. Forskningsprosjektet, kalt IMPTAIL (”Improved Submarine Tailing Placements (STPs) in Norwegian Fjords”), er delt inn i fire uavhengige komponenter. Samlet skal de gi ny kunnskap om hvordan deponier i norske, kalde fjorder har innvirkning på det biologiske mangfoldet. Forskere fra Universitetet i Bergen er involvert i flere av delprosjektene – Det første delprosjektet handler om å undersøke tilstanden til to deponier som ble avsluttet for mange år siden. Titania deponerte i mange år sin avgang i Jøssingfjorden (GEO 01, 2006; Tvil om landdeponi), mens Bjørkåsen gruver etterfulgt av Nikkel og Olivin i Ballangen slapp sin avgang ut i Ballangsfjorden. Nå vil vi sammenligne og se hvordan det har gått med både sedimentene og livet på bunnen, forklarer Kvassnes. – Rana Gruver deponerer sitt avfall i fjorden utenfor Mo i Rana. Den gir et helt sterilt miljø, og nå vil vi se på hvordan det påvirkes av gjødsling. Gjennom et helt år planlegger vi å tilføre tang. Da vil vi kunne få svar på om det hjelper å gjøre en innsats for å tilbakeføre livsgrunnlaget raskere enn om naturen må rydde opp på egen hånd. Kvassnes forteller at det tredje delprosjektet handler om å studere effekten av kunstige rev. Her skal det taes fordel av Sydvarangers utslipp til Bøkfjorden. – Et rev er en ”dings” i havet, og vi skal sette ut et såkalt Runderev. Det er et ”pinnsvin” med høyde på fem meter og en overflate på 300 m2. I første omgang blir det satt ut tre rev. – Til slutt har vi et delprosjekt der vi skal se på hvor det er best å anlegge et deponi i en gitt fjord. Det biologiske mangfoldet varierer fra område til område, og det må alltid være et mål å unngå steder med det største mangfoldet. Hensikten er å lære mer om hvilke områder som helst bør få være i fred. Prosjektplanleggingen er i full gang. Til våren, når isen forsvinner fra de kaldeste fjordene, blir det full fart. I tre år. Da kan det tverrfaglige forskerteamet trå til. – Teamet av forskere består av biologer, kjemikere og oseanografer. Dette er i høyeste grad et tverrfaglig forskningsprogram, sier Astri Kvassnes.
Kunnskapen må ut
– Miljøutfordringene ved sjødeponi består i at bunnfaunaen rammes av nedslamming, og økt turbiditet i utslippets nærområde. Utlekking av metaller og kjemikaler fra deponier må også dokumenteres, forklarer seniorforsker Jens Skei i NIVA. Skei mener vi vet mye om dette allerede, og at det er viktig å få kommunisert til allmennheten og fiskere at avgang til sjøbunn ikke er noen katastrofe for bruken av fjordene våre. Det foreligger allerede mye dokumentasjon, men det er skrevet lite i vitenskapelige tidsskrifter. – Derfor er det viktig at vi nå får et nytt FoU og innovasjonsprogram som styrker det faglige grunnlaget for valg av deponeringsløsninger, avslutter Jens Skei.
Ligner osean skorpe
Avgangen fra Titanias gruve i Sokndal, som lenge ble deponert i Jøssingfjord og Dyngadjupet utenfor, har en sammensetning som tilsvarer osean skorpe. Det samme gjelder avgangen som planlegges fra Engebøfjellet. Titanias bergarter er av liknende type som de som dannes i magmakammer i havbunnen der jern og titan konsentreres i restmagmaet når nesten alt av magmaet er størknet. Det er fra disse siste magmarestene det verdifulle mineralet ilmenitt har utkrystallisert. Engabøfjellets eklogitt er høymetamorf oseanskorpe med mørke mineraler som granat, pyroksen og rutil. Astri Kvassnes vet hva hun snakker om. Gjennom hele forskerkarrieren frem til hun ble tilsatt ved NIVA har hun arbeidet med ofiolitter, i Norge (Lyngen-gabbroen), og krystalline bergarter ved flere midthavsrygger.
De som tar over
”Norsk gruveindustri tas over av småbarnsforeldre.” Utsagnet tilhører Astri Kvassnes og forteller mye om faktiske forhold, men også om de forventninger vi kan ha til fremtidens gruveindustri. De som skal overta er nemlig alle småbarnsforeldre, og det er naturlig å tro at de alle sammen er bevisste det ansvaret de har, på vegne av samfunnet, og – ikke minst – på vegne av side barn.