Ordningen med frivillig skogvern, der staten tilbyr grunneiere et stort engangsbeløp for å verne eiendommene deres mot framtidig utbygging, brer om seg. At grunneierne lar seg overbevise er ikke rart: De tilbys millioner for å verne områder som gjerne ikke er i bruk fra før. Dersom området har naturfaglige kvaliteter som tilsier at det kan vernes, og vernemyndighetene takker ja til tilbudet, kan området vernes som naturreservat etter naturmangfoldloven. Vel og bra for grunneieren, men langt fra like greit når man tenker på ressursene som båndlegges for evig.
Før ordningen om frivillig vern ble innført for 15 år siden var 1,6 prosent av skogarealet vernet. Siden da har 523 nye naturreservater blitt opprettet, med et samlet areal på 1,7 millioner dekar. I 2016 vedtok Stortinget at 10 prosent av Norges skogareal skal vernes.
Norsk Bergindustri mottar et stort antall høringsbrev der vi har mulighet til å ytre vår mening om oppstart av frivillig skogvern rundt i landet. Med høringene følger gjerne en utredning om områdets beskaffenhet og kvaliteter. Rapportene omtaler imidlertid ikke alternative bruksområder, en ressurskartlegging og hvordan et skogvern vil påvirke etablert eller mulig næringsvirksomhet.
Allerede har vi sett eksempler på foreslåtte verneområder som holdt på å ramme enkeltbedrifter i vår næring. Man risikerer i stadig større omfang at ressurser i berggrunnen blir båndlagt uten at det er foretatt noen nærmere vurdering, eller at adkomstveier til etablerte uttak blir rammet.
I disse dager følger Klima- og miljødepartementet opp Granavolderklæringens intensjon om å etablere helhetlige forvaltningsplaner for norsk natur. Bakgrunnen er blant annet frykten for at summen av vedtak om ny aktivitet skal føre til at den totale belastningen for naturen blir for stor. Å forsvare naturen mot uønskede sumvirkninger etter manglende helhetlig forvaltning er åpenbart godt ment.
Likevel må man ikke glemme den motsatte risikoen: At summen av vernevedtak gjør store områder av landet utilgjengelig for etablering av nye arbeidsplasser og uttak av ressurser vi alle er mer og mer avhengige av.
I Norge har vi levd i og av naturen i tusener av år. Norge har naturressurser på alle kanter: vind, fisk, vannkraft, jordbruk, skogbruk, olje, gass og mineraler. Allerede er Norge og resten av Europa i ferd med å male seg inn i et hjørne der vi er avhengige av andre for å sikre oss råstoffene vi forbruker. Det er en dristig strategi i en tid med stadig økende handelspolitiske strømninger. Ved å iverksette massive verneplaner uten å vite hva vi går glipp av, forsterker vi bare vår egen sårbarhet.
Skrevet av Olav Hallset