Du kjenner ansiktet fra avisene og fjernsynsskjermen. Men bløt rogalandsdialekt forteller han i forsiktige vendinger det norske folk om skredfaren som befolkningen på Nordvestlandet har vært utsatt for gjennom tusener av år. Og som de fortsatt vil være utsatt for i mange tusen år fremover.
Lars Harald Blikra ved Norges geologiske undersøkelse er blitt denne høstens kjendis i geofagmiljøet. Det liker denne beskjedne mannen bare sånn passe. Men han er selvfølgelig fullt ut inneforstått med at oppmerksomhet rundt hans person er til stor hjelp for å få oppmerksomhet rundt det faglige hjertebarnet: skred, og skredfaren som de bratte fjellskrentene utsetter oss for hver eneste dag.
I forskningskretser er han imidlertid definitivt på hjemmebane, og det er den brede forskerbakgrunnen som har kvalifisert han til å lede det store overvåkingsprogrammet som nå pågår inne i Storfjorden. I disse dager er Lars Harald også aktiv i forskningssenteret International Centre for Geohazards (ICG) og i forskningsprosjektet GeoExtreme som ser på sammenhengene mellom skred og klima.
Mangler planer
– Først og fremst må vi få en oversikt over farepotensialet, sier Blikra strengt. – Dette er vår absolutt viktigste oppgave i tiden som kommer.
– Vi må ha grundig kunnskap om de skredene som allerede har funnet sted – hvor de har gått, hvor ofte de har gått, og hvor store de har vært – for å kunne vurdere risikoen for nye skred. Videre må de potensielle kildeområdene kartlegges. Dette er helt nødvendig for at vi skal kunne lage beredskapsplaner som kan trekkes frem når ulykken er ute. Derfor er det nødvendig å sette i gang store kartleggingsprogrammer. Men slik situasjonen er nå har vi ikke økonomiske midler til å gjøre dette på et nasjonalt nivå.
Det er altså snakk om mer penger og flere bevilgninger. Det er vi vant med, og kanskje lei av, men det blir ikke mindre viktig av den grunn. Prisen for å ikke vite kan bli høyere. Betydelig høyere.
Hvor galt det kan gå, så vi nylig da det gikk et ras midt i et boligstrøk i Bergen. Kommunen var totalt uforberedt, og det forelå ingen planer for hvordan de skulle forholde seg. – Det er slike situasjoner vi jobber med å forhindre, fremholder Blikra. – Vi må ikke gå rundt i den villfarelse at naturkatastrofene bare skjer i Kashmir, Iran og Tyrkia. Historien viser klart og tydelig at vi også er utsatt her i landet. Om enn på en litt annen måte.
– Bergen er slett ikke alene om å være uforberedt, forteller han. – De aller fleste kommunene mangler oversikt over farenivået i den detaljgraden som er påkrevet. For å kunne lage beredskapsplaner og sette i gang sikringstiltak trengs god kunnskap om skredfaren. Den er det bare mulig å få gjennom geologisk og geoteknisk kartlegging, sier Blikra.
– Men tro ikke at dette kan gjøres over natten. Her må det jobbes langsiktig, mener den erfarne skredgeologen
Blikra trekker frem det arbeidet Statens Vegvesen og Vegdirektoratet har gjort gjennom mange år som et forbilledlig eksempel. – De har laget systematiske oversikter over utsatte veistrekninger. Da er de også i stand til å sette i gang sikringstiltak samt legge planer for hva som skal gjøres når skredet går.
Og det gjør det. Snart vil nok en veistubb være stengt noen dager. Andre steder vil det være snakk om atskillig større volumer av stein. De norske fjellsidene vil før eller siden komme til å leve opp til sitt dårlige rykte.
– Det vil komme store skred en gang i nær eller fjern fremtid. Dessverre er det bare noen få kommuner som er forberedt på denne situasjonen, påpeker Blikra.
Vi er advart
Norge er et fjell-land. Vi liker å si det. Vi liker også å fortelle verden om det, slik at enda flere turister skal komme vår vei. Like glade er vi ikke i å fortelle at det er forbundet en risiko med stupbratte fjell og spektakulære fjelltopper.
– Det er en kjensgjerning at vi opp gjennom historien har hatt mange ulykker i forbindelse med skred (GEO 08/2003). Bare i løpet av de siste 150 årene har omtrent 2000 mennesker omkommet i skredulykker, forteller Blikra.
Virkningen av skredene blir forsterket av at fjordene og dalene er «tett» befolket. Det er på disse stedene skredene kommer, og når befolkningen bor i strandsonen får ev. flodbølger stor ødeleggelseskraft. De kjente skredulykkene i Loen (1905, 1936) og Tafjord (1934) demonstrerte dette veldig godt.
– Statistisk kommer det 2-3 store fjellskred i løpet av 100 år. Nå er det 70 år siden sist. Derfor bør det ikke være en overraskelse for noen om det kommer et skred i morgen, neste år eller en gang i neste tiår. Vi må rett og slett forvente at det ganske snart kommer et nytt, stort skred, mener Blikra. – Det er ikke «om det kommer», som er spørsmålet, det er «når det kommer», presiserer han.
– Vi ser det som vår oppgave å fange opp de områdene hvor risikoen er størst og fortsette våre undersøkelser nettopp der. Dessverre har vi ikke god nok oversikt til å kunne være helt sikre på at vi har valgt de mest skredutsatte stedene. Det har igjen sammenheng med at vi ikke har tilstrekkelige ressurser til systematisk kartlegging. Vi må langt på vei basere oss på gamle beretninger, flyktige helikopterbefaringer og tips fra lokalkjente, forklarer Blikra. –
Dermed kan det godt skje at vi får et stort skred på et helt annet sted enn hvor vi kanskje hadde forventet det.
Det er i alle fall greit å vite at vi herved er advart.
Valgte naturen
Lars Harald Blikra har befattet seg med skred i hele sin yrkesaktive karriere. Foruten at også studieårene langt på vei var preget av «rystende opplevelser».
For å forstå dette valget må vi forflytte oss til Vikadal i Ryfylke, et lite dalfø-re der det også var bratte fjellsider. Lars Harald vokste opp på et lite gårdsbruk med både sauer, gris og kyr. Saueholdet førte ham til fjells. Det gjorde også interessen for friluftsliv. Men mens broren har overtatt gården, dro Lars Harald ut i verden for å studere. Først natur- og ressursfag på Distriktshøgskolen i Bø, deretter geologistudier i Bergen. Hovedfaget ble avsluttet i 1986.
– Med interesse for naturen var geologi et naturlig valg for meg. Derfor benyttet jeg meg også av muligheten til å ta hovedfag i nærheten av Stryn. Meningen var å studere glasialhistorien i Grasdalen og Skjæringsdalen. Etter at feltarbeidet var kommet i gang var det imidlertid åpenbart at skredhistorien var vel så interessant. Derfor ble det fokus på denne problematikken, forteller Blikra, som med glede ser tilbake på et par somre i felt som inneholdt både toppturer for å studere skuringsstriper og dager med ski på bena for å bli dus med tyngdekraftens virkning på løse legemer.
– Å velge Stryn til feltarbeidet var lurt for en som er glad i fjellet, slår han fast.
Etter studiet endte han opp på NGU, og her ble også doktorgradsarbeidet utført. Igjen var det skred og skredprosesser som ble studert. – Med bakgrunn i det sedimentologiske miljøet i Bergen var det naturlig å ta i bruk andre arbeidsmetoder enn de som geoteknikerne tradisjonelt har brukt. På den måten var vi i stand til å si noe om hvordan skredmassene faktisk ser ut, hvordan skredene har oppført seg før det kom til ro og om hyppigheten av ulike typer skred. Ingen hadde gjort denne type beskrivelser før, og sammen med beskrivelsene av områdene der utfallene hadde skjedd fikk vi en mer komplett bilde, forteller Blikra.
Senere har geologen perfeksjonert sine sedimentologiske kunnskaper ved studier i Santa Barbara i California. – En fin tid, sier han med et forsiktig smil om munnen.
Kikker i arkivene
I løpet av samtalen trekker Lars Harald flere ganger frem årstallet 1996. I ettertid vet han at dette var et viktig år for det som skulle komme til å skje de neste ti årene innenfor norsk skredforskning, og enda lenger frem. Samarbeidet med fylkesgeolog Einar Anda i Møre og Romsdal hadde allerede kommet i gang.
– Det var Einars fortjeneste at vi den gangen valgte å fokusere på skred innenfor det samarbeidet som NGU hadde med fylkesgeologen. Vi plukket ut en rekke områder i Romsdalen som vi ville studere nærmere.
– Utgangspunktet var den vanlige betraktningen om at store fjellskred er så sjeldne at ingen fant det nødvendig å ta de med i farevurderinger. Skredrisiko inngår ikke som en del av arealplanleggingen i disse dalstrøkene, til tross for at det stadig vekk kommer små skred ned fra Trollveggen som skaper overskrifter i lokalpressen.
De to geologene begynte denne sommeren å slite støvlene både nede i dalbunnene og oppe i fjellskrentene. De prøvde å finne ut hvor det hadde gått skred og hvor det var en viss konsentrasjon. I tråd med tidligere lærdom foregikk befaringene både i fjellet, dalbunnen og fjordbunnen. Og god hjelp fikk de av historiske data samt kunnskap hos lokalkjente.
– Vi må se på skredmassene som et arkiv for stabiliteten i fjellet. Det ligger mye historisk informasjon i disse avsetningene, og de er avgjørende for å kunne forutsi fremtidige skred. En detaljert skredundersøkelse innbefatter derfor både skredmassene og det ustabile fjellet over, påpeker Blikra.
Mye av skredmassene befinner seg imidlertid nede i bunnen av fjordene. Da er det nødvendig å bytte ut spade og tommestokk med ekkolodd og seismikk. Mange tokt med forskningsfartøyet Seisma har avslørt at det har gått utallige ras i fjordene på Nordvestlandet. Dataene som er samlet inn gjennom de siste 5-10 år gir kunnskap om overflateformer, mektighet og stratigrafi, og dette gjør det langt på vei mulig å rekonstruere skredhistorien.
Det nitidige vitenskapelige arbeidet som Lars Harald Blikra, Einar Anda og mange andre har deltatt i har gitt resultater.
– Vi har avlivet myten om at hyppigheten av skred var større rett etter istiden enn den er nå. Skredaktiviteten har slett ikke blitt redusert ettersom tiden er gått. Nå vet vi at det har kommet like mange skred de siste 5000 årene som det gjorde de første 5000 årene etter istiden, forteller Blikra.
– Det vi oppdaget på bunnen av Indre Storfjord – den fjorden som leder inn til Geirangerfjorden – var én viktig årsak til å sette i gang de omfattende undersø- 46 GEO November 2005 kelsene i massivet over Åkneset. Rasmassene på bunnen av fjorden, som altså inntil ganske nylig ikke har vært kjent, fortalte oss at det har gått skred flere ganger i førhistorisk tid. I tillegg har lokalbefolkningen gjort observasjoner gjennom mange tiår som klart indikerer at fjellet er i bevegelse.
Blikra forteller om bonden som allerede tidlig på 50-tallet hadde en mistanke om at en stor sprekk høyt oppe i fjellet var i ferd med å åpne seg. En høst mens han var i ferd med å hente ned sauene satte han derfor en flat skiferplate i det åpne hullet. Året etter var den borte. Sprekken hadde utvidet seg. Bonden hadde funnet opp sin egen overvåkingsmetode.
Blir tatt på alvor
Det blir mye fjell, mange rapporter og enda flere møter med politikere, byråkrater og fagfolk på travle arbeidsdager. Da er det godt å trekke seg tilbake til «flatlandet» i byens yttergrense og bli med de tre guttene på skitrening, stelle med grønnsakhagen eller plukke poteter. Bondesønnen holder seg med sitt eget lille småbruk langt fra steile fjellskrenter og tjukke rasmasser. Tankene går likevel ofte til en hverdag som ikke alltid er like lett å planlegge pga. alle henvendelsene han må besvare fra «kreti og pleti».
– Vi jobber med et interessant fagfelt hvor det stadig skjer noe nytt, og det er givende å jobbe sammen med de involverte kommunene, både politikerne og administrasjonen. Vi legger vekt på å formidle resultatene av det arbeidet vi gjør og komme med anbefalinger til de som har ansvaret. Nå merker vi også at vi blir tatt på alvor. Det er en veldig god følelse, avslutter Lars Harald Blikra.