Fjellene revner. Skred setter liv og hjem i fare. Små og store ras sperrer veiene våre. Det kan virke som om Norges grunnfjell er i ferd med å slå sprekker.
Da er det godt å vite at vi har tilvekst av unge ingeniørgeologer som har et brennende ønske om å forstå hva som skjer, hvor det skjer, hvorfor det skjer, hvordan det skjer, og – i beste fall – når det skjer, neste gang. For det kommer til å bli en neste gang. Det viser historien. Landet vårt er utsatt for skred, både leirskred og fjellskred, for ikke å si en uendelighet av små og store steinsprang.
– Vi kan ikke sikre oss mot absolutt alle skredhendelser, det blir for dyrt, men vi kan og bør skaffe oss bedre kunnskap om skredfaren på utsatte steder, hevder Guro Grøneng, ung og fremadstormende ingeniørgeolog, et friskt pust i en aldrende bransje.
Venter på ragnarok
Guro Grøneng, sivilingeniør fra NTNU, hører med til vår hjemlige ekspertise på skredproblematikk som har blitt stadig mer etterspurt de siste årene. Nå er hun snart ferdig med en doktorgrad på stabilitet av fjellskråninger ved Institutt for geologi og bergteknikk. Det kommer godt med. Det er nemlig, i følge henne selv, alt for få som velger en slik karriere.
– Å ta doktorgrad er ikke så attraktivt for norske kandidater i dag. Som stipendiat har vi færre rettigheter enn faste ansatte, lønnen er lav, og når vi endelig er ferdige, får vi lite betalt for den ekstra innsatsen i form av ansiennitet eller lønn. Det er ingen gulrot i den andre enden. Så hva er poenget?
Svaret har hun selvfølgelig selv. I løpet av fire år har hun tenkt mye på hvorfor hun gjorde dette valget. Hun hadde jo tross alt en utfordrende jobb i konsulentbransjen før hun som én av 18 søkere fikk stipendiatstillingen.
– Det har vært personlig tilfredsstillende, sier hun, og mener det, helt tydelig. Det er en unik sjanse til å kunne jobbe med de problemstillingene man finner interessant og få kunnskap om et internasjonalt fagfelt.
– Jeg liker å sette meg grundig inn i ting. Under sivilingeniørstudiet fikk vi ikke så mye forståelse for hva forskning er, så da sjansen bød seg, grep jeg den begjærlig. Jeg var rett og slett nysgjerrig på hva det vil si å være forsker.
Og sjansen fikk hun gjennom et initiativ fra SFF-senteret International Centre for Geohazards (ICG) ved NGI. I tillegg gikk NTNU inn med ett års lønn for å gi kandidaten undervisningserfaring og å styrke lærerstaben.
Meningen var at Guro skulle se på stabilitet av fjellskråninger rundt flere kjente fjellskred. Derfor har hun vært i felt både i Sogn og Fjordane (Aurland) og Troms (Nordnes), men interessen fra samfunnet for skredfaren rett innenfor Stranda på Sunnmøre (Åknes) ble bestemmende for det videre arbeidet. Hele oppgaven har derfor dreid seg om den steile, såpeglatte fjellsiden som styrter ned i Storfjorden og truer fjordens innbyggere med ragnarok («Norges vakreste trussel», GEO 07/2005; «En reell trussel», GEO 07/2006). På den måten har hun vært del av et større forskerteam som har hatt mengdevis av data å boltre seg i. Slikt blir det resultater av. Og artikler i anerkjente tidsskrifter.
«Geologene er opptatt av det store bildet, se regional sammenhenger; ingeniørene vil ha tall, målinger, noe håndfast å jobbe med
Vil ikke fortelle alt
For i dag er det vitenskapelige artikler som teller. I stedet for én større doktoravhandling leverer Guro tre artikler som hun er førsteforfatter på, og to hvor hun er medforfatter. Til slutt kreves en oppsummering hvor sammenhengen mellom artiklene i arbeidet blir presentert sammen med hovedkonklusjonene. Så før det blir disputas, må denne godkjennes.
Guro lar seg imidlertid ikke friste til tabloide uttalelser. Svaret er saklig og diplomatisk. Selv om ordene renner fort ut av henne.
– Vi baserer modellen på et sett med inngangsparametere og vil derfor ikke kunne gi noe eksakt svar. Dessuten er ikke analysene helt ferdige ennå. Men resultatene vil bli publisert i en artikkel som blir klar til sommeren.
Så må vi leve med usikkerheten. Men det må også innbyggerne i de små fjorbygdene på Nordvestlandet. Det er tross alt dem hun jobber for. Det er de som virkelig er opptatt av tidsaspektet.
Et inspirerende miljø
Guro er sivilingeniør fra linjen for teknisk geologi på NTNU. Hun fikk en flying start, Norges Geotekniske Forening tildelte henne like godt prisen «for beste hovedoppgave i 1999», der hun vurderte hvordan «lastene på en sikringskonstruksjon i en tunnel varierer med materialegenskaper og tid». Her fikk hun også smaken på numerisk modellering som den gangen ikke var i utstrakt bruk på instituttet. Derfor måtte hun alliere seg med geoteknikerne nede i bakken.
Fra NTNU bar det ut i arbeidslivet på en tid hvor det var få jobber og få muligheter for denne typen ingeniører. Det har imidlertid forandret seg. Mye har endret seg i takt med både mediaomtalte tunnelproblemer og overhengende skredfare.
– Det har vært interessant å se utviklingen i løpet av de ti siste årene. Etterspørselen etter ingeniørgeologisk kompetanse har økt betraktelig. Tidligere skulle det spares, vår kompetanse var en salderingspost, men nå er vi akseptert og etterspurt. Den store oppmerksomheten mot ulykker har helt klart vært en faktor som har betydd mye for jobbmulighetene.
Guro mener hun er heldig som har endt opp som ingeniørgeolog. Det er et godt miljø blant dem, noe den årlige Fjellsprengningskonferansen er et godt eksempel på. Hit kommer anleggsfolk og professorer side om side. Hun berømmer også alle møteplassene med kurs og konferanser hvor kolleger kan utveksle erfaringer, helt på tvers av arbeidssted. Det er faget, den faglige interessen, som går foran. I slike sammenhenger er konkurransen selskapene i mellom glemt. Den får vente til neste dag.
– Når vi står ovenfor vanskelige utfordringer, kvier vi oss ikke for å snakke med konkurrentene, hvis vi vet at de har jobbet med den samme problematikken.
Guro mener i tillegg at det er mange inspirerende mennesker å forholde seg til i miljøet. Kollegaene er også en motivasjonsfaktor.
Tok ansvar
Til kategorien » inspirerende mennesker» hører også hun. Og da tenker vi ikke på at hun har syklet Birkebeinerrittet fortere enn de fleste (vi skal ikke røpe tiden, men den var under fire timer). I ung alder tok hun nemlig ansvar og gikk inn i styret i Norsk Bergmekanikkgruppe. Ett år som formann ble det også, før hun valgte å prioritere doktorgraden i avslutningsfasen.
– Styreformannsjobben er en arbeidsbelastning som jeg ikke ville kombinere med avslutningen på oppgaven, fremholder Guro.
– Styrevervene, først fem år som sekretær, har vært svært givende Jeg opparbeidet et stort nettverk og fikk en god oversikt over fagmiljøet. Og som en litt ensom stipendiat har vervene gitt en åpning til verden utenfor. Telefonen har ringt litt oftere. Det er ikke bare veilederen som har vært interessert i å snakke med meg, smiler hun.
– Derfor anbefaler jeg andre kolleger på det sterkeste å engasjere seg på denne måten, sier Guro som benyttet anledningen som foreningsmenneske til å legge grunnlaget for Nordisk Bergmekanikermøte på Kongsberg i juni 2010, det aller første.
På den måten er hun med på å gjøre ikke bare foreningen, men også fagfeltet mer attraktivt. Det er bl.a. fordi hun trives i skjæringen mellom det å slite kontorstolen og være ute i felten. Og fordi hun ser så mange muligheter for en ung ingeniør.
– Det er muligheter for dem som vil. Vi kan ta doktorgrad, vi kan velge mellom å være konsulent, jobbe i anleggsbransjen eller å jobbe på byggherresiden, vi kan velge arbeidsplasser som gir oss muligheten til å jobbe med prosjekter i utlandet, det er i det hele tatt store utfordringer på mange plan, herunder å være aktiv i fagmiljøet og holde foredrag og arrangere kurs.
– Vi kan ikke kreve mer av et fagfelt enn det som blir tilbudt her, påpeker Guro.
«Det er få ingeniørgeologer som tar doktorgrad i ingeniørgeologi, i løpet av de ti siste årene er det bare fire nordmenn som har benyttet seg av muligheten ved dette instituttet
Nye utfordringer – nye muligheter
Snart er det slutt på institutt-tiden.
– Det er selvsagt vemodig, men stipendiattilværelsen er litt rar, for du sitter helt alene med dine problemstillinger. Det er ikke en dynamisk arbeidssituasjon med mye kontakt med omverdenen, det er få som er interessert i hva du driver med. Trøsten er at det er et godt miljø blant stipendiatene, og at vi har et sosialt fellesskap.
Nå skal fire år i «isolat» ende opp med disputas, en fin fest og en flott tittel. Da er det på tide å lukke boken, finne noen blanke ark og begynne på en ny.
– Å fortsette som ren forsker frister ikke. Jeg vil heller jobbe med flere typer problemstillinger i stedet for kun å grave meg ned i fjellskred. Det er heller ikke mange muligheter for forskere i dette miljøet. Norges geologiske undersøkelse og Norges Geotekniske Institutt er omtrent de eneste alternativene, og NGU har en geologisk profil, de har ikke et ingeniørgeologisk miljø, selv om de sikkert kunne hatt det. Og ved NTNU finnes det ingen stillinger for én i min situasjon.
Derfor er det SINTEF Berg- og geoteknikk som får gleden av å få henne på laget. Her blir Guro Grøneng med i et team med flere forskere som alle har bred erfaring fra anleggsbransjen, men som hver for seg har sin egen spesialitet. I første omgang venter oppdrag landet over, for kompetansen er etterspurt, men på sikt er målet å bli sterkere engasjert i forskningsprosjekter.
Det høres ut som en bra kombinasjon for en litt rastløs og oppsøkende sjel.