Det er naturmaktene som blir prøvd og da blir menneskene små, og de fleste gardene er utrygge for skred, og hyppigst er snøskredet. Det verste av mange ulykkesår kom i 1679 da hele 70 mennesker mistet livet.
Men heller ikke norddalingene var like godt forberedt på Det store fjellskredet. Det knyttet seg en viss mystikk omkring denne sjeldne skredtypen, nesten som om det var sagn og eventyr. Folk flest hadde allerede glemt Skafjellulykka i 1731 som skjedde ytterst i Norddalsfjorden, også andre fjellskred som må ha gått før den tid. En fersk geologisk kartlegging av slike skred viser at i et langt tidsperspektiv har de skjedd gang på gang. Barytmetriske bilder viser at på fjordbotnen, særlig i den innerste del av Norddalsfjorden som heter Tafjorden, ligger en rekke gamle fjellskred, like tydelig som i et arkiv.
Langhammeren faller ut
I Norddal når fjella opp til 2000 meters høyde, og her finnes er rekke overbratte, ustabile fjellsider som attpå til ligger ved en nokså trang fjord. Det gikk temmelig nær 200 år etter Skafjellulykka før neste fjellskred kom, og noe før det, rundt århundreskiftet 1900, hadde de igjen tatt til å bygge hus helt nede ved sjøkanten i bygdene Tafjord, Fjørå og Sylte.
De forsto bare delvis tegnene i fjellet. Helt fra ca. 1870 visste bygdefolket iallfall i grenda Fjørå om en fjellsprekk som utvidet seg i Langhammeren på nordsida av Tafjorden. Hvert år ble den litt bredere, det la seterjentene på Heggursetra merke til, og i 1930 var sprekken blitt over 1,5 meter stor. Og det tok til å gå stadig hyppigere steinskred i Heggura under, særlig urolig ble fjellet i løpet av mars og de første dagene i april 1934. Folk som drev fiske eller rodde fjorden, holdt seg på god avstand fra fjellet.
Folket i Fjørå tolket varslene på den måten at de visste Langhammaren kunne rause ut når som helst, men rett under var ingen bosetning, så der gjorde den ikke særlig skade. Det de ikke kunne forestille seg, var konsekvensene av et slikt fjellskred. For å unngå eventuelle flodbølger, mente de det var best å sikre robåtene ved å dra dem noe høyere opp på land. Noe mer en dette, ble ikke gjort. Dessuten var det bare folk i Fjørå som kjente til den økende fjellsprekken. Verken i nabobygdene Valldal eller Tafjord ble dette omsnakket, heller ikke var myndigheter eller fagfolk informert.
Kl. 03.10 natt til 7. april i 1934 ble folk vekket av et eksplosjonsartet drønn med sterke rystelser i jorda. Langhammaren falt ned fra 730 meters høyde, skjøv foran seg Heggura under, og 3 millioner m3 stein traff fjorden og laget flodbølger (tsunamier) som slo opp til 64 meters høyde. Så bredte bølgende seg ut- og innover fjorden med stor fart. To-tre minutter etterpå rammet de bygdene ved Tafjorden.
Folk ble revet ut av nattesøvnen, de aller fleste ante ikke hva som skjedde, og de som bodde nærmest fjorden, hadde få sjanser til å komme seg unna i mørket. Tre store flodbølger, den ene større enn den andre, knuste alt på sin vei da de skylte innover Fjørå og Tafjord, og litt seinere mot kommunesenteret Sylte i Valldal. I alt mistet 40 mennesker livet i flodbølgene.
I Tafjord trodde de først at det var kraftdemningen som brast, eller jordskjelv, orkan eller rett og slett dommens dag. De var i villrede. Hvor kom lydene og stormkastene fra? Mange forsto ikke engang hvor bølgene kom fra, da de enorme sjøene opp til 16-17 meter høye veltet over dem. Plutselig var de midt inne i fossende vann med gjenstander som ble knust og kraset, og nattemørket ble flerret av fiolett gnistregn av høyspentledninger som slo sammen, nødskrik frå mennesker og dyr, og attpå til ulte en kortsluttet båtsirene ustoppelig.
Karl Tafjord drev et stort skredderverksted nede ved sjøkanten. Han var også det kulturelle midtpunkt i bygda, spilte cello, komponerte, dirigerte, skrev dikt og laget revyer. Skreddar-Karl og kona Sigrid hadde 12 barn og denne familien ble hardest rammet av alle. Karl og Sigrid omkom sammen med åtte av de ni barna som var heime denne natta. (Men de musikalske genene er blitt ført videre av m.a. Brazz Brothers.)
I Tafjord var det kanskje bare en person som straks visste hva som skjedde. Lina Muldal var ættet fra Fjørå og tenkte øyeblikkelig på sprekken i Langhammaren. Hun fikk med seg de tre sønnene sine og styrtet rådsnart rett på dør, og løp opp til den eneste høyden som fantes i nærheten, Haugsteinen. Dit kom også kjøpmann Anton Kilsti med 3-åringen sin. Bølgene brøt til hoftene, men alle disse klarte å holde sammen i ragnaroket rundt om. De overlevde, men måtte oppleve at ektefeller og slektninger forsvant i seks bolighus omkring dem.
Alle hus i strandsonen ble fullstendig knust til småbiter. Lina Muldal mistet mannen som var gått for å hjelpe gamlefolka. Kjøpmann Kilsti overlevde sammen med veslegutten, men mistet både kone og svigerforeldre. Straks dagslyset kom, sprang han nede for å lete. Det eneste igjen av hele eiendommen var to keramikkfliser av kjellergolvet. Så kom de bærende med en livløs person, et teppe var lagt over, og Kilsti husket at noen dager før hadde de vært på setra, og kona fikk et gnagsår som de hadde plastret, og nå oppdaget han at foten som hang utfor teppekanten hadde dette plasteret. Hun var mellom de 23 døde i Tafjordbygda.
I Fjørå ble flodbølgene 12-14 meter høye, skylte bort også her seks bolighus og drepte 17 mennesker. Det kunne ha blitt langt flere, men i Fjørå var det kortere avstand opp til trygge plasser, og mange reddet seg ved resolutt å løpe oppover de bratte bakkene med flodbølgene i hælene. Alt bak dem ble sopt vekk; husdyr, bygninger, båter, kaier, biler, kraftlinjer, veier og hvert et jordsmonn.
Asbjørg Lyse var åtte år og våknet i full forvirring, ante ikke hva som skjedde, hørte noen rope: Løft Asbjørg ut på taket! Hun så faren holde veslesøstera i et ullteppe, og røsten til mora ved det åpne vinduet: Be Gud hjelpe oss! Og plutselig var Asbjørg klar over at hun var ute i det fri, og broren var der sammen med bestemora som trev begge ungene og sprang videre oppover. En stor sjø slo over henne, men hun klamret seg til en flik av nattkjolen til bestemora, og alle ble til slutt hengende fast i et gjerde oppe ved smia. Da hun snudde seg, mer hørte hun enn skimtet heimen som ble splintret og forsvant ut roket med alle de seks som var der; foreldre og veslesøster, onkler og ei venninne.
Katastrofen blir mediebegivenhet
Tidligere var norske naturkatastrofer blitt ofret lite spalteplass i landets aviser, men med Tafjordulykka ble dette fullstendig annerledes. Både i avisene og det nye massemediet radioen fikk hendingen så store oppslag at det ikke kan sammenlignes med noe tidligere. Alle i Norge fikk Tafjordulykka innpå livet. Navnet Tafjord er den dag i dag det stednavnet som er mest kjent på disse trakter.
Allerede samme dag det skjedde, kom Aftenposten ut med et ekstranummer, og de første som kom fram til ulykkesstedet var fotograf og journalist fra avisa. De ble sendt opp med fly som måtte lande på et vann oppe i dalen, da fjorden var full av vrakrester og trær. Også NTB sendte opp fly. Førstehjelp med leger og sykepleiere var det i grunnen ikke behov for. Man trodde først at skadde personer ville ligge strødd omkring, men det viste seg snart at de som ikke straks var blitt tatt av bølgene, kom nesten alle så godt som uskadd fra det. Bare en eneste ble alvorlig skadd, og det var en av Skredder-Karls sønner, som straks ble fraktet til sykehuset i Langevåg – ellers var det ikke bruk for akutt medisinsk hjelp.
Alle bygdene langs Tafjorden og kommunesenteret Sylte ble rammet av flodbølgene som slo mer enn 200 meter innover land noen steder, gjorde skader 50 km unna og var merkbare i en avstand på 100 km.
Også i utlandet vakte fjellskredet oppmerksomhet. Flere europeiske aviser hadde omtale på lederplass. Den engelske Times kom med grundig framstilling av hendingen allerede i mandagsnummeret 9. april. Mediedekningen medvirket til den store bølgen av sympati som nå slo tilbake fra omverdenen. Dramaet ble skildret med tallrike illustrasjoner, et stort fjell som falt ned i en trang fjord omkranset av fredelige bygder – det var ikke vanskelig å leve seg inn i det.
De materielle tapene ble enorme. Avisene med Aftenposten i spissen tok initiativ til innsamlingsaksjoner. Kong Haakon ga 5000 kroner, Oslo by 20 000, også flere kommuner ga støtte. Scala-revyen laget forestilling og Det norske travselskap arrangerte travkjøring til inntekt for Tafjord, Filharmonisk selskaps orkester holdt konsert osv. Men staten gjorde lite eller ingenting for de skadelidte, tvert om syntes de innsamlingssummen på vel 500 000 kroner var alt for mye, og hele beløpet ble aldri betalt ut.
Skrevet av Astor Furseth