Men dette ga også muligheter, og etter hvert oppsto nye livsformer som fylte ledige økologiske nisjer. Mange av dagens dyregrupper ble til på denne tiden. Mot slutten av trias oppsto de første dinosaurene, og før overgangen til jura ble dinosaurene den mest vanlige dyregruppen på landjorden. Mesozoikum, den geologiske æraen som består av periodene trias, jura og kritt, kalles dinosaurenes tidsalder, nettopp fordi denne dyregruppen fullstendig dominerte landjorden. I trias oppsto også de første pattedyrene, men de forble små inntil dinosaurene døde ut i slutten av kritt. I det varme havet begynte forskjellige typer øgler å regjere. Også trias tok slutt med en stor masseutslettelse.
Masseutdøingen på overgangen perm-trias
Utdøingen i slutten av perm var den mest omfattende utdøingsepisoden vi kjenner til. En rekke utløsende faktorer er blitt foreslått i årenes løp, men det er først de siste 10-15 årene at geologene har kunne gi en plausibel forklaring på denne globale katastrofen.
Det kanskje viktigste forskningsprosjektet er utført på de såkalte «Siberian traps» – massive lavaplatåer som er påvist i det østlige Sibir i Russland. Geologene har her funnet ut at rundt to millioner km3 basaltisk lava strømmet ut for 251 millioner år siden. Lavaene dekker rundt 1,6 millioner km2 i en tykkelse på 400-3000 meter. Selve utstrømmingen varte i rundt 1 million år – i geologisk sammenheng en ganske kort periode. Denne voldsomme vulkanismen hadde dramatiske følger for det globale klimaet, og følgelig for livet på jorda, noe som er dokumentert i sedimentene og fossilfunnene.
Ved å besøke de best kjente og mest komplette overgangene fra perm til trias, for eksempel i Kina, kan man med egne øyne se hvordan fossilinnholdet endrer seg over denne grensa. I de øverste permlagene finner man en rik marin fauna bestående av brachiopoder, koraller, bryozoer (mosdyr), pigghuder, alger samt en rekke mikrofossiler, bl.a. foraminiferer. Denne faunasammensetningen tyder på livskraftige oksygenrike forhold.
De nederste triaslagene derimot er svarte, rike på pyritt og nesten fossiltomme. Stort sett er det bare tynnskallede muslinger i disse lagene. Lagene mangler sporfossiler, noe som tyder på manglende bioturbasjon og ganske sikkert ekstremt oksygenfattige bunnforhold.
Geokjemiske analyser av sedimentene over perm-trias-grensa har påvist dramatiske endringer i forholdet i karbonisotopene 12C og 13C. Den viktigste endringen er en plutselig økning i den lette isotopen 12C. Lett karbon (12C) anrikes i modnet organisk materiale nede i sedimentene, for eksempel i olje og gass. Gasshydrater (frosset metangass innleiret i sedimentene) er også svært rik på 12C. Dersom denne typen petroleumsprodukter «grilles» av for eksempel glødende lava vil atmosfærens innhold av CO2 øke, og proporsjonen av 12C vil også øke. Dersom gasshydratene smelter vil atmosfærens innhold av metan øke. Vi vet at metan er en betraktelig mer potent drivhusgass enn CO2. Drivhuseffekten på overgangen mellom perm og trias var formidabel, og kloden klarte ikke å stanse den galopperende temperaturøkningen.
Atmosfæren fikk dessuten tilført vulkanske gasser som resulterte i ekstremt sur nedbør («syreregn») som drepte plantelivet. Uten planterøttenes sedimentbindende evne økte erosjonen og jordsmonnet ble vasket ut i havet. Uten planter, ingen mat til dyrene – og de aller fleste landdyrene døde ut.
Livets utvikling i trias
Trias fikk som vi har sett en heller dramatisk start, og det tok nesten fem millioner år før kloden og livet kom i balanse igjen. Pangea – superkontinentet – begynte å sprekke opp etter hvert, og både terrestriske og akvatiske organismer utviklet nye former.
Svært få ammonoideer (spiralsnodde blekkspruter med et ytre skall) og conodonter (slimållignende fisk) overlevde overgangen fra perm, men en rekke nye arter utviklet seg raskt i trias. Som fossiler er begge disse gruppene hyppig brukt som biostratigrafsike verktøy, og triaslagene på for eksempel Svalbard er nøyaktig datert og korrelert med andre områder ut fra opptreden av conodonter og ammonoideer.
Andre virvelløse dyr utviklet seg også videre, og et gjennomgående trekk i mesozoikum er at brachiopodene ganske raskt ble fortrengt til fordel for muslinger. De typiske paleozoiske korallene (tabulate og rugose koraller) døde ut i slutten av perm, men en ny gruppe oppsto i trias – scleractine koraller – dvs. den gruppen som lever i dag. Fra starten av trias er det ikke kjent revoppbygginger; miljøet var stresset og det var kun blågrønne bakterier og kalksvamper som etter hvert kunne bygge opp enkelte svamp- og stromatolittrev. Etter hvert som miljøet bedret seg, fikk korallene reetablert seg. Store korallrev er derfor kjent fra slutten av trias.
I havet oppsto de første gigantiske marine reptilene. Det er kjent både fiske- og svaneøgler, samt en rekke andre former. Flere arter er kjent fra Svalbards lagrekke, men den hittil aller lengste fiskeøgla – en art av slekta Shonisaurus som er 23 meter lang, er kjent fra Canada. De første flygeøglene oppsto i trias, mens i fuktige sumper utviklet amfibiene seg videre – også disse til dels til kjempeformer.
De tidligste pattedyrene er kjent fra slutten av trias. Dette var stort sett små, spissmuslignende dyr, men også større former er kjent, bl.a. den én-meter lange Eozostrodon. Denne arten la egg, men ungene diet melk hos mora, et levesett ikke ulikt dagens nebbdyr.
De første dinosaurene dukket opp i midten av trias. Blant disse finner vi rovdinosauren Coelophysis som var rundt 2,7 meter høy og veide 45 kg, og planteteren Plateosaurus som var ca 8 meter lang. En knokkel fra planteeterenPlateosaurus har blitt funnet i borekjerner fra Snorre-feltet i Nordsjøen, og knokkelen er det første funnet av dinosaurfossiler her i landet.
Plantelivet i trias var ikke ulikt det i perm. Nye arter utviklet seg etter perm-trias-utdøingen, spesielt innen bregner og sneller, samt nakenfrøete planter som bartrær, cycadéer (konglepalmer) og ginkgo-trær.
Trias endte litt på samme måte som perioden hadde startet. En ny utdøing rammet dyrelivet i havet hardt. De fleste ammonoideene, mange brachiopoder, muslinger, snegler og marine reptiler døde ut. De siste conodontene forsvant også. Det er forslått at et kolliderende himmellegeme utløste denne utdøingen, men nye forskningsresultater tyder også her på at global anoksia (oksygenmangel) og global oppvarming som et resultat av voldsomme lavautstrømminger var utløsende faktorer.
Skrevet av Hans Arne Nakrem