«Det er typisk norsk å være god». Det var tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland som i nyttårstalen 1992 satte ord på den norske selvgodheten. Sports- og kulturprestasjoner utløste de bevingede ordene. Lite visste hun om at uttrykket mange år senere skulle bli enda mer treffende i klimadebatten.
Vi hører det igjen og igjen. Ved hjelp av små og store tiltak skal Norge bidra til å redde Jordens klima. Det er ingen grenser for hva godt vi kan gjøre. Og alt er like viktig. I sommer var det for eksempel Rasmus Hansson som briljerte i Dagens Næringsliv («Vi har både løsningene, teknologiene og ressursene»), og Jonas Gahr Støre tok til orde for å la ressurser på sokkelen bli liggende for på den måten å redusere CO2-utslippene.
Nærmest daglig kommer det utspill i media der politikere og miljøvernbevegelsen kappes om å foreslå virkemidler for hvordan vi kan redusere utslippene av de såkalte klimagassene. Selvsagt helt uten tanke for hva de vil koste, om det finnes gode alternative måter å bruke pengene på (alle tiltak vil ha en pris), eller – om de faktisk har noen virkning av betydning, både på kort og lang sikt. DN er med på denne bølgen. Senest 28. august, der Kjetil Alstadheim etterspør handlingskraft blant norske politikere, og det er dette som er tema i dette innlegget.
Først og fremst må vi tar inn over oss at Norges befolkning utgjør mindre enn én promille av verdens befolkning, og at utslippene våre utgjør litt over én promille. Det er ikke nødvendig å «være rakettforsker» for å forstå at eventuelle reduksjoner i utslipp her hjemme ikke vil kunne påvirke verdens totale utslipp. Den årlige økningen i verdens utslipp er faktisk mye større enn Norges totale utslipp per år. Det er et tankekors som bør gå inn i enhver klimadebatt.
Så kommer argumentet om at «vi må gå foran med et godt eksempel». Gjerne det. Ingen ting er bedre for folkehelsen om vi sykler til jobb, går til butikken og løper til treningsstudioet. Men jeg tror ikke at vi på den måten blir forbilder i Lagos, Los Angeles og Shanghai. De fleste mennesker på jordkloden har et helt annet perspektiv på livet enn vi som lever i «verdens rikeste land». Det har ingen verdi for dem å se på hvordan vi steller oss. Våre valg er uinteressante. De fleste har vel ikke en gang hørt om Norge.
Det burde derfor ikke være vanskelig å bli enige om at den norske befolkningen har liten innflytelse på verdens totale CO2-regnskap, og at vi aldri vil bli forbilder for andre folk dersom vi reduserer eller endrer energiforbruket. Spesielt ikke de mange milliarder mennesker som ønsker en høyere levestandard. Og høyere levestandard betyr høyere energiforbruk.
Men vi vil jo så gjerne bidra til å redde Jorda. Hvordan kan vi gjøre det? Jeg ser to muligheter, og vi bidrar allerede i dag til begge disse.
Det ene er utvikling av miljøvennlig teknologi. Det kan bety flere vindmøller med større virkningsgrad, eller – litt mer provoserende – mer effektive forbrenningsmotorer. Det kan også bety mer forskning på bruk av metaller og mineraler til bruk i energiproduksjon. La meg nevne ett eksempel. Norge produserer tre prosent av verdens grafitt. Det nye stoffet grafén kan gi mer effektive solceller, og det kan også gi mer effektive batterier til elektriske bilder. Men det er helt nødvendig med mer forskning for å nå disse målene. Norge kan bidra med egen forskning, men også bevilge midler til forskning i andre land.
Det andre er bruk av oljeoverskuddet til klimatiltak der de virkelig monner, og hvor de samtidig kan bidra til et bedre lokalt miljø. Her er vi allerede godt i gang. Seks milliarder kroner skal for eksempel brukes til å «redde regnskogene».
Det er på tide at norske politikere innser det latterlige i å sponse Tesla-eiere. La Tesla-en være et symbol på den feilslåtte, norske klimapolitikken som tar utgangspunkt i at «det er typisk norsk å være god». La oss i stedet gjøre oss selv gode ved å spile på lag med norske og utenlandske forskere for å utvikle miljøvennlig teknologi, samt gi internasjonale bidrag fra den norske pengebingen til tiltak som monner i det lange løp.
Norsk klimapolitikk vil ha størst virkning – vi får mest igjen for pengene – om vi kanaliserer midlene ut av landet. Selv kan vi bøte på den dårlige samvittigheten ved å gå eller sykle til treningsstudioet.