En medrivende kunnskapsreise

«Er kunnskap om naturen uviktig eller uinteressant?», spør Reidar Müller retorisk i innledningskapitlet til sin bok om fjell, is og liv gjennom 2902 millioner år. «Selvfølgelig ikke», svarer han i samme åndedrag, og forteller oss at hans nærhet og dype kjærlighet til den norske naturen har fostret et vitebegjær som ikke lar seg avspise med lettvint, panegyrisk svada og glansbilder av den type vi serverer turistene som kommer hit for å oppleve vår mangfoldige natur. Jo da, vi har vakre fjorder og storslåtte fjell. Men hvorfor er de der, og hvordan har de blitt til?

Vitebegjær er et begjær med positivt fortegn. «Det er det vi ikke forstår som gjør oss klokere, det frister vårt vitebegjær og tvinger oss til å fordype oss» (sitat: Bergljot Hobæk Haff). Reidar er en misjonær i kunnskapens tjeneste. Med en ydmyk og personlig tilnærming tar han oss med på en oppdagelsesreise gjennom vårt eget land. Boka favner mye, og forfatteren har hatt god og velvillig hjelp fra mange av våre fremste fageksperter innen geologi.

Vi starter i dagens fargerike, multikulturelle hovedstad, med oss selv og vår genetiske arv, før vi graver oss ned i myr og løsmasser for å oppdage de som invaderte og bekledde landet etter siste istid. Vi beveger oss videre tilbake gjennom istider som bidro til å forme landskapet rundt oss, og fortsetter nord og ned i lagrekka til Svalbards kenozoikum. Glimt inn i jordas mellomtid serveres fra en plattform på Oseberg-feltet i Nordsjøen, og naturlig nok må vi også en tur innom trias på Snorre-feltet og verdens dypeste dinosaurfunn.

Beveger vi oss enda lenger tilbake i historien om det som ble Norge kommer vi til Oslofeltets vulkaner og kambrosilur-lagrekke. Et sentralt område som i 150 år var norsk geologers fremste lekegrind, før oljen kom og overskygget fastlandet. Norges røtter ligger imidlertid et annet sted, og skal vi virkelig inn i den dype tid må vi dra til vårt nordligste fylke. Beskrivelsen av møtet med Norges eldste stein, 2 902 000 000 år gammel, på Vintervollen ved grensen mellom Russland og Norge, blir på mange måter et bilde av boka selv. Medrivende og spennende, og til tider litt heseblesende. «Er det mulig å ha dårlig tid når man skal se Norges eldste stein?», funderer geologen. Er det mulig å presse nær tre milliarder år inn på 303, ikke alt for tettskrevne sider, undrer du kanskje?

Ja, det lar seg gjøre. Reidar har lykkes godt med sitt prosjekt. I følge han selv var oppdraget å oppdage Norge på nytt. Ikke hele Norge, og ikke alt. Det som ble Norge er historien om det som var noe. I utvalg og presentasjon av biter fra det enorme puslespillet har Reidar lagt vekt på servere oss sine egne foretrukne appetittvekkere. Og han har tillat seg å være «roughly right» i stedet for «precisely wrong» (eller precisely boring»). I tilnærming og stil har Reidar Müller lagt seg tett opp til Bill Brysons fortellerteknikk. Riktig nok kan han noen ganger bli litt for personlig og litt vel mye jabbete, men den tidligere journalisten loser det hele godt i havn med stor fortellerglede og lett tilgjengelig språk.

Da boka havnet på stuebordet hjemme hos meg, ble den raskt fanget opp av min svært så litteraturkonsumerende kone. I dagene som fulgte ble jeg jevnlig konfrontert med «visste du at?» og «har du hørt om?», og innholdet i de ulike kapitlene ble raskt samtaletema i lunsjpausene på hennes arbeidsplass.

Boken er en liten skattekiste med engasjerende påfyll for vitebegjærlige. Det er lett å anbefale Det som ble Norge, både til lek og lærd.

Skrevet av Morten Smelror