En spesiell type

En spesiell type

Gjennom et sterkt utviklet samlerinstinkt tøyde han tidlig foreldrenes grenser da han brakte med seg alskens trofeer inn i barndomshjemmet. Nå tøyer han familiens tålmodighet ved å trekke insekter, fisker, stein, mineraler, fossiler og mye, mye annet ned i egen kjeller.

– Det fine med en hobby, enten det er frimerker, vingemuttere eller fossiler du har valgt å fordype deg i, er at du kan glemme deg bort i din egen verden. Du må bare passe på ikke å bli værende der.

Det velmenende rådet kommer fra Jan Stenløkk. Han har en stor og altoppslukende hobby (eller er det flere?). Men han er i høyeste grad også til stede. For når han ikke kryper ned i sin egen underjordiske hule i Randaberg utenfor Stavanger, da utøver han sitt yrke som geolog. Og i henhold til kolleger gjør han det på en utmerket måte. Ikke så rart, kanskje, for her har vi helt opplagt en mann som vet å tilegne seg kunnskap. Formidle den kan han også.

Ikke sær, bare spesiell

Den som blir fortalt om Jans spesielle samlerinstinkt vil lett kunne trekke den konklusjonen at vi har å gjøre med en «sær type». En som kun er interessert i hobbyen. Men la det være sagt med en gang: Mannen er ikke sær. Det bare virker sånn når du kommer ned i den overfylte kjelleren og får et ørlite blikk inn i hans spesielle verden. Sannheten er stikk motsatt. Han er svært omgjengelig, flink fagmann, dyktig forteller og habil skribent. Dertil svært nysgjerrig av natur og en ressursperson for ethvert hobbymiljø han måtte finne på å nærme seg. Og det er etter hvert blitt mange.

Men at han har spesielle interesser, det er det ingen tvil om. Svært spesielle, om vi måler han mot den jevne mann eller kvinne.

For hvem kan skilte med en kjeller stappfull av fossiler, mineraler, bergarter, insekter, oljeprøver, sandprøver, og – levende, utrydningstruede akvariefisk fra Mellom-Amerika, samt en masse annet «rart» fra et langt samlerliv som vi ikke skal ramse opp her.

Men i villaen på Randaberg er det ikke plass til verken husdyr som fugl, katt eller hund slik som vi finner i en vanlig familie. Forklaringen på dette er enkel. Så la oss ta den først.

– Inn i dette huset kommer kun to typer dyr. Enten skal de legges på sprit eller formalin, eller så skal de være så små at de uten problemer kan «trekkes ned» når de dør, sier han med et smil.

Og legger til at det er lettere å reise bort når man ikke har ansvar for dyr med pels eller fjær. Akvariefiskene kan klare seg alene i ukevis når foringen og belysningen er automatisert. Noe den selvsagt er, og natt er snudd til dag, slik at fiskene har lys om ettermiddagen og utover kvelden, på den tiden av døgnet da husets herre og matmor av og til er hjemme.

Naturen som interesse

For at ingen skal være i tvil. Jan er fullblods geolog. Etter at han tok hovedfag i geologi (paleontologi/sedimentologi) ved Universitetet i Oslo for omtrent 25 år siden, har han jobbet i Shell, Norsk Hydro og Conoco før han kom til Oljedirektoratet for sju-åtte år siden. Sokkelgeologien kjenner han derfor godt.

– Jeg hadde slett ikke regnet med å havne i oljen. Jeg ble imidlertid ansatt som geolog/geofysiker i Shell etter at jeg hadde klart å finne havbunnen på en seismisk linje de viste meg, forteller han og ler godt av den litt banale testen han ble utsatt for.

– Årene i oljeselskapene ga meg en god allround utdannelse som har vært nyttig gjennom hele karrieren. Det er likevel ikke geofysikk som har blitt min spesialitet. Jeg har stort sett klart å holde meg langt borte fra seismiske data. Det er som operasjonsgeolog og brønnplanlegger jeg har hatt størst erfaring. Teleksmaskinen er et sterkt minne fra den første tiden i Nordsjøen, og rekorden min var en teleks på over åtte meters lengde. Den står i stor kontrast til hvor mye lettere vi nå kommuniserer med operasjonsgeologene til havs.

Jan endte altså opp som geolog. Men det var biolog han egentlig skulle bli. Oppveksten var midt under en av flere grønne bølger som har hjemsøkt det norske samfunnet. Derfor var det også vanvittig mange som ønsket å studere biologi på slutten av 70-tallet. Alt for mange, i følge vår kilde.

Fullt så mange var det ikke som var interessert i geologi. På slutten av 70-tallet var ikke dette studiet moteriktig.

– De som tok geologi den gangen var «noen raringer». Mange var steinsamlere eller fjellklatrere, og de gikk alle med anorakk og fjellstøvler. Men plutselig, så å si over natten, ble miljøet endret. Nå kom studentene som skulle tjene seg rike. Anorakken ble byttet ut med Poco Loco-skjorter, og den gamle slitte sykkelen med egen bil.

For Jan var beslutningen om å ta hovedfag i paleontologi enkel.

– Det spilte for så vidt liten rolle om dyrene var levende eller døde, sier han i dag med referanse til sin ekte interesse for biologi.

Dessuten ble det uansett mange levende dyr under lavere grad. Samt drøssevis med studiepoeng, som nesten også ble et samleobjekt. Før hovedfag hadde den flittige og litt mer enn normalt interesserte studenten tatt dobbel dose med studieemner. Det meste innen biologi, men geologiske poeng ble det også selvfølgelig, i tillegg til mye annet. Om noen skulle være i tvil.

– Her hjemme hører paleontologi under geofaget. I mange land er paleontologi imidlertid knyttet opp mot biologi. Det har nok sammenheng med hvor mange fossiler landet kan varte opp med. Norge er som kjent ganske fossilfattig, og vi har derfor også få paleontologer. Vi kan vel nesten telle dem på to hender.

Fisk, insekter og stein

Jan er ikke den typen som går til toppen av et fjell, vifter med flagget, og så – glad og fornøyd – går ned igjen. Turen må ha en annen mening enn som så. Som for eksempel å lete etter fossiler. Da får han se mye mer enn høye fjell og dype daler. Selvsagt blir det mange «bomturer», uten spektakulære funn, men hva gjør nå det? I stedet blir det kultur og mange andre og morsomme opplevelser på den lange ferden gjennom livet, både hans eget og de utdødde dyrenes. Og så kan han kombinere forretningsreiser med besøk til fossillokaliteter.

Jan er en samler. Han forteller selv forskjellen mellom en «sanker» og en «samler».

– En sanker tar vare på alt mulig skrot. En samler systematiserer funnene sine.

Ved å samle på fossiler blir det også mening i å systematisere. Fossilene har en praktisk anvendelse, de hjelper oss å forstå evolusjonen og kan gi en relativ alder til bergartene vi finner dem i.

Allerede som guttunge i Larvik var han en aktiv amatørgeolog. I kambrosilurbergarter fant han hornkoraller (nå utdødd), tok vare på dem og skrev til Paleontologisk museum i Oslo for å få svar på sine spørsmål. En geolog var født. Og en samler. I dag er Jan en lidenskapelig samler med tre hovedinteresser: akvariefisk, insekter og stein.

Innerst i kjelleren, i et mørkt rom uten vinduer, står det 50 akvarier som styres automatisk med både lys og mating. Det er selvsagt ikke torsk og hyse i glasskarene. I stedet finner vi noen merkelige skapninger fra det mexicanske høylandet. For sikkerhets skyld drives det her oppdrett. Hva han skal med dem? Jo, bytte med andre likesinnede, som han på den måten kommer i kontakt med og som er (nesten) like spesielle.

I «roterommet» – her er det stappfullt av alt mellom «tak og gulv» – har Jan sin egen insektsamling med flere tusen dyr. Akkurat nå er det en gruppe norske bier som stjeler tid. Det blir temmelig spesielt. Det medgir han selv. Han skriver til og med om insektene sine i et norsk vitenskapelig tidsskrift og irriterer seg ørlite grann over at vi i Norge ikke har et bokverk over den totale biologiske diversitet. Det har nemlig svenskene fått til, og her er nok et eksempel på at Norge på mange måter er et realfagsmessig u-land.

Og så er det all steinen. Herunder mineraler og fossiler. Sirlig pakket i esker og bokser og lagt på sin rette plass i skuffer og skap.

Det er alltid plass til én til

Charles Darwin er forbildet. Han sier det ikke selv, men vi tror det likevel, og kanskje er han ikke klar over det selv. Darwin hadde det nemlig litt på samme måten. Han startet å samle (og altså systematisere) allerede som barn, og fortsatte hele sitt voksne liv etter å ha fått en flying start på fartøyet HMS Beagle. På den fem år lange verdensomseilingen mellom 1831 og 1836 samlet han 1529 forskjellige arter på flasker og 3907 tørkede objekter. Darwin hadde imidlertid den fordelen at han var understøttet av en rik familie. Han kunne derfor vie sitt liv til vitenskapen uten å bekymre seg for finansene.

Jan må skjøtte full tids jobb. Dessuten har han både kone og unger som han tar på største alvor. Likevel rekker han mer enn de aller fleste. Og skuffene er fulle. Det er veggene også. Både her inne og i trappen på vei ned i kjelleren. Det er knapt nok plass til å røre seg.

– Å samle på fossiler gir mening. De har en nytteverdi. Det er fascinerende å tenke på at de er det eneste som kan fortelle om livet gjennom geologisk tid. Uten fossiler ville vi for eksempel vært uten kunnskap om vår egen historie gjennom de siste 5-6 millioner år. Men som hobbygeolog er det likevel nok at det er spennende å finne nye eksemplarer og lære mer, litt etter litt.

Det er selvsagt ikke problemløst å samle stein. Blir det mange nok, må vekten måles i tonn. Selv anslår Jan at han har to-tre tonn liggende i og utenfor huset. Dermed ikke sagt at det fullt, men å flytte er nok ikke lenger mulig.

– Men det er alltid plass til én stein til, sier han, og smiler av seg selv.

Formidling må starte tidlig

Kunnskapen han erverver mens han samler, kan brukes til mye. Å holde foredrag for eksempel. Eller skrive populærvitenskapelige artikler. Et av favorittemnene er paleontologiens historie. Da kan han snakke om fossiler og overtro, og hvordan folk i tidligere tider oppfattet de merkelige steinene som liknet på dyr og planter. Kanskje var det Djevelen selv som sto bak, og forgjeves hadde forsøkt seg på å lage liv?

Jan er i det hele tatt svært opptatt av å formidle. Skoler og museer hører med til favorittstedene han besøker for å fortelle om sine interesser innenfor naturhistorie.

– Det morsomste er å snakke til 5. klasser. De er fortsatt nysgjerrige og entusiastiske, de skjønner litt, og er ikke ødelagt av all faktaformidlingen.

– Interessen for realfag må vekkes allerede i barnehagealder. I Stavanger geologiforening, der jeg er kasserer, tar vi gjennom «Småsteinsklubben» med oss de minste ut i skogen og ser på stein i svarte natten. Ungene kan være helt desperate, i positiv mening, så om 20 år husker de kanskje noe av dette og vil ha et sympatisk forhold til stein og geologi, og til realfag i sin alminnelighet, sier Jan Stenløkk.

Noen av dem vil nok også huske den bebrillete mannen med alle de rare steinene.

COMMENTS

WORDPRESS: 0
X