Torghatthullet

Dannelsen av den 167 meter lange grottetunnelen gjennom Torghatten er et resultat av dypforvitring i tertiær, etterfulgt av erosjon gjennom kvartær i oppsprukket grunnfjell.

Små og store huler rett over havet («havhuler») er et ganske vanlig syn i fjellene langs den lange kyststripen vår. Den aller mest spektakulære er hulen i Torghatten på Helgelandskysten. I 2010 fikk den status som «geologisk nasjonalarv» på grunn av dens unike kvaliteter som geologisk fenomen.

– Grottedannelsen i Torghatten har trengt gjennom hele fjellet og dannet en gjennomgående tunnel. Sammen med ytterst få andre havhuler her i landet står den derfor i en særstilling, fremholder Stein-Erik Lauritzen, professor ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen og vår eneste profesjonelle grotte(ut)forsker (se også GEO 01/2011; «Mørkets hemmeligheter»).

– Torghatten er derfor et skoleeksempel på en tunnelgrotte, og vi kan kalle den en typelokalitet, legger den erfarne grottejegeren til.

I tillegg til selve Torghatthullet finnes en rekke større og mindre kløft- og forvitringsgrotter i det mektige fjellet som troner over strandflaten, og som derfor er et kjent landemerke langs Helgelandskysten.

– De andre ligger i alkover rundt fjellet, og i sommer kartla vi ytterligere 5-6 nye grotter av denne typen. Alle ligger omtrent i samme nivå (115-120 m o.h.) som Torghatthullet.

– De to viktigste bærer navnet Svartholene og ligger på nordsiden av toppen. De trenger langt inn i fjellet, men ender blindt. Ingen av dem er derfor tunnelgrotter. Vi har imidlertid studert to sprekkegrotter som nesten møtes og som vi derfor kan si er analoger til det tidlige stadiet i Torghatthullets dannelse, forteller Lauritzen.

Lengdesnitt gjennom Torghatten og Torghatthullet langsmed hullets lengdeakse. Nivået 122-125 meter er markert med rosa strek. Illustrasjon: Stein-Erik Lauritzen

Lengdesnitt gjennom Torghatten og Torghatthullet langsmed hullets lengdeakse. Nivået 122-125 meter er markert med rosa strek.
Illustrasjon: Stein-Erik Lauritzen

 

Urgammel stein

Stein-Erik Lauritzen har i samarbeid med ivrige grotteentusiaster foretatt en omfattende kartlegging av både Torghatthullet og Svartholene. «Gammeltida» med målebånd er imidlertid forbi. Nå er det laser som gjelder. Gammeldagse observasjoner av tak, vegger og gulv er likevel fortsatt helt nødvendige, både for å fremstille fullstendige kart og for å gjøre seg opp en mening om hvordan de er dannet.

– Luftlinjen mellom de to inngangene er 167,4 meter, og vi har målt en høydeforskjell på 15,5 meter i mellom dem, og det er høyest i nord. Takhøyden varierer mellom 29 og 59 meter, og vi sier at gulvet inne i grotta ligger på 115 m o.h., forteller Lauritzen.

Berggrunnen i Torghatten består av granitt og granittisk gneis og hører med til grunnfjellet. Det betyr at de kaledonske skyvedekkene er erodert vekk.

– Vi har å gjøre med kvarts- og feltspatrike bergarter som ved forvitring gir leirmineraler, sier Lauritzen, og viser til mineralogiske analyser.

Veggene i grotten er preget av mekanisk avskalling og steinsprang, mens gulvet består av steinur, til dels dekket med store blokker.

Plankart over Torghatthullet. Stiplet linje markerer turiststien.  Illustrasjon: Stein-Erik Lauritzen

Plankart over Torghatthullet. Stiplet linje markerer turiststien.
Illustrasjon: Stein-Erik Lauritzen

 

En gammel «kirkegård»

For grotteutforskerne er det alltid et høydepunkt om de kommer over rester etter menneskelig aktivitet. Både i Torghatthullet og Svartholene har de kommet over slike. Men ikke alle gir innsikt i våre forfedres liv og levne. En plastkrukke med skrivepapir minner mer vel om vår egen kultur der gjesteboka har høy status.

– Det er lite slitasje å se. Spesielt Svartholene har gått fri. Årsaken er nok at det har vært få besøkende, og at frostprosessene er aktive langt inne i grottene, kanskje helt til bunns. På den måten blir gamle spor skjult under steinura, mens fotspor i løse sedimenter forsvinner når de utsettes for frost, forteller Lauritzen.

Innerst i skumringssonen har forskerne oppdaget et grønt algebelegg, og innenfor denne, der fotosyntesen ikke lenger kan foregå, kan råtne kvister ha et hvitt belegg av sopp.

– Vi har funnet grupper av knokler både på gulvet og små hyller. Dette er rester av sel, fisk og pattedyr, og alt tyder på at de er brakt inn av rovdyr eller åtseletere.

– Alle knoklene er sterkt forvitret og i dårlig forfatning, og dette er typisk for grotter i «sure», silikatrike bergarter som gneis og granitt, forklarer Lauritzen, og presiserer samtidig at teamet hans ikke har samlet inn knokkelmateriale. Bestemmelsene er derfor kun basert på direkte observasjoner og et rikholdig fotomateriale.

Det nærmeste forskerne har sporet opp av menneskelig aktivitet fra noen tid tilbake er områder med et lyst, til dels hvitt stoff som kan være rester etter gamle bålplasser.

Flere partier med fargerike vegger ser derimot ut til å kunne forklares med geokjemiske prosesser.

– Flere av veggene har usedvanlig sterke farger som skyldes jern og mangan. Noen steder er det et belegg med rød «oker», andre steder er det felter med kraftig blå, og stedvis svart farge.

– Vi tror ikke dette er rester etter bergkunst, men det er ingen tvil om at tidlige bergkunstnere hadde kunnet finne råstoff til hele fargepaletten fra vegger og tak i Svartholene, fremholder Lauritzen.

Ved å gjøre geokjemiske analyser har teamet funnet ut at det røde belegget består av jernoksider, og at et lite innhold av krom og nikkel kan være kilde til grønnfarger. De blå pigmentene har blitt funnet på overflater som er rike på feltspat. Manganoksid kan forklare den mørke fargen som går mot blått.

 

Mange prosesser bidrar

Læreboka forteller oss at havhulene er dannet gjennom bølgeerosjon. Millioner av år med vasking og forvitring skal ha forårsaket grottedannelse, og noen helt få ganger har bølgekraften sprengt seg helt gjennom fjellet og dannet grottetunneler.

– Men så enkelt er det nok ikke, fremholder den pasjonerte grotteforskeren med erfaring fra alle slags grotter, over hele kloden.

– Morfologisk sett er Torghatthullet utviklet mellom to nesten parallelle, vertikalt stående sprekker som kan representere en forkastningssone. Sprekkesonene kontrollerer også grotteveggenes rektangulære tverrprofil.

Lauritzen forklarer at uthulingen i fjellet ofte fortsetter videre oppover langs sprekkene. Nederst er havhulene i sin idealtilstand pæreformede i tverrsnitt. Det er nede i ”pæra” at abrasjonen er mest intens, høyere opp i sprekkene er det kjemisk forvitring og frostforvitring som dominerer.

– Oppsprekkingen har vært viktig for dannelsen av hulene, det er det ingen tvil om, men i tillegg tror vi at kjemisk dypforvitring har spilt en viktig rolle. I et varmere klima enn det vi har nå har granitten forvitret til leirmineraler. Forvitringen har startet langs bruddplan der fuktighet har trengt inn.

Oppsprekkingen med dannelse av «råttent fjell» (saprolitt) har altså gitt oss grunnlaget for at bølgene har kunnet erodere i det opprinnelig harde og massive grunnfjellet.

Hovedutviklingen har foregått i perioder med høyt havnivå, altså da bølgenes energi hadde en optimal posisjon i forhold til grottene, konkluderer Stein-Erik Lauritzen.

Du kan lese mer om de vitenskapelige undersøkelsene i Torghatten i Acta Spelæologica Norvegica, vol. 3, 2011.

X