Urealistiske drømmer

Ordningen med leterefusjon er unik for Norge. Den ble innført i 2005 for å redusere inngangsbarrierer for nye aktører og for å legge til rette for samfunnsøkonomisk lønnsom leting. Den gjør det lettere for nye selskap å etablere seg på norsk sokkel uten først å måtte kjøpe produksjon for å konkurrere på lik linje med selskap som allerede er i skatteposisjon. Resultatet er at antall små leteselskap har vokst med rekordfart.
Både oljeindustrien og mineralindustrien leter etter og utvinner geologiske ressurser. Det er likevel store forskjeller mellom de to næringene. Mens produksjon av mineralske råstoffer opererer på lik linje med annen norsk industri, herunder med en bedriftsbeskatning som for 2017 ligger på 24 prosent, opererer staten med en særskatt på olje- og gassutvinning. For 2017 er den 54 prosent. Skatten utgjør altså 78 prosent av inntektene så snart feltene er nedbetalt. Det er ikke uten grunn. Fortjenesten i oljenæringen kan være eventyrlig. Det ville være uforsvarlig om grunneieren ikke fikk nyte godt av den.
Jeg tviler på om mineralindustrien er berett til en så høy selskapsskatt. Det er rett og slett ikke grunnlag for det. Og jeg er overbevist om at finansdepartementet ikke kommer til å foreslå en slik ordning.