Urealistiske forventninger

Petroleumsvirksomheten har i flere tiår vært Norges viktigste næring med hensyn til verdiskapning. I 2018 bidro virksomheten med 251 milliarder kroner som tilsvarer hver femte skattekrone.

Per i dag er mer enn 80 felt i produksjon på norsk sokkel. Men selv om det forventes en topp i 2023, vil produksjonen fra påviste felt avta raskt fra midten av 2020-tallet.

Fra flere hold har det kommet krav om at politikerne skal sette en sluttdato for produksjon av norsk olje og gass, men uten å vurdere konsekvensene av en slik beslutning hverken for inntekter eller arbeidsplasser. Ifølge beregninger presentert av Dagens Næringsliv vil imidlertid hver familie i Norge måtte betale 175 000 kroner mer i skatt per år dersom oljeinntektene faller bort, for å opprettholde dagens velferdsnivå.

Mye henger på Barentshavet

Oljedirektoratet (OD) publiserer estimat for hvor mye olje og gass som kan ligge på norsk sokkel, men som ennå ikke er funnet. Det siste anslaget viser at ikke påviste utvinnbare ressurser forventes å utgjøre 4000 millioner m³ (25 milliarder fat) oljeekvivalenter (o.e.), hvorav to tredjedeler antas å være lokalisert i Barentshavet. Nye store funn, og fortrinnsvis i Barentshavet, er dermed en forutsetning for fremtidig produksjon og inntekt på dagens nivå.

ODs anslag for uoppdagede ressurser er gitt ved en forventningsverdi (mest sannsynlig verdi). Usikkerheten er representert ved et lavt estimat P95 (95 % sannsynlighet for dette volumet eller et større volum) og et høyt estimat P05 (5 % sannsynlighet for dette volumet eller et større volum). For Barentshavet er forskjellen på lavt og høyt estimat svært stor. Årsaken er at den petroleumsgeologiske kunnskapen om dette området er mindre enn for Nordsjøen.

På tross av usikkerheten refereres det jevnlig til ODs forventningsverdi. Det er bemerkelsesverdig at dette gjøres uten å vektlegge muligheten for en betydelig nedside. Skulle mengden olje og gass i Barentshavet vise seg å være langt mindre enn forventningsverdien, som absolutt er mulig uten store funn, vil den framtidige strømmen av oljeinntekter inn på statsbudsjettet bli betydelig redusert.

Ifølge OD viser antall søknader om nytt leteareal at det fortsatt er stor interesse for Barentshavet, men fortsetter rekken med skuffende boringer bør man spørre seg hvor lenge interessen vil vedvare.

Nye funn i forhold til produksjon

I 2018 resulterte 27 letebrønner i 11 små funn på norsk sokkel. Til sammen ga disse en ressurstilvekst på 82 millioner m³ (515 millioner fat) o.e. Samme år var olje- og gassproduksjon tre ganger så stor: 240 millioner Sm³ (1,5 milliarder fat) o.e.

Dermed går 2018 inn i den lange rekken av år med negativ ressurstilvekst, dvs. at det ble produsert mer olje og gass enn det som ble funnet. Unntakene i løpet av de siste 25 årene er 1997 og 2010 da gigantfeltene Ormen Lange og Johan Sverdrup ble påvist, henholdsvis i Norskehavet og Nordsjøen.

Den vanlige utviklingen av nye funn innebærer at de største funnene gjøres i en tidlig fase, mens over tid blir nye funn stadig mindre. Nordsjøen har hatt en 50 års suksessrik utvikling, mens Norskehavet og Barentshavet er karakterisert ved en tidlig og kort periode da de fleste funnene ble gjort, samtidig som det er en mangel på store funn de siste 20 årene.

Egne anslag for uoppdagede ressurser

Jeg stiller spørsmål ved ODs høye forventning til Barentshavet. Fra 1977 og i nærmere 35 år jobbet jeg i petroleumsindustrien, i mange år med ansvar for å oppdatere ressurstilveksten på norsk sokkel som resultat av nye funn. Etter 4. konsesjonsrunde ble det fra slutten av 1970-tallet gjort en rekke store funn i Nordsjøen som har vært og fremdeles er blant de viktigste bidragsyterne til produksjonen på norsk sokkel.

De første konsesjonene i Norskehavet og Barentshavet ble tildelt i 1980, med funn i begge områdene allerede året etter. Dette gav grunnlag for enorm optimisme med tanke på fremtidige funn. Jeg husker ennå overskrifter som «Barentshavet – et hav av olje».

Basert på tilgjengelige geologiske data var det imidlertid vanskelig å forstå grunnlaget for denne optimismen. Jeg utarbeidet en metode for å beregne potensielle olje- og gassressurser som ble anvendt i de to nye leteområdene.

Resultatet av beregningene ble sammenfattet i en rapport fra 1985 og presentert for OD samme år.

På grunnlag av beregningene delte jeg både Norskehavet og Barentshavet inn i en rekke mindre områder og konkluderte med at hovedmengden hydrokarboner ville bli funnet innen begrensede areal, mens store areal manglet geologiske forutsetninger for å inneholde betydelige mengder olje og gass. Estimatene ble gitt med en forventningsverdi, samt et lavt estimat P95 og et høyt estimat P05.

Forventning og mulighetene

OD deler nordområdet inn i Barentshavet nord og sør ved 74^o30’ N. Etter at overenskomsten med Russland om delelinjen kom på plass i 2011, har OD samlet inn seismikk som danner grunnlag for oppdaterte estimat for potensielle olje- og gassressurser.

ODs tall for uoppdagede ressurser i Barentshavet nord og sør, publisert i 2017 er: 700 – 2535 – 5300 millioner Sm³ utvinnbare (4,4 – 15,9 – 33,3 milliarder fat) o.e. OD har kartlagt en rekke store strukturer som gav grunnlag for den høye forventningsverdien. Store strukturer i Barentshavet sørøst, som industrien hadde store forhåpninger til, er imidlertid boret i 2017-2019 med skuffende resultat.

I forhold til ODs ressursestimat var mitt anslag fra 1985, som omfattet hele norsk sokkel i Barentshavet, 520 – 1550 – 3000 millioner m³ (3,3 – 9,7 – 18,9 milliarder fat) o.e. I dette anslaget var 40 % av forventede ressurser, tilsvarende 620 Sm³ (3,9 milliarder fat) o.e., lokalisert i et forholdsvis lite areal som omfattet Hammerfestbassenget og omkringliggende områder (Barentshavet sørvest).

Etter snart 40 år med leting i Barentshavet, og boring av mer enn 120 undersøkelsesbrønner, er – etter min mening – de fleste funnene gjort i dette området. Til nå er Snøhvit og Goliat de eneste feltene i produksjon og totalt er det kun påvist ca. 600 millioner Sm³ (3,7 milliarder fat) o.e. Mitt estimat for dette området (620 m³, 3,9 milliarder fat) er dermed tilnærmet likt det som er påvist til nå.

For det resterende arealet, som OD definerer som Barentshavet nord og sørøst, var mitt anslag: 210 – 930 – 2030 millioner Sm³ (1,3 – 5,8 – 12,8 milliarder fat) utvinnbare o.e. Min forventningsverdi (930 millioner Sm³ /5,8 milliarder fat) er således mye lavere enn ODs anslag fra 2017 (2535 millioner Sm³/15,9 milliarder fat) o.e. ODs nedside, gitt ved det lave anslaget (P95), er også betydelig større enn mitt.

Rom for tvil

Både for Norskehavet og Barentshavet viser et 100-talls letebrønner at mine anslag fra 1985 så langt er forbausende treffsikre. Som resultat av den lave funnraten over flere tiår, samt seneste års skuffende boringer på store strukturer, er jeg skeptisk til ODs forventningsverdi for uoppdagede ressurser i Barentshavet.

Fortsetter trenden uten store funn øker sannsynlighet for at mitt konservative estimat kan vise seg å være tilnærmet riktig. Da kan de som mener at vi har funnet nok olje og gass på norsk sokkel, og vil ha en avvikling av oljenæringen i Barentshavet, få ønsket sitt oppfylt raskere enn de trodde. Ikke på grunn av et politisk vedtak, men som konsekvens av mangel på store og drivverdige funn.

ROALD B. FÆRSETH