“Russia leads race for North Pole oil”, kunne vi lese i en seriøs, britisk avis for fem år siden. Anledningen for påstanden var at russerne hadde plantet flagget sitt på Nordpolen – rett på havbunnen – 4261 meter under den islagte havoverflaten.
“Now Moscow has raised tensions by dispatching an expedition to annex a vast expanse of the ocean,” het det videre.
– Påstanden er selvsagt ikke riktig. Det var ikke hold i den da, og det er det heller ikke nå. Russland er slett ikke i ferd med å underlegge seg Arktis gjennom flaggplanting, sier seniorgeolog Harald Brekke i Oljedirektoratet.
Og Brekke vet definitivt hva han snakker om. I snart 15 år har han vært medlem av UNCLOS (United Nations Convention on the Law of the Sea; «Havrettskonvensjonen») som blant annet har til oppgave å gjøre en faglig vurdering av hvert enkelt lands territorialkrav.
To tvilsomme utsagn
Bildet som media har skapt om de arktiske ressursene er – som vi skjønner – mangfoldig, men ikke nødvendigvis korrekt. Også her ser vi hvordan behovet for konflikter og sensasjoner styrer nyhetsinformasjonen.
Det er spesielt to utsagn som har fått oppmerksomhet. Det ene er at Arktis har 25 prosent av verdens uoppdagede olje- og gassressurser. Det andre er at landene som grenser opp til Arktis ikke klarer å bli enige om grensene seg i mellom.
Det første utsagnet trenger en presisering. Det andre må avlives.
Men la oss først være enige om definisjonen av Arktis. Her legger vi oss på den som US Geological Survey (USGS) benytter. Det innebærer at Arktis omfatter alle land- og havområder nord for polarsirkelen. Det betyr at den nordlige delen av midtnorsk sokkel hører med innenfor dette området, og det samme gjør både Barentshavet og Jan Mayenryggen. En stor del av norsk kontinentalsokkel er altså en del av den arktiske sfære.
Med 21 millioner km2 utgjør Arktis seks prosent av Jordens areal. Ca. åtte millioner km2 er landområder, ca. sju millioner km2 er kontinentalsokler med vanndyp mindre enn 500 meter, mens ca. seks millioner km2 er havområder hvor vanndypet er større enn 500 meter. Til sammenligning er Norges samlede areal på kontinentalsokkelen og dyphavet 2,14 millioner km2 (GEO 02/2007; GEO 03/2009).
I følge USGS utgjør de arktiske kontinentalsoklene det største prospektive område på Jorden som fortsatt er lite utforsket («unexplored») med hensyn på olje og gass. Det aller meste av dette arealet tilhører Russland, og i det enorme havområdet øst for Karahavet (Laptevhavet og Det østsibirske hav) er det ennå ikke boret en eneste letebrønn. De antatt prospektive områdene nord for Canada og USA er også lite undersøkt. USGS tror likevel at potensialet er stort.
Grenser under vann
Alle stater har automatisk kontinentalsokkelrettigheter ut til minst 200 nautiske mil (med mindre de overlapper med naboen). Dette er internasjonal lov (Nye yttergrenser).
Havrettstraktatens artikkel 76 tar utgangspunkt i kontinentalskråningen som vi finner i overgangen mellom kontinental og osean skorpe. I Artikkel 76 står det at den ytre grensen av en kyststats kontinentalsokkel kan fastsettes på to likeverdige måter.
Enten kan grensen settes ved 60 nautiske mil (111 km) fra foten av kontinentalskråningen, eller den kan settes ved det ytterste punkt der tykkelsen på sedimentene under havbunnen er minst én prosent av avstanden til foten av kontinentalskråningen.
Disse metodene er likevel bare gyldige hvis de to metodene gir en grense som ligger lengre ut enn 200 nautiske mil (200-milsgrensen) fordi retten til kontinentalsokkelen innenfor 200 nautiske mil er automatisk. Alle andre steder skal den ytre grensen av kontinentalsokkelen følge 200-milsgrensen eller grensen mot nabostater der det blir overlapping. Selv land med en smal sokkel (<200 nautiske mil, 370 km), i geologisk forstand, vil altså kunne kreve at «kontinentalsokkelen», i juridisk forstand, er 200 mil bred. Land som fra før av har en bred sokkel, slik som Norge og Russland i nordområdene, vil også kunne kreve at «kontinentalsokkelen» strekker seg langt ut i dyphavet.
Havrettstraktaten sier at de kyststatene som har kontinentalsokkel som går lengre ut enn 200-milsgrensen må fastsette grensene basert på relevante naturvitenskapelige data og legge saken fram for FNs Kontinentalsokkelkommisjon innen en viss tidsfrist. Dette gjorde Norge 27. november 2006, etter at Oljedirektoratet på oppdrag fra Rettsavdelingen i Utenriksdepartementet i over ti år hadde samlet inn data, kartlagt store havområder og satt sammen den tekniske dokumentasjonen for hvor langt norsk sokkel strekker seg i Norskehavet, Barentshavet og Polhavet
Harald Brekke
Ressurssituasjonen i Arktis
Både amerikanerne og russerne har gjort sine egne vurderinger av hvor mye olje og gass det kan finnes i Arktis.
– Vi har gjennomført det mest omfattende studiet av petroleumsressursene i Arktis, hevder Marcia McNutt, administrerende direktør i USGS.
Hun refererer til at USGS i 2008 publiserte et studium som viste at Arktis kan romme 90 milliarder fat olje, 44 millioner fat kondensat og 47.600 milliarder m3 gass (322 milliarder fat oljeekvivalenter), til sammen 456 milliarder fat oljeekvivalenter, i tillegg til de eksisterende reservene. Til sammenligning er Norges påviste oljereserver ca. 67 milliarder fat (solgt og gjenværende)[1], mens verdens samlede forbruk av olje er drøyt 30 milliarder fat per år.
– Tallene forteller at vi tror det gjenstår å finne tre ganger så mye gass som olje, poengterer McNutt, og viser til at det spesielt er kontinentalsokkelen utenfor Russland som geologene tror har en overvekt av gass.
– Den nord-amerikanske siden tror vi derimot har en overvekt av olje, og det forventes at langt mer enn halvparten av oljen i Arktis vil bli funnet i de isdekte områdene nord for Alaska og Canada.
Disse anslagene betyr, igjen i følge USGS, at hele 25 prosent av verdens uoppdagede olje- og gassressurser (13 prosent av oljen og 30 prosent av gassen) før eller (kanskje helst) siden vil bli funnet i Arktis. USGS har imidlertid kun regnet på konvensjonelle ressurser. Institusjonen har ikke tatt med verken skifergass, kullgass, oljeskifer, oljesand eller gasshydrater.
Studiet viser også til at det er funnet mer enn 400 små og store olje- og gassfelt på land nord for polarsirkelen. Til sammen er reservene i disse feltene omtrent 250 milliarder fat oljeekvivalenter. Det tilsvarer omtrent tre ganger Norges opprinnelige petroleumsressurser, inklusive uoppdagete (84 milliarder fat oljeekvivalenter).
– Likevel må vi slå fast at det aller meste av Arktis er lite utforsket, og det gjelder spesielt kontinentalsoklene. Vi tror at 84 prosent av de uoppdagede ressursene ligger utaskjærs, sier McNutt.
Harald Brekke forteller at det russiske vitenskapsakademiet har gjort sitt eget studium av petroleumsressursene i Arktis. Akademiet konkluderer med at Arktis kan inneholde hele 1000 milliarder fat oljeekvivalenter, eller 58 prosent av verdens uoppdagede olje- og gassressurser utenfor landområdene (offshore).
– Det er viktig å være klar over at alle ressurstallene er anslag. Usikkerheten demonstreres av at forskjellen mellom de to studiene er såpass store, påpeker Brekke. For å understreke poenget refererer han til estimatene for de uoppdagede ressursene på norsk sokkel som, til tross for store mengder seismikk og mange brønner, fortsatt er heftet med betydelige usikkerheter.
Usikkerheten går selvsagt på det totale volumet, men den går også på i hvilke sedimentbassenger hydrokarbonene befinner seg, og derfor hvilke land som har rettighetene til dem. I dette spørsmålet må vi holde oss til de anslagene som USGS har gitt. Russerne har ikke vært like detaljert i sine presentasjoner.
– For olje er det fem geologiske provinser som skiller seg ut, forteller Brekke.
Den østlige delen av Barentshavet som tilhører Russland er en av disse. Også Grønland kommer godt ut. USGS mener kontinentalsoklene både på vest- og østsiden av den store øya kan inneholde store mengder olje. De aller største oljeressursene, en tredjedel, forventes imidlertid å ligge nord for Alaska (Arktisk Alaska).
– Disse fem bassengene forventes å inneholde mer enn 70 prosent av den oljen som ennå ikke er oppdaget.
Situasjonen er litt annerledes når deg gjelder gass.
– Her er det tre provinser som antas å inneholde mer enn 70 prosent av ressursene. To av dem ligger i Russland (Barentshavet og Karahavet), mens det tredje er Arktisk Alaska, forteller Brekke.
Blir ikke verdens sentrum
Både amerikanerne og russerne kan altså fortelle oss at Arktis kan inneholde store mengder olje og gass som ennå ikke er oppdaget. Det betyr ikke at de ligger klare til å utnyttes.
– Det er foreløpig ingen som har regnet på hvor stor del av ressursene som med dagens infrastruktur og oljepris eventuelt kan produseres og transporteres, fremholder Brekke.
– USGS sier at tallene referer seg til ressurser som kan utnyttes med eksisterende teknologi. Men det sies ingen ting om oljepris. Økonomi har ikke vært en faktor, og mange mener derfor at det bare er en liten del av de antatte ressursene som kan utvinnes i overskuelig fremtid.
Marcia McNutt er hjertens enig. Og hun har et viktig poeng til som hun føler seg forpliktet til å formidle.
– De arktiske oljeressursene vil ikke flytte tyngdepunktet for verdens oljeproduksjon. Det er ingen grunn til å tro at Arktis noen gang vil bli et sentrum for oljeindustrien, fremhever hun.
De uklarhetene som fortsatt eksisterer vedrørende grensedragningene i Polhavet er derfor ikke så viktige.
– Mer enn 90 prosent av alle de anslåtte olje- og gassressursene i USGS sine analyser ligger innenfor 200-milsgrensene. Det er derfor ikke noe som helst grunnlag for et kappløp om ressursene i Arktis. De er i hovedsak allerede fordelt mellom de fem statene, poengterer Harald Brekke.
Store samarbeidsprosjekter
La oss derfor – i det perspektivet – se litt på grensedragningene mellom landene.
– Alle landene som grenser opp til Polhavet, unntatt USA, har ratifisert FNs Havrettskonvensjon. USA har likevel erklært at de vil følge bestemmelsene i konvensjonen selv om de ikke er bundet av den, forklarer Brekke.
– Verken Russland eller andre stater kan således annektere havområder i Polhavet, slår han kategorisk fast.
Norge har allerede avklart sine kontinentalsokkelgrenser i Polhavet med Kontinentalsokkelkommisjonen i henhold til Havrettskonvensjonen (GEO 03/2009). Vi har også avklart grensene mot våre naboer i øst og vest i dette området, Russland og Danmark (Grønland).
– De andre polhavsstatene, altså Russland, USA, Canada og Danmark (Grønland), driver nå med omfattende datainnsamling for å møte dokumentasjonskravene til Kontinentalsokkelkommisjonen.
Denne datainnsamlingen, som hovedsakelig omfatter batymetri og seismikk, blir utført med isbrytere som opererer over hele Polhavet. Arbeidet blir i stor grad utført som samarbeidsprosjekter mellom to eller flere av statene. Den har derfor økt datatilgangen i de islagte delene av Polhavet med flere hundre prosent de siste fem årene.
– Det er slike data som danner grunnlaget for grensetrekkingen i Polhavet, ikke flaggplanting, poengterer Brekke.
Vi kan altså slå fast at havområdene vil bli delt etter internasjonal lov, og i den grad det oppstår uenighet, vil landene måtte forhandle seg i mellom for å bli enige. Slik Russland og Norge gjorde da vi ikke var enige om det var “midtlinjen” (slik Norge hevdet) eller “sektorlinjen” (slik Russland hevdet) som skulle gjelde i Barentshavet.
Innenfor 200 mil
– Opp gjennom tidene har alle de fem arktiske statene hatt uenigheter med en eller flere av sine naboer om de maritime, bilaterale grensene innenfor 200 nautiske mil. En god del av disse uenighetene er i dag mer eller mindre løst, men noen består, forteller Brekke.
Som alle vet ble Norge og Russland, etter 40 år med forhandlinger, enige om grensen som trådte i kraft i Barentshavet og Polhavet 7. juli 2011.
– Mindre kjent er det at USA og Russland i 1990 ble enige om en grenseavtale seg imellom gjennom Beringstredet og videre inn i Polhavet. Avtalen er signert av begge stater, ratifisert av USA, men ennå ikke ratifisert av parlamentet i Russland.
Begge landene er enige om å forholde seg til denne grensen for alle praktiske formål. Avtalen sier også at linjen, som er en sektorlinje langs lengdegrad 169° vest, skal forlenges videre utover 200 nautiske mil, så langt det blir behov for det.
– Det er derimot større uenighet mellom USA og Canada om en grense i Polhavet. Canada hevder at grensen skal forlenges utover i havet i samme retning som på land. USA hevder derimot at grensen fra land og utover skal følge midtlinjen. Dette er en meget gammel uenighet, der Canada baserer seg på en avtale fra 1824 mellom England og Russland som den gang var naboer i området (Canada har senere blitt en egen stat, og Russland har solgt Alaska til USA).
Går vi rundt Polhavet videre mot øst, kommer vi til grensen mellom Canada og Danmark (Grønland). I 1973 ble de to statene enige om en grense basert på midtlinjeprinsippet fra Labradorhavet og Baffin Bay langs vestsiden av Grønland, videre gjennom Naresstredet mellom Ellesmereøya og Nord-Grønland opp til 200-milsgrensen i Polhavet.
– På veien gjennom Naresstredet er de to naboene imidlertid rykende uenige om eierskapet til Hansøya. Dette er en liten øy som ligger midt i stredet og som vil avgjøre hvor en mindre del av grensen vil forløpe inne i det forholdsvis trange stredet. Dette får imidlertid ingen betydning for grensen videre inn i Polhavet, utdyper Brekke.
– Til slutt er vi tilbake i egne farvann, der en avtale om grensen mellom Norge og Danmark (Grønland) gjennom Framstredet ble inngått i 2006. Denne er også basert på midtlinjeprinsippet.
Det er som vi ser liten uenighet mellom de fem statene i Arktis om grensespørsmålene innenfor 200 nautiske mil. Den største uenigheten, målt i areal, er mellom Canada og USA.
Utenfor 200 mil
Når det gjelder områdene utenfor 200 mil, er det bare Norge som har avklart sine kontinentalsokkelområder med Kontinentalsokkelkommisjonen. Det skjedde i 2009.
– Russland la inn sitt grensekrav for Kommisjonen allerede i 2001, men kommisjonen mente at de ville trenge mer data for å kunne ta noen avgjørelse for områdene i Polhavet. Russland ble derfor bedt om å komme tilbake med et nytt grensefremlegg, og er nå i full sving med å forberede et nytt fremlegg som antagelig blir innlevert innen 2014.
– Canada og Danmark (Grønland) må sende inn sine krav innen hhv. 2013 og 2014. USA har ikke ratifisert avtalen. Landet har derfor heller ingen umiddelbare planer om å sende inn noen krav, opplyser Brekke.
Grensene utover 200 nautiske, statene imellom, vil avhenge av bilaterale forhandlinger.
– Ut fra det som ligger på bordet i dag, kan vi regne med at grensen mellom Russland og USA vil følge dagens avtale. Mellom Canada og Danmark (Grønland) må vi regne med at de vil fortsette den påbegynte midtlinjen. Mellom Norge og Russland dekker vår nye avtale også den fremtidige forlengelsen utover 200 mil.
– Den største usikkerheten er hvilket prinsipp Canada og USA vil bli enige om å bruke, og hvordan denne grensen til slutt vil se ut. Men at det vil skje i siviliserte former er helt sikkert, selv om dette angivelig ligger innenfor de mer prospektive delene av Arktis, i henhold til USGS.
Den store utfordringen
Hvis geologene har rett, er det nok olje og gass i Arktis til stor aktivitet i flerfoldige tiår fremover, og norsk ekspertise vil utvilsomt ha sin verdi når oljeselskapene drar på leting i fjerne farvann.
– Den virkelige store utfordringen er likevel av en helt annen karakter. For til tross for global oppvarming, vil vi oppleve mye is i Arktis i overskuelig fremtid. De teknologiske problemene med leting i islagte områder, og ikke minst utvinning og transport, er betydelige, men antagelig ikke uoverkommelige.
– Det som er en enda større begrensning er avstanden til etablert infrastruktur. Det kommer til å bli svært dyrt å bygge ut de første feltene. Pionerfeltene må derfor ha en betydelig størrelse, og før de er på plass, kan man se langt etter å utvikle de mindre, avslutter Harald Brekke, geolog med 15 års fartstid for FNs Havrettskommisjon.
Det kan se ut som om det er lenge til, om i det hele tatt, at oljevirksomheten blir dominerende i Arktis.
[1] I følge Oljedirektoratet er Norges samlede ressurser (produsert, reserver og uoppdagede) 83 milliarder fat oljeekvivalenter.