Vår mest benyttede geologiske ressurs

Omtrent 15 % av Norges befolkning benytter daglig grunnvann i husholdningen. I all hovedsak er det distriktene som har tatt i bruk grunnvann, men noen få byer, for eksempel Alta og Lillehammer, baserer seg også på grunnvann. Grunnvann er derfor en viktig ressurs for en spredt bosetning i landet vårt. I tillegg har mange hytter gjort seg avhengig av grunnvann. I følge nettportalen grunnvann.no er 6,5 % (25 km³) av alt tilgjengelig ferskvann i Norge å finne som grunnvann. Det meste av grunnvannsressursene våre finnes i løsmasser.

Mens vi her hjemme har et beskjedent forbruk, er grunnvann nesten enerådende i vannforsyningen i vårt naboland Danmark. Forskjellen skyldes selvsagt de geologiske betingelsene. De største grunnvannsressursene finnes i porerommene i løsmasser og sedimentære bergarter (tenk på en svamp) som den danske undergrunnen i all hovedsak består av. Grunnvann i tette, krystalline bergarter, som dominerer bergrunnen her hjemme, finnes kun i sprekker, og lagringskapasiteten vil naturlig nok være mye lavere.

Et annet interessant aspekt ved grunnvann er at energien kan benyttes til oppvarming om vinteren ved bruk av varmepumpe og direkte til avkjøling om sommeren (novap.no).

En ressurs for alle

Grunnvann er menneskenes mest tilgjengelige og brukte geologiske ressurs. I Norge har vi ikke inntrykk av dette, fordi bare 3 % av det totale vannforbruket vårt er grunnvann (inkluderer vanning og industri, i tillegg til drikkevann). I USA er derimot 50 % av vannforbruket grunnvann, og i Europa kommer omtrent 80 % av det vannet som brukes fra undergrunnen. I Midt-Østen, Nord-Afrika og andre områder med lite nedbør nærmer tallet seg 100 %.

Kort sagt: Jordens befolkning klarer seg ikke uten grunnvann. Vi bruker det i landbruket (70 % av verdens grunnvannsforbruk), i industrien (20 %) og i husholdningen (10 %).

Grunnvann er den eneste geologiske ressursen som er tilgjengelig over hele verden og i alle land. Tilgangen varierer selvsagt fra sted til sted, avhengig av mengde nedbør, topografiske forhold og geologiske betingelser. Det meste av grunnvannet er også en fornybar ressurs hvis vi forvalter den riktig (viktige unntak finnes fordi noe grunnvann ligger i lukkete systemer). Det betyr at vi ikke må bruke mer vann fra et gitt grunnvannsreservoar enn det som erstattes naturlig, og at vi heller ikke må ødelegge reservoarene med forurensning.

Jordens ferskvann

Jordens ferskvannsressurser er lagret i isbreer, som grunnvann, samt i innsjøer, elver og myrer. Beregninger viser at det aller meste av ferskvannet er lagret i isbreer (ca. 85 %), i all hovedsak i Antarktis og på Grønland, mens nesten alt det resterende vannet er lagret som grunnvann (ca. 14 %). Mengden med vann som er lagret som vanndamp i atmosfæren, som fuktighet i løsmassene, samt i innsjøer og i elver er – som vi ser – nesten neglisjerbart i forhold (<1 %).

Hvis vi ser bort fra isbreene, er minst 95 % av ferskvannsressursene på Jorden å finne som grunnvann. Grunnvann må derfor ses på som en betydelig og særdeles viktig vannressurs for Jordens voksende befolkning. Økonomene har likevel ikke satt en verdi på denne ressursen.

Beregningene som viser hvor mye grunnvann vi har på kloden er likevel svært usikre. Forskjellige kilder opererer med svært forskjellige tall. Derfor er en av oppgavene i ”FNs tiår for vann” å komme frem til mer nøyaktige tall for den mengden med grunnvann som er tilgjengelig. Som vi skal se i den etterfølgende artikkelen, kan det også vise seg at mengden med grunnvann som er lett tilgjengelig er kraftig underestimert. Tallene som det er referert til her tar nemlig ikke hensyn til at det kan finnes enorme grunnvannsreservoarer under havet. Vår interesse for submarint grunnvann har hittil vært så liten at ressursen i all hovedsak ikke er kartlagt. Moderne lærebøker i geologi nevner heller ikke submarint grunnvann i sine kapitler om grunnvann.

Vi må likevel ikke la oss lure av tallene. Fornyelsen av ferskt overflatevann gjennom fordampning av havvann med påfølgende avrenning til havet er nemlig en rask prosess. Målt i volum per tidsenhet er mengden med vann i innsjøer og elver derfor større enn det totale volumet av grunnvannet. Fra et ressurssynspunkt må vi altså snakke om vannmengden som vi til en hver tid kan utnytte. Den hydrologiske syklusen forteller oss altså at overflatevann også er en særdeles viktig vannressurs.

En fornybar ressurs?

Tilgjengeligheten av grunnvann er en funksjon av tilgangen på vann og hvor fort det blir brukt. Det er en likevektssituasjon. Bruker vi mer vann enn det som tilføres, faller grunnvannsspeilet, og ressursen blir mindre. Nært kysten kan det oppstå situasjoner der det ferske grunnvannet innvaderes av saltvann fordi uttaket av ferskvann er for stort i forhold til tilgangen.

Konsekvensen av at grunnvannsnivået senkes er mindre tilgjengelig vann og innsynkning av terrenget over. Mexico City er et godt eksempel på hva som skjer når grunnvannet overforbrukes. Her har grunnvannsspeilet under byen sunket mange meter, og det samme har grunnen som byen er bygd på. Områder med løsmasser er spesielt utsatt. Setningsproblemer er mindre der grunnvannet ligger i sprekker i det faste fjellet.

Hva koster vann?

Å drikke vann fra en frisk og klar fjellbekk krever ikke kontanter. Så det er lett å tro at vann er gratis. Å tappe vann fra springen er riktignok heller ikke forbundet med noen stor kostnad for oss nordmenn. Gjennomsnittsprisen i norske kommuner er ikke mer enn ni kroner per m³ eller i underkant av ett øre per liter.

Kjøper du vann i en kiosk eller på en bensinstasjon, kan du derimot risikere å betale 50 kroner per liter. Til sammenligning koster bensinen 12-13 kroner per liter.Nordmenns totale vannforbruk er ca. 1 km³ per år. Hvis vi skal legge kioskprisen til grunn, tilsvarer dette en verdi på et formidabelt antall milliarder kroner, og en samlet verdi som er mye større enn verdien av landets olje- og gassressurser. Så selv om vann i utgangspunktet er billig, kan det – som vi ser – også selges dyrt.

Vannprisen i tørre områder er en refleks av kostnadene ved desalinering. Desalinering er energikrevende, og kostnadene har derfor sammenheng med energiprisene. Når vannprisen stiger, åpner dette for alternative, langtransporterte vannkilder. Å legge vann i rør fra fjerne kilder kan derfor bli lønnsomt på mange steder når både vannforbruket og energiprisene stiger.