Norge er en betydelig leverandør av kritiske råmaterialer som aluminium, ferrolegeringer, nikkel, kobolt, titan og grafitt. I tillegg inneholder den norske berggrunnen kartlagte forekomster av blant annet sjeldne jordartsmetaller, høyren kvarts og kobber.
Men det er altså ikke i gruvene de største verdiene skapes. Det er i verdikjedene, og fortrinnsvis i prosessindustrien, for kritiske råmaterialer. Det er blant hovedkonklusjonene i en ny kartlegging fra Prosess21 og Forskningsrådet.
Rapporten, som nylig ble overlevert næringsministeren, gir det første helhetlige bildet av hvordan norsk industri inngår i strategiske og kritiske verdikjeder. Kartleggingen dekker hele spennet fra uutviklede forekomster og mineraluttak til prosessering, videreforedling og sirkulære løsninger.
Én av figurene i rapporten understreker viktigheten av norsk prosessindustri: Verdiskapningen skjer primært i foredlingen. Industrien står for eksportverdier på nær 100 mrd. kroner, mens mineralutvinning utgjør rundt 3,5 mrd. kroner.
Som nevnt er Norge en betydelig leverandør av kritiske råmaterialer, spesielt i europeisk sammenheng. For enkelte råmaterialer er vi det eneste landet i Europa med mineraluttak av betydning. Det gjelder blant annet titanholdige malmer som ilmenitt og rutil, samt nefelinsyenitt. For grafitt (konsentrat) er tallet rundt 95 prosent.
Vårt største eksportprodukt i denne sammenhengen er aluminium, der Norge har rundt 40 prosent av europeisk produksjonskapasitet og ca. 2 prosent av global kapasitet. Norsk nikkelproduksjon utgjør rundt 9 prosent av global produksjon.
Ifølge rapporten ligger de største sårbarhetene i globale verdikjeder i prosessering og raffinering – ledd i verdikjeden der Norge allerede er tungt inne. Norsk industri kan få en nøkkelrolle i å styrke forsyningssikkerheten til Europa og allierte land.
Men det ligger også en svakhet bak Norges posisjon, for våre smelteverk og prosessanlegg er i mange tilfeller avhengige av importerte råvarer.
Økt innenlands utvinning av materialer kan bidra positivt. Rapporten peker på et betydelig potensial, men veien fra funn til produksjon er krevende. Tillatelsesprosesser, kapitalbehov, lønnsomhet og samfunnsaksept er blant faktorene som avgjør om prosjektene realiseres.
Utfordringen er derfor ikke bare nye funn i bakken, men hva som skjer videre. Rapporten peker på svake koblinger mellom geologi, utvinning og industri. Samtidig er det nettopp her potensialet for økt verdiskaping ligger.