– Hele historikken på Haugalandhøyden finner vi innenfor en radius på ti meter, forteller Hans Chr. Rønnevik, letedirektør i Lundin Norway, der han sitter midt i landskapet i Lundins kontorer på Lysaker utenfor Oslo.
Det er nemlig der vi nå er. På Haugalandshøyden altså (Lundins navn på den sørlige delen av Utsirahøyden). Der Lundin siden 2004, da selskapet som nykommer på norsk sokkel søkte på blokk 16/1, har hatt formidabel suksess med en rekke funn. Ett av dem hører med til de aller største på norsk sokkel (Johan Sverdrup, GEO 07/2010, «En ny skalp i beltet»), og hvor det så langt har blitt boret 26 (!) avgrensningsbrønner. Det forteller noe om hvor viktig selskapet mener det er med gode og nok data.
– Alle faser i utforskningen av denne geologiske provinsen skjer i dette rommet. I første omgang har det dreid seg om leting og avgrensning. Nå går vi snart inn i en fase med produksjonsgeologi. Også det arbeidet skal skje her inne. Og det fungerer godt. Vi har med oss hukommelsen hele tiden. Vi har med læringen vi har gjort underveis.
Hos Lundin har ikke folkene for vane å samles i store møterom. Det er i landskapet det skjer.
– Vi har ingen teoretiske beslutningsprosesser. Det er her inne beslutningene blir tatt, fremhever den entusiastiske og prisbelønte geologen med erfaring som strekker seg helt tilbake til «tidenes morgen» på norsk sokkel.
Slipper folk til
Det er sju år siden vi var her på besøk for første gang. Da var det historien bak brønn 16/1-8 som var tema (GEO 08/2007; «Midt i oljetrenden»). Lundin hadde nettopp gjort det oppsiktsvekkende funnet av det som da ble kalt Luno, men som senere har fått feltnavnet Edvard Grieg.
På de sju årene har funnet blitt avgrenset med 4 brønner, det har blitt levert inn en Plan for utbygging og drift (PUD), og utbyggingen er i full gang. Innenfor det samme tidsrommet har «undergrunnsmiljøet» vokst voldsomt, men uten at det har blitt byråkratisert. De uformelle rapporteringsveiene eksisterer fortsatt.
Vi hadde under vårt besøk ventet å bli presentert for «produksjonsavdelingen». Overraskelsen er derfor stor når det viser seg at selskapet verken har lete- eller produksjonsavdeling. I stedet opererer Lundin med et undergrunnsavdeling, der alle er involvert i både leting og produksjon, i mer eller mindre grad.
– Vi driver med kunnskapsoverføring, og vi lærer underveis og tilpasser de geologiske modellene til virkeligheten. Det gjør vi best når vi sitter nær hverandre, mener Rønnevik.
– Det handler om å slippe folk til. Det dreier seg om å skaffe dem kjøretillatelse. I dette miljøet lærer de trafikkreglene fort og kan konsentrere seg om å kjøre.
Den uortodokse geologen fremhever betydningen av en helhetlig tankegang – fra leting via avgrensning til produksjon – der det dreier seg om å bygge opp en total forståelse ved hjelp av lete-, avgrensning- og produksjonsbrønner, samt en mengde andre geologiske og geofysiske data som det blir brukt store ressurser på å skaffe til veie.
– Vi må opprettholde den geologiske standarden til reservoaret er ferdig produsert, påpeker han som har hatt ansvaret for å bygge opp dette miljøet.
Rønnevik har flere power point-foredrag fulle av kjepphester liggende på selskapets server. Kjepphester som er nedfelt i filosofiske setninger som han til stadighet drypper over medarbeidere og alle som vil lytte. Ordene renner nærmest kontinuerlig ut av ham. Hos mottakerne renner det nok av og til over. Ikke alt blir absorbert. I alle fall ikke i første forsøk. Men de som tar en prat med medarbeiderne hans, vil fort kjenne igjen tankegodset som sjefen prediker. Det har tydeligvis sunket inn i organisasjonen.
Data – Data – Data
– Vi må ikke spare, fremholder Rønnevik, og går imot alle bedriftsøkonomiske prinsipper, uten å blunke.
– Ingenting er viktigere enn data. Det gjelder også tørre brønner. Vi kjører full log-suite. Og hvis det blir gjort et funn, er det uhyre viktig å gjøre en produksjonstest.
De som kjenner historien bak Luno vil nikke gjenkjennende. I verste fall kunne funnbrønnen 16/1-8 blitt liggende igjen som en tørr brønn med «shows». I stedet ble den begynnelsen på suksesshistorien om Haugalandhøyden som også inkluderer funnet av Johan Sverdrup (GEO 03/2013; «Norsk sokkels viktigste kjerne»).
Forklaringen er at de konvensjonelle loggene ikke viste at reservoaret var mettet med olje. Det var kjernene som avslørte at sandsteinene var stinne av et svart og seigt flytende stoff. Uten dem kunne altså funnet lett ha blitt forbigått.
– Det må være kvalitet i datainnsamlingen fra første stund. Du får aldri en ny sjanse. Vi må ikke spare oss til fant, fastslår Rønnevik.
Ett rom
Det er det samme prinsippet som skal prege produksjonsfasen av Edvard Grieg-feltet. I første omgang gjelder det produksjonsbrønnene, og symptomatisk nok vil det bli boret flere pilotbrønner i forkant av produksjonsbrønnene, akkurat som det har blitt gjort under utviklingen av Brynhild-feltet som Lundin også er operatør for.
En pilotbrønn minner mest om en avgrensningsbrønn, der fokuset er på datapunkter som kan bidra til å planlegge gode, horisontale brønnbaner for produksjonen. For på tross av mengdevis av geologiske og geofysiske data innsamlet i letefasen, vil det alltid være knyttet usikkerheter til den geologiske modellen. Pilotbrønnene vil redusere usikkerhetene og på den måten bidra til bedre plasserte produksjonsbrønner.
Lundin har vært gjennom sin svenneprøve ved å sette det lille Brynhild-feltet i produksjon. Nå begynner alvoret med å bore opp og få i gang produksjon på Edvard Grieg-feltet. Det skal skje innenfor det samme rommet og i det samme landskapet som feltet ble funnet.