Vi kom (også) fra Doggerland

Jeg har siden begynnelsen av året skrevet en serie artikler om blant annet menneskenes utvikling i forhold til klimaendringer. Det har fått meg til å reflektere over at de første nordmennene antakelig kom til landet fordi det ble kaldere og derfor mulig å gå på nylagt havis.

Etter siste istids maksimum, en 7 000 år lang kuldeperiode for mellom 25 000 og 18 000 år siden, ble det mildere i været, og de to varmeperiodene bølling (15 500-14 300) og allerød (14 000-12 800) må ha tæret sterkt på innlandsisen.

Da isen som dekket Norden begynte å smelte, oppstod enorme elver som fylte dalene «til randen» og brakte med seg leire, sand og grus mot kysten og havet utenfor. Havnivået steg så i takt med at iskappene både på den sørlige og nordlige halvkulen smeltet ned. Gjennom 5 000 år steg vannstanden med anslagsvis 50 meter. Verdens geografi ble sakte, men sikkert radikalt endret.

Etter at isen forsvant, ble Doggerland – et forsvunnet landområde der Nordsjøen i dag ligger – hjem for planter, dyr og steinaldermennesker. Menneskene kunne ikke se land langt mot nord, men fugl som trakk i den retningen fortalte om en annen verden på den andre siden av det åpne havet. Skybanker ga løfter om det samme.

De som bodde på Doggerland var nok fristet til å legge ut på havet i håp om å finne nytt land. Utfordringen deres bestod i at de med spinkle fartøyer måtte krysse et stort hav uten å vite hva som ventet dem. Kanskje hadde de primitive båter som de la av gårde med på godværsdager. Med livet som innsats. Det er like fullt mulig at de anså havet for skremmende til at de prøvde å komme «til den andre siden». De kan ha vurdert risikoen som for høy.

Så skjedde det noe dramatisk som påvirket steinalderfolket i generasjon etter generasjon. Det ble kaldere og surere nærmest år for år. Is la seg først på vannene, så frøs elvene, og da det var som kaldest frøs også havet. Verdenen deres var i endring, og det var ingenting de kunne gjøre med det.

Avkjølingen skjedde da Norden for 12 800 år siden gikk inn i kuldeperioden yngre dryas som varte i 1 100 år (12 800-11 700 år siden). Den gamle innlandsisen som gjennom noen få tusen år hadde blitt mye mindre, vokste seg igjen stor og dekket etter hvert nesten hele fastlandet. Bare i sør og noen steder nordover langs norskekysten lå det igjen en tynn stripe med land.

Samtidig med at stadig mer vann frøs til is, sank også havnivået. Doggerland ble større, det ble mer tørt land, og avstanden til landet i nord ble derfor gradvis mindre. For datidens mennesker må vi tro at fristelsen til å finne ut mer om jakt- og fiskemuligheter i et «Soria Moria» ble overveldende. De fulgte det nedarvede, menneskelige instinktet om å utforske det ukjente.

Den gylne muligheten kom ved inngangen til yngre dryas i form av isen som la seg over det gråblå havet. Det kalde været bygget en isbro. Det var bare å ta beina fatt. Sannsynligheten for at dette har skjedd, kan vi underbygge med kunnskapen om gamle bosetninger på kysten av Sørlandet og Sør-Vestlandet.

På Rennesøy i Rogaland finner vi håndfaste bevis for at landet var i bruk allerede før istiden tok slutt. Der har arkeologene undersøkt boplasser som er henimot 12 000 år gamle. På én av disse (kjent som Galta 3), pirket de fram tusenvis av gjenstander som lå spredt vidt omkring, og gjennom et samarbeid med geologer, geoteknikere og matematikere tror forskerne at nettopp denne boplassen ble skylt vekk av en fire meter høy tsunami (flodbølge). Mest sannsynlig har et undersjøisk ras i Boknafjorden forårsaket ulykken. Ingen av dem som oppholdt seg der, kan ha overlevd de voldsomme kreftene (GEO 04/2006: «Da tsunamien rammet Rennesøy».)

Funn av 9 800 år gamle hodeskaller og knokler i skjærgården utenfor Søgne (Sol/Søgnekvinnen) forteller også at det har bodd mennesker ytterst mot Skagerrak etter istiden («Hodeskallen som endret historiefortellingen»).

Drar vi nordover i stedet for vestover, til Brunlanes i Vestfold, har sikre dateringer vist at boplassene er 11 800 år gamle. Den gang var det her en lun vik med sandstrand og svaberg, kanskje med utsikt til restene av innlandsisen. Som følge av landhevningen i etterkant av at isen smeltet, ligger den gamle boplassen i dag 127 moh.

At det har vært mennesker her i landet helt mot slutten av istiden, for i alle fall 12 000 år siden, er altså hevet over tvil.

Det er imidlertid også gjort funn som viser at det bare et par tusen år etter siste istids maksimum, i en periode det var ganske mildt (bølling), faktisk kan ha vært mennesker i Norge. En 16 000 år gammel pilspiss fra Hå i Stavanger vitner om dette. Men om denne arkeologiske godbiten (gitt at alderen er korrekt) stammer fra fastboende eller fra tilfeldig besøkende, er uvisst.

Arkeologene mener at steinaldermenneskene kan ha benyttet minst tre veier inn i Norge, enten i nord og inn i Finnmark, eller i sør gjennom Sverige (Bohuslän) eller fra Doggerland.

De gamle bosetningene fra yngre dryas i Rogaland gjør det sannsynlig at innvandrerne til det sørligste Norge kom over havisen fra Doggerland.