Hodeskallen som endret historiefortellingen

Gjennom en rekke artikler har jeg sett på forskjellige aspekter av Istiden, spesielt klimaet og klimaendringene, men også menneskenes utvikling. Det er på tide å bli bedre kjent med de aller første nordmennene som kom rett etter istidens slutt.

Sol har – til forskjell fra Osebergskipet – ingen sentral plass i den lange fortellingen om landet vårt. Underlig, vil nok mange mene, tatt i betraktning av at hodeskallen og knoklene er de aller eldste levninger av mennesker i Norge og Norden, og at de forteller om de tidligste nordmennenes levesett bare et par tusen år etter at istiden tok slutt for 11 700 år siden.

Som tatt ut av en film

Scenen er fra 1994: En varm og solrik sommerdag i en liten skjærgårdsidyll tett opp til fastlandet i Søgne vest for Kristiansand.

Tilfellet ville at Helge Bentsen benyttet en 21 fots snekke for å gjøre bunnen utenfor hytten på Hummervikholmen dypere[1]. Stor var overraskelsen da han kom over det han først trodde var biter av en keramikk-krukke, men som han raskt skjønte var en nesten intakt hodeskalle. Bare underkjeven manglet. Kraniet var sprukket i to deler, overkjeven var løs, og det satt godt fast i bunnsedimentene.

Han hadde selvsagt vett nok til å ta hodeskallen opp av gjørma. Han avviste også dem som helst så at den makabre skallen ble kastet. Politiet ble heller ikke tilkalt. Nysgjerrig som han var, tok han den i stedet med til bygdas «menneskelige leksikon», kommunens kulturkonsulent, i den hensikt å komme nærmere en forklaring.

Hadde det ikke vært for Helge Bentsen sitt nysgjerrige blikk og snarrådighet, ville disse eldgamle skjelettene aldri blitt oppdaget.

Pål Nymoen, Søgne historielag, Årbok 2014.

Med mangeårig interesse for geologi, zoologi, botanikk, arkeologi og historie (!), tok det ikke Jostein Andreassen lang tid å slå fast at hodeskallen kom fra et veldig gammelt skjelett. Løsningen på spørsmålet om hvor gammelt det var, lå – for ham – i tennene: For det første var de ganske nedslitte, og for det andre hadde de ikke spor av et moderne kosthold. Andreassen foreslo 9 000 år, der og da.

Også Jostein fortjener heder for sin handlemåte. Hvem kunne på dette tidspunktet vite at det var en kulturarv av nasjonal betydning? Jostein Andreassen tok det for gitt.

Pål Nymoen, Søgne historielag, Årbok 2014

At hodeskallen var godt oppbevart, hang sammen med at den hadde ligget i et lag beskyttet mot luft (uten tilgang på oksygen). Noe som betød at det var gode forhold for bevaring. For å bestemme alderen presist, var det nødvendig med C14-datering.

Tre lag

«Gravingen [i 1997] viste at det var tydelige avgrensede lagdelinger i sjøbunnen. Øverst lå det et omrotet gytje- og siltlag. I den grunneste delen [av bukten] var dette svært tynt og delvis borterodert, men det tiltok i tykkelse utover i bukten slik at det lengst sør i profilen var om lag 60 cm tykt. Under dette lå et kompakt lag med skjell, vesentlig østers. Også østerslaget tiltok i tykkelse utover i bukten, og det dannet en kompakt «skjellbanke». I bunnen, over fjell og stein, ble det observert et torvaktig lag som inneholdt mye organisk materiale.» Gravingen i 2013 viste at det nederste laget var det øverst et «inntil 60 cm tykt lag med finkornet sammenpresset «gytje» og under dette en skarp overgang til et 35-30 cm tykt lag med småstein, kongler, kvist, greiner og tørre trerester».

Pål Nymoen. Steinaldermysteriet med Hummervikholmen. Søgne historielag. 2014

Analysene viste at det dreide seg om en 35-40 år gammel og 155 cm lang kvinne som døde for 9 800 år siden. Søgne var med ett på det arkeologiske norgeskartet.[2] Skjelettet er så gammelt at ekspertene betraktet funnet som intet mindre enn en sensasjon.

Ikke nok med det: Skjelettet er det aller eldste som er funnet her til lands.

Det nest eldste – Bleivikfunnet på Karmøy i Rogaland – er «bare» 8 000 år gammelt.

Ett år etter at steinalderkvinnen hadde blitt funnet, under en seanse med forskere og legfolk i bukta der hodeskallen lå, fikk kvinnen navnet sitt. Jostein Andreassen var frempå og foreslo Sol. Sol var nemlig hovedpersonen i en barnebok samme mann hadde skrevet om livet i eldre steinalder[3]. «Navnet fikk øyeblikkelig tilslutning,» skriver Andreassen i Søgne historielags årbok for 2022.

Enestående funn

I en artikkel i Søgnes historielags årbok for 2014 omtaler arkeolog Pål Nymoen «Søgne-funnene som «minst like enestående» som «de rikt utstyret båtgravene fra vikingtiden». Han begrunner dette med at det er de «eldste fysiske rester av mennesker som hittil er funnet i Norge», og påpeker videre at «det er svært sjeldent at det blir oppdaget menneskeskjeletter fra eldre steinalder i Skandinavia, og beinene gir dermed en unik mulighet til å få økt kunnskap om mennesket rent fysisk fra perioden etter siste istid frem til ca. 4000 år før vår tid».

De velbevarte knoklene – ikke minst hodeskallen og tennene – er den rene databanken fylt med opplysninger om kvinnens liv og levekår.

Historisk museum

For Helge Bentsen og Jostein Andreassen betyr dette at de har bidratt til å gi en ny dimensjon til Norges kulturlandskap. Intet mindre. I det perspektivet var de 19 årene det tok Bentsen å få tilbake bade- og båtplassen kanskje verdt ventetiden. Det tok nemlig så lang tid fra det første funnet i 1994 til arkeologene hadde gjort seg ferdig med utgravningene i 2013.

Utgravningene startet i perioden 1994 til 1997, første gang noen augustdager i 1994, i regi av Norsk Maritimt Museum, og mens dette pågikk fant Helge Bentsen flere biter av to hodeskaller, mens dykkerne gravde frem et lårbein[4] og et underarmsbein. Med dateringen fra eldre steinalder i bakhodet, ble forskerne da, ifølge Pål Nymoen, endelig klar over at funnstedet var overmåte unikt. Grundige arkeologiske undersøkelser var derfor sterkt påkrevet.

Like fullt skjedde det ingenting. Ikke før Bentsen ble utålmodig og lei av å vente på at arkeologene skulle gjøre seg ferdig med utgravningene. Med god hjelp av Andreassen, søkte han derfor om å mudre resten av sjøbunnen på eiendommen sin. Først da ble det fart i sakene. Riksantikvaren innvilget utbedringen, men satte som vilkår at det først måtte gjøres en arkeologisk undersøkelse. Samtidig ga staten tilsagn om at staten bekostet undersøkelsen.[5]

Feltarbeidet i høstmånedene 2013 var vellykket. Flere menneskeknokler – lår og leggbein – ble funnet. Men også en nesten intakt, mannlig hodeskalle som tilhørte tidligere funn av knokler. Da hadde det til sammen blitt funnet tre kranier (to kvinner, én mann) og rester av til sammen fire voksne mennesker.

Et vedvarende mas

I en artikkel i Søgnes historielags årbok for 2022 fremholder Jostein Andreassen at ansvarlige myndigheter har vist «stor og uforståelig unnfallenhet omkring det spennende åstedet ved Hummervikholmen. Referansen går til årene fra 1994 frem til 2013 hvor bukta til Helge Bentsen var fredet og båndlagt, men hvor arkeologene hadde lagt arbeidet brakk. Bare etter vedvarende «mas» fra Andreassen, herunder god hjelp fra ordførere i Søgne kommune, ble utgravningene ferdigstilt 19 år etter det første funnet i 1994. Man kan undre seg på om avstanden fra hovedstaden til sørlandskysten er i overkant stor?

Gåten er ikke løst

Utgravningene er ferdigstilt. Alle spørsmålene rundt steinaldermenneskene i Hummervikholmen er likevel ikke besvart.

Det mest fremtredende spørsmålet er hvorfor det ligger levninger av mennesker i denne bukta – ikke bare ett, men minst fire – kloss opptil land. Arkeologene gir oss tre muligheter.

Den ene er at bukta er en gammel grav- eller offerplass. Den andre er at det har skjedd en eller annen form for ulykke, eller katastrofe (storm, tsunami), som har overrasket disse menneskene og ført til at de druknet og deretter skylt inn på grunna. Den tredje at de har drevet inn i bukta etter å ha omkommet på sjøen (såkalte strandvaskere). For de to siste forklaringene er det viktig å påpeke at vika riktig nok har en åpning mot havet i sørvest, men det er mange øyer utenfor som hindrer fri drift.

Med til dette bildet hører at det ikke har blitt funnet noe annet enn skjelettrester, altså ingen redskaper av noe slag, og det er heller ikke avdekket spor etter boplasser tett opp til bukta. Inne på fastlandet er det derimot funnet en boplass, samt to «diabasgruver» der steinaldermennesker har forsynt seg med emner til økser.

Frans-Arne Hedlund Stylegar, arkeolog, tidligere fylkeskonservator i Vest-Agder og forfatter av boka Søgnes historie, Bind 1 (2023)[6], heller til ideen om at en tsunami har truffet Søgne og forårsaket en brå død for steinaldermenneskene i Hummervikholmen. Det finnes ingen kjente, undersjøiske skred fra denne tiden som kan ha forårsaket en dødelig bølge, men geologene vet at det langs kysten har gått flerfoldige skred som har forårsaket tsunamier rett etter istiden.

Mangelen på en synder, altså kunnskap om et stort, fatalt skred, utelukker derfor på ingen måte muligheten for en katastrofe, som i så fall må ha råket mange flere mennesker enn de som har blitt funnet i Søgnes skjærgård.

Likevel. Fagfolk – dvs. arkeologene – er forbilledlig enige om at det ikke er mulig å trekke noen konklusjon om hvordan Sol, og det som kan ha vært slektningene hennes, omkom et par tusen år etter at siste istid tok slutt.

Et liv ved sjøen

Arkeologene kan derimot fortelle mye om hvordan disse menneskene levde.

På generelt grunnlag vet vi at jegere og fiskere kom til landet rett etter at Istiden tok slutt. Noen kom kanskje østfra, opp langs vestkysten av Sverige og videre over til norskekysten, mens andre kan ha kommet sørfra, fra Nordvest-Europa (Jylland) eller Doggerland.

DNA-analyser viser at Sols forfedre kommer fra både Vest- og Øst-Europa. Av dette kan vi lære at de kronglete veiene som til slutt ledet dem til landet langt i nord – gjennom hundreder og tusener av år – kan ha vært mangfoldige.

De tidligste boplassene som har blitt kartlagt her i landet er knyttet til kyststrøk med skjermede forhold (slik som skjærgården i Søgne). I Boknafjorden i Rogaland er det for eksempel påvist mer enn 20 boplasser som er datert til årene etter istiden (frem til for 9 000 år siden). De første menneskene her i landet var m.a.o. maritimt tilpasset.

Ikke nok med det, på Galta på Rennesøy (like sør for fergeterminalen på E39), har arkeologene avdekket mer enn 17 000 gjenstander som er rester etter en kultur (Ahrensburgkulturen) som ble fullstendig ødelagt av en flodbølge. Geologene kan fortelle at en av landets absolutt eldste steinalderboplasser ble utradert da tsunamien skyllet inn over Boknafjorden for 12 000 år siden.

Analyser av beinene fra Søgne-menneskene viser at de for det aller meste livnærte seg av sjømat, og at sel og småhval var aller viktigst i kostholdet deres.[7] Funn av harpunlignende våpen i Danmark og Sverige bekrefter dette. Fisk (sei, hyse, knurr, torsk, sild, laks), muslinger, krabber, hummer, østers, andre skalldyr, tang, og tare har også vært «hverdagskosten» i vår eldste kystkultur. Forsker Berit J. Sellevold i NIKU fremholder at dietten tilsvarer den som inuittene livnærte seg på inntil vestens kultur overskygget den gamle (Steinalderkommunen Søgne, 2015).

I luften svevde havørn, fiskeørn, storskarv, alke, lundefugl og teist. Dertil var nok den nå utdødde geirfuglen (som ikke kunne fly) et lett bytte. Om våren gjaldt det å sanke egg, og på andre tider av året tilbød skogen planter, bær, røtter og nøtter.

Tilsatt litt urter plukket på land, kan kostholdet for steinaldermenneskene i skjærgården derfor ha bestått av en serie med herremåltider.

Dessuten ble spekket fra de store havpattedyrene brukt til lys og fyring, mens hud ble brukt til å dekke både hus og båter. Skinn ble sammen med hud brukt til å sy klær og telt. Senene ble til buestrenger og fiskesnører. Bein og gevir var også godt råstoff. De ble til redskaper og våpen, så som kniver, kroker, nåler og pilspisser.

Skogens dyr var også ettertraktet. Elg, rådyr, bjørn, ulv, rev og villkatt fantes i alle fall. Urokser, kronhjort og villsvin kan også ha stått på menyen. Samtidig fryktet de nok ulveflokkene som også hadde kommet seg over til Norge og hadde de samme dyrene på sitt spisekart.

Steinalderens stein

I mangel av metaller var de første nordmennene fullstendig avhengige av stein, og Søgne-beboerne hadde minst to gode, korttransporterte råstoffer. Basalt[8] finnes i ganger som gjennomskjærer grunnfjellet mange steder, mens flint fra Danmark har kommet drivende med isen under istiden og i kalde perioder etter istiden. Den ettertraktede steinen kunne plukkes fra strendene.

Begge disse bergartene har den egenskapen at de gir kvasse kanter når de hugges til.

På Skarvøya i skjærgården utenfor Hummervikholmen, men også mange andre steder, har vulkansk smelte trengt inn i tynne sprekker i grunnfjellet, og det er sannsynlig at denne til dels sprø bergarten – sammen med lokalt treverk – har blitt brukt til for eksempel økser. På vindstille morgener var denne øya – selv i tidlig i steinalderen – bare noen få padletak fra fastlandet.

Forvrengt historiefortelling?

Kunnskapen om Sol forteller at hun tilhørte en kultur der sjøen betydde det aller meste. For de første nordmennene kom matressursene i all hovedsak fra havet. Med tanke på at innlandsisen rett etter istiden lå langt ned mot kysten, er ikke det til å undre seg over.

Båter (uthulete trestammer) var derfor helt nødvendig for å skaffe seg de nødvendige ressursene for å leve et godt liv. At båttransport også var en god mulighet for å komme til sørlandskysten, enten de kom fra vest eller sør, styrker troen på at de var et båtfarende folk.

Barnelærdommen forteller oss imidlertid at de første nordmennene fulgte reinen som igjen fulgte iskanten da denne smeltet tilbake og trakk seg lenger og lenger bort fra kysten. Historisk museum forsterker dette inntrykket når de skriver at «de første menneskene som kom til Oslofjorden var reinsdyrjegere».

Det er da heller ingen grunn til å trekke i tvil fortellingen om at reinen var viktig for de første nordmennene. Men jeg heller til tanken om at familiene først slo seg ned ved kysten, der det var jevn og rikelig tilgang til mat, samt trær, bein og skinn til alt som trengtes i dagliglivet. Mennene dro så alene innover i fjellet, i retning isen, på sine jaktturer for å spe på med annen mat, skinn og gevirer for å gjøre dagliglivet lettere.

Trenger oppmerksomhet

Funnet av menneskelige levninger fra eldre steinalder var en sensasjon da det ble gjort for 30 år siden, og utgravningene i ettertid har befestet oppfatningen om at de tilfører historien om Norge stor verdi.

En unik mulighet

Arkeolog Pål Nymoen skriver dette i Søgne historielags årbok for 2014: «Det er svært sjeldent at det blir oppdaget menneskeskjeletter fra eldre steinalder i Skandinavia, og beinene gir dermed en unik mulighet til å få økt kunnskap om mennesket rent fysisk fra perioden etter siste istid frem til ca. 4000 år før vår tid.

Like fullt har ikke den nye kunnskapen blitt en del av nasjonens bevissthet. Rett skal være rett. Innbyggerne i Søgne har tatt den inn over seg. blant annet gjennom en egen skulptur i et veikryss (men som ikke lenger ligger på E18), en flott utstilling på det lokale museet (Søgne Gamle Prestegård; «Soloppgang»), flere oppfølgende fortellinger i Fædrelandsvennen (Kristiansands avis), men også i VG, Aftenposten, Dagsrevyen og NRKs Newtons hage, Hvem, Hva Hvor 1997, omtaler i turistbrosjyrer, samt en godt besøkt (30 000) utstilling på Historisk museum i 1997 («Fruen fra havet. Norges eldste kvinne – 9000 år»[9]). Men spør vi nordmenn flest – i dag, tre tiår etter den sensasjonelle oppdagelsen – hvem Sol er, tror jeg svaret kommer i form av et langt gjesp.

Det er min påstand at fortellingen om Sol ikke har nådd ut til det norske folk. Den har ikke blitt allmennkunnskap. Museet i Søgne har ikke blitt en turistattraksjon for alle dem som trekkes til Sørlandets skinnende sol og evige bølgeskvulp. Jeg tror årsaken er at kommunen ganske enkelt ikke har vært flink nok til å markedsføre de unike funnene og den historien de forteller til et nasjonalt publikum. De har ikke vært høyrøstede nok over lang tid. Riksmedia har ikke fattet interesse[10]. Jostein Andreassen gjorde – og gjør – mye, men det er ikke slik som med Dr. Stockmann, at den sterkeste er han som står alene[11].

Symptomatisk nok står det ikke et eneste skilt langs E18 om at det er en attraktiv severdighet på et av landets finest beliggende museer i en gammel prestegård, bare noen få minutter unna. Hadde en lignende attraksjon ligget i Tyskland eller USA, kan vi være helt sikre på at det hadde stått et stort, prangende skilt langs nærmeste gjennomfartsvei.

Hadde sørlendingen, lyrikeren, forfatteren og samfunnsdebattanten Vilhelm Krag (1861-1933) levd, kan vi være trygge på at han hadde hevet røsten til fordel for Sol. Han ville ikke tillatt «dorskheten, unnfallenheten og tafattheten»[12] som sørlendingene viser i denne saken.

Vanskeligheten med å få bevilget penger til den siste utgravningen i 2013 forteller alt om mangelen på nasjonalt engasjement. Dette står i kontrast til 3,8 milliarder kroner som benyttes på ombyggingen av Vikingtidsmuseet på Bygdøy i Oslo.

Det er også naturlig å sammenligne med Ötzi, «Ismannen» som ble funnet i et fjellområde på grensen mellom Italia og Østerrike i 1991, og som har fått sitt eget museum i Bolzano (Südtiroler Archäeologimuseum). Funnet er riktig nok betydelig mer innholdsrikt enn hodeskallen og knoklene fra Søgne, men Ismannen er «bare» 5 000 år gammel.

Vanskelig er det også å forstå at en boplass rett nord for Hummervikholmen ikke har blitt undersøkt. Den kunne kanskje gitt både flere spørsmål, og ikke minst flere svar. Det er på tide at de rette instanser søker om midler til å gjennomføre dette.

En utmerket replika av Sol og en mengde andre funn kan sees på Kultursenteret Søgne gamle prestegård. Originalen befinner seg på Historisk museum i Oslo. Historisk museum har også en nettside som omhandler Sol. Det samme har Kulturhistorisk museum (om enn nesten identisk).

Svakt av Historisk museum

Søgne kommune har ikke klart å markedsføre denne helt spesielle kulturarven til et bredt publikum utenfor sin egen sfære. Nå skal det bli spennende å se om Kristiansand kommune griper muligheten. I så fall bør tekstene i montrene og plakatene på museet oversettes til i alle fall engelsk, kanskje også tysk.

På museet i Søgne ligger det kun kopier av Sols hodeskalle og beinrester. Originalene befinner seg i hovedstaden, så det var med store forventninger jeg tok turen til Historisk museum. Men før jeg dro, sjekket jeg nettsiden, og der går det frem at utstillingen «Fruen fra havet» (egentlig tittelen på et av Henrik Ibsens skuespill), som den het da den ble vist fram for noen år tilbake, er trygt plassert i arkivet. Men kommunikasjonsansvarlig forsikret meg om at Sol var på plass. Og det var hun, og hun er det første som møter meg etter å ha passert gjennom museumsbutikken.

Stor var imidlertid overraskelsen da det viste seg at Sol kun vises frem i én enkelt monter, og da bare hodeskallen, ikke de andre legemsdelene. Teksten er kort og konsis, men egentlig alt for kort, så den gir ikke Sol – og den betydningen hun har for vitenskapen – full rettferdighet.

Teksten ligger i bunnen av monteren. Interesserte må bøye seg ned for å kunne se den i mørket, men da vil de neppe få med seg at Sol med hodeskalle og knokler er de absolutt eldste rester etter mennesker funnet her i landet. Fordi det ikke blir nevnt. Det er min påstand at det er de færreste besøkende som etter dette vil huske Sol som et kulturminne av format.

Det er underlig at Historisk museum ikke har tatt inn over seg at Sol representerer en kulturskatt som vi nordmenn kan være stolte av.

Klimaet rett etter siste istid

Da siste istid tok slutt for 11 700 år siden, var det en konsekvens av at det bare i løpet av noen få hundre år ble flere grader varmere enn det var under istiden. De neste to tusen år – da innvandringen begynte – var temperaturen ganske stabil i forhold til hvordan den hadde vært under istiden.

Menneskene som levde langs norskekysten samtidig med Sol hadde et varmere klima enn hva nordmenn har vært vant med siden vikingtiden. Ikke minst var det betydelig varmere enn det var under den lille istid (fra 1300-tallet til midten av 1800-tallet), på en tid da isbreene her i landet vokste.

Et stadig varmere klima etter istiden bevitnes av endringer i vegetasjonen. Bjørka kom først, deretter osp, einer og furu, og omtrent på den tiden Sol levde invaderte hassel landet.

Oppvarmingen og et våtere klima etter istiden førte til stor avsmelting. Iskanten trakk nordover og mer land ble tilgjengelig. Reinen fikk større plass å beite på. Men samtidig førte alt smeltevannet til stor vannføring i elvene og gjorde det vanskelig å forflytte seg på tvers av dalførene. Flommen etter at Jutulhogget sprakk for 10 400 år siden (geo365.no: «Da Syndfloden rammet Østlandet»), forteller mye om hvor mye vann som lå i innlandsisen under nedsmeltingen. Hvis det bodde mennesker i nedslagsfeltet den gangen, var de helt sikkert sjanseløse. I tillegg kan flommen ha skapt en dødelig flodbølge i Oslofjorden og forplantet seg nedover kyststripen.

 

Steinalderen

Steinalderen er en betegnelse på den forhistoriske tiden da stein var det dominerende redskapsmateriale ved siden av tre, horn og bein. Steinalderen ka­rak­ter­i­ser­es ved at skjærende og skarpe gjenstander er av stein. Men­nes­k­ene omga seg imidlertid med mange andre ting laget av andre ma­te­ria­ler enn stein. [snl.no]

Eldre steinalder regnes fra da en av våre fjerne forfedre – for minst 2,6 millioner år siden – fant det for godt å lage det første redskapet (Homo habilis), og helt fram til da menneskene begynte å tem­me spiselige dyr og så korn. [norgeshistorie.no]

I Norge kan vi si at steinalderen startet da de første menneskene innvandret for mindre enn 11 700 år siden (etter den mer enn 1 100 år lange kuldeperioden kalt yngre dryas).

Eldre steinalder varte fram til 6 000 år før nåtid (4 000 år fvt[13]).

Yngre steinalder begynner da nordmenn så smått begynte med jordbruk. [norgeshistorie.no] Mye lengre sør – det området som vi i dag kjenner som Midtøsten – begynte menneskene med jordbruk allerede for 12 000 år siden (Harari, 2011)

Yngre steinalder var en periode på 2 300 år og tok slutt (1 700 fvt.) da menneskene tok i bruk bronse for å lage redskaper og våpen (blanding av kobber og tinn).

---

[1] Han fortøyde snekka med akterstevnen innover mot land, for så å la propellen gå rundt og lage en strøm. På den måten løsnet de sammenpressede bunnsedimentene, inntil deler av det grunneste partiet var omformet til en renne der vanndybden hadde økt fra 0,5 til 1-1,5 meters dybde.

[2] Det har versert mange referanser til Sols alder. Historisk museum, som oppbevarer skjelettet, skriver på sine (ikke oppdaterte) nettsider at det er 8 600 år gammelt. I en video om funnet (på samme ikke oppdaterte nettside) blir det derimot hevdet at hun er 8 000 år gammel. I en vitenskapelig artikkel fra 2020 oppgis derimot alderen til å være «7732–7011 cal BC», og dette skal tilsi at alderen er omtrent 9 400 år. Så viser det seg at forvirringen skyldes at Historisk museum i sin kommunikasjon har formidlet C14-år (radiokarbonår) i stedet for kalenderår (Jostein Andreassen. Sol minst tusen år eldre. Fædrelandsvennen. 2013). For så gammelt materiale betyr dette en feil på rundt 1 400 år. Historisk museum har her blamert seg skikkelig. Konsensus er nå at Sol døde for 9 800 år siden.

[3] Jostein Andreassen. Steinalderbarna fra Søgne. 1991

[4] Lårbeinet som ble funnet i 1994 var svært godt bevart og er datert til 10 100 år (”eldste” datering).

 [6] Mediagruppa. Søgne historielag.

[7] To ulike typer av karbon (C12 og C13) gjør det mulig å analysere kostholdet. Fordi sjøplanter bruker relativt mer C13 enn andre planter, forplantes dette relative forholdet mellom C12 og C13 seg videre oppover i næringskjeden når fisk og pattedyr tar til seg næring. Mennesker som spiser mye marin føde, vil derfor ha en større andel av C13 i kroppen enn mennesker som i hovedsak spiser landplanter og -dyr. Dette forholdet kan bringes på det rene ved å undersøke benmateriale fra skjelettfunn, slik man har gjort med Solfunnet. (Frans Arne Hedlund Stylegar: «Sol» fra Søgne – fra dagliglivet i atlantisk tid)

[8] Geologene kaller steinen diabas, men den har samme sammensetning som basalt.

[9] Dessverre er nettversjonen av denne utstillingen foreldet. Alderen som oppgis er ikke korrekt.

[10] Som et kuriosum kan jeg nevne at da Aftenposten (20.1.2024) hadde en forhåndsomtale av den kommende folkeavstemningen om Søgne skulle bli værende som en del av Kristiansand kommune, eller ikke, laget Aftenposten en reportasje der det spekuleres i hva Sol – Søgnekvinnen – ville stemt. En lite seriøs tilnærming. Heldigvis ble miniversjonen av historien om Sol fortalt senere i samme artikkel.

[11] «Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.» Henrik Ibsen. En folkefiende. 1882.

[12] Fra «Få fart på Sørlandet» i Festskrift til Sørlandets 100-årsdag 16. mars 2002. 2002

[13] fvt = før vår tidsregning = f.Kr.