Vi savner analysen

«Torgeir Stordal [konstituert oljedirektør] hadde ingen kommentar til hvorfor oljeselskapene hadde betydelig mindre suksess enn hva de har hatt tidligere år,» skrev vi tidligere i uka, med referanse til direktørens presentasjon av Sokkelåret 2022 (geo365.no: «Skuffende leteår»).

Det ble riktignok gjort 11 funn, basert på 28 letebrønner, men den samlede ressurstilveksten var kun 291 millioner fat o.e. (årlig norsk olje- og gassproduksjon utgjør ca. 1500 millioner fat o.e.), noe som er betydelig lavere enn de fire foregående årene. I tillegg er volumet av det største funnet anslått til under 100 millioner fat o.e. (25 dagers produksjon). Flott for Vår Energi, men lite å slå i bordet med for en nasjon som trenger et vesentlig påfyll med reserver.

«Mange av funnene var mindre enn forventet,» kommenterte Stordal tørt, uten å dvele synderlig ved det.

Det begynner dessverre å bli lenge siden det ble gjort funn som Wisting (funnet i 2013) med mulige 500 millioner utvinnbare fat olje.

At det er behov for en sterk ressursvekst for å opprettholde norsk olje- og gassproduksjon utover 2050, går tydelig fram av Stordals lysark der han visualiserer «Mulighetsbilder for produksjon av olje og gass». Nasjonen Norge må derfor ikke ta lett på et scenario med «lav ressurstilvekst».

På et av lysarkene i presentasjonen skryter Oljedirektoratets fremste talsmann over «høy funnrate, men lavere ressurstilvekst».

Hva menes med det? «Høy funnrate» står selvsagt for mange funn, og funnprosenten blir anslått til 40 prosent, mens «lavere ressurstilvekst» betyr nettopp det, noe som skyldes at funnene er gjennomgående små, slik vi har påpekt ovenfor.

En negativ vinkling av utsagnet ovenfor er at antall små prospekter nå er i overtall. Oljeselskapene er rett og slett ikke i stand til å definere prospekter som kan gi «store funn».

Men er det slik, og i så fall, hvorfor er det slik? Hvorfor gjør ikke selskapene funn med større volumer?

Stordal prøver å forklare: «Flere av brønnene boret i 2022 ble boret på letemål der geologene hadde mindre kunnskap om undergrunnen», og vurderte det som positivt at oljeselskapene har vist vilje til å bore letebrønner der sannsynligheten for å finne olje eller gass er lavere, «noe som faktisk er nødvendig for å fortsette ressursveksten på norsk sokkel». Vi undrer oss litt over dette, at selskapene har vist vilje til å bore der risikoen er stor, for de som følger med vil ha fått med seg at interessen for leting i umodne områder er forsvinnende liten. De aller fleste selskapene, om ikke alle, har fokus på modne områder. Det er der brønnene bores.

En annen forklaring gitt av Stordal er at 2022 er en statistisk anomali. Neste år er vi tilbake til «normalen»?

Så hvorfor gjøres det ikke flere, store funn?

Her er det mange kandidater:

• Det bores for få letebrønner
• Oljedirektoratets ressursestimater er for optimistiske
• Det letes ikke nok i umodne områder der ressurspotensialet kan være betydelig større (se Oljedirektoratets egne estimater for Barentshavet)
• Området som omfattes av TFO er for lite, og det er negativt at neste lisensrunde for nummererte områder er tatt ut av denne stortingsperioden (takket være SV)
• Leteteknologien er ikke god nok for modne områder
• Geologene opptrer som en saueflokk og har problemer med å definere og modne nye letemodeller

Bare hvis vi har tanker om hvor skoen trykker, er det mulig å sette inn de riktige tiltakene.

Det som skuffer er at Oljedirektoratet ikke gjør en analyse av denne type tilgjengelig for allmennheten. Deres vurdering av hvordan vi kan opprettholde eller øke antall og størrelse på fremtidige funn, bør så absolutt være interessant for politikerne.

HALFDAN CARSTENS

Geolog