Gunn Kari Hygen sier i en kronikk i GEO 08/2016 («Fra Katedral til børs») at mineralnæringa må gå fra katedral til børs. Det er få med kunnskap om næringa som føler at de er i en katedral, og de fleste mener dette en næring som står børsen nær med raske endringer i priser og kvalitetskrav.
Hygen vil gjerne sammenligne oss med Sverige og Finland, men de har jo også sterke kompetansemiljøer og er minst like mye grunnleggende forskning (katedral?) som Norge. At Sverige har fem ganger så høy produksjonsverdi fra gruvene kan ikke ha sin årsak i manglende katedraler. En mer rimelig konklusjon er at geologien i Sverige og Norge er forskjellig. Det ville vært helt urimelig å si at Sveriges manglende oljeproduksjon er knyttet til katedraltenkning i Sverige.
Et annet forhold av stor betydning, som ikke nevnes av Hygen, er den manglende interessen for gruvedrift i Norge. Regjeringen kuttet nylig 25 millioner kroner i NGUs mineralletingsprogram. Det er ofte en vanskelig og langvarig kamp å få en konsesjon i Norge, mens det i Sverige og Finland er et mye mer positive holdninger i samfunnet, både lokalt og nasjonalt. Vi trenger metaller og mineraler, blant annet til å gjennomføre et grønt skifte, men i Norge er vi ikke villige til å ta de ulempene som gruvedrift medfører. Bygging av firefelts motorveier i strandkanten av Mjøsa derimot, med store mengder utsprengt masse aksepteres uten en dissens.
Jeg har vært styreleder for et malmletingsselskap og rådgiver for selskap som ville etablere seg i Norge. Det er ikke kunnskap om forretningsutvikling selskapene søker. Den kompetansen har de selv, men det er forutsigbarhet. De vil vite om de med stor sannsynlighet vil kunne få konsesjon hvis de bruker 100 millioner kroner på boring og andre undersøkelser av et funn. Her er det en stor forskjell mellom Norge på den ene siden og Sverige og Finland på den andre.
Det er rart at Hygen ikke nevner sin egen oppdragsgiver, Direktoratet for mineralforvaltning, med et ord i kronikken. Er lovgivingen vi har i dag tilfredsstillende for å minimalisere den politiske risikoen leteselskapene i dag utsettes for. Lovgivningen på land ivaretar ikke interessene til selskaper som vil lete etter malm og utvikle gode bedrifter. Det skal være ekstremt gode muligheter for rike funn for å investere 100 til 200 millioner og senere få nei til produksjon. En analogi til vil være som om selskapene måtte bore opp områdene i Lofoten og Vesterålen og etter at de har brukt mange hundre millioner, får vite at det ikke er politisk vilje til å åpne områdene for produksjon. Bør vi ha en lisensordning på land etter mønster fra kontinentalsokkellovgivingen?
Vi står i dag overfor nye utfordringer. Industrien etterspør stadig nye metaller og mineraler. Dette krever ny grunnleggende kunnskap om norsk geologi. Derfor må vi ha mer ”katedral”- og ikke mindre. Vi må ikke få den manglende kartleggingen av sokkelen pånytt. Vi vet at mulighetene for tradisjonelle metaller som gull og kobber i dag er større i Sverige og Finland, på grunn av landenes to til tre milliarder år gamle vulkanske områder. Men framtidas mineraler og metaller kan opptre hyppigere i Norge. Den som kartlegger får se.
Skrevet av Arne Bjørlykke