Tidligere denne uken rettet geo365.no søkelyset mot nok et eksempel på mineralnæringens besvær med lange og uforutsigbare søknadsprosesser og behandlingstider.
SMA Nordland AS (eid av SMA Mineral AS) er blant selskapene som har måttet smøre seg med mye tålmodighet i møtet med byråkratiet.
Styreleder Jan Normann Nilsen kunne fortelle at det har gått vel syv år siden de søkte Direktoratet for mineralforvaltning (DMF) om driftskonsesjon for Kvitberget dolomittbrudd i Bodø kommune.
Fortsatt pågår saksbehandlingen og i mellomtiden fremstår SMA Nordland som en useriøs aktør ovenfor Bodø kommune grunnet mangel på fremdrift som igjen skyldes den lange saksbehandlingstiden.
– Vi er nå inne i vårt åttende år med saksbehandling. I lange perioder, opptil flere år, har det ikke skjedd noe som helst hos DMF. Det er fullstendig uholdbart, sa Nilsen.
Les hele saken her: Frustrert over lang behandlingstid
Vi har spurt Norsk Bergindustri ved generalsekretær Anita Hall om SMA Nordlands historie er representativt for den norske mineralnæringen, og hvilke tiltak de foreslår for å forenkle de regulatoriske prosessene og flaskehalsene i årene som kommer.
Hall svarer:
Det oppleves noe frustrasjon ute i mineralnæringen over å møte de samme temaene i både reguleringsplan (Plan- og bygningsloven), utslippstillatelse (Forurensningsloven) og driftskonsesjon (Mineralloven).
Det betyr at bedriftene må redegjøre for flere av de samme temaene flere ganger under søknadsprosessene.
Dette gir ikke forutsigbare, oversiktlige og effektive prosesser og bidrar også til økt tidsbruk og følelse av omkamper.
Norsk Bergindustri etterlyser økt koordinering og parallelle løp mellom de ulike etater og myndighetsnivå. Det må legges til rette for at samme informasjon kun etterspørres en gang.
Dagens minerallov har svake koblinger til plansystemet, og vi ser dermed et eksempel på en lov som legger opp til at saksbehandlingen etter flere lover kan skje uavhengig av hverandre.
Vi ønsker at det i ny minerallov (evt. forskrift) avklares hvilke hensyn som skal vurderes av DMF før konsesjon til drift meddeles, herunder hvilke vilkår DMF kan fastsette i et slikt vedtak.
Situasjonen er i dag kompleks ved at elementer fra f.eks. kulturminneloven og naturmangfoldloven tilsynelatende trekkes inn i behandlingen, til tross for at dette i all hovedsak allerede har vært gjenstand for vurdering av plan- og bygningsmyndighetene i forbindelse med areal- og reguleringsplaner i det aktuelle området.
Det bør gjøres en opprydding slik at det er tydelig for aktørene hvilke hensyn som spiller inn under behandlingen av deres konsesjonssøknad, og slik at unødig dobbeltbehandling unngås.
DMF bør altså i konsesjonsbehandlingen ikke vurdere det saklige innholdet i miljømessige temaer som forurensning, kulturminner og ivaretakelse av biologisk mangfold i en reguleringsplan, men kun påse at disse aspektene har blitt vurdert i tidligere planprosesser.
Med andre ord er det behov for en opprydning i reglene, både i mineralloven og i det praktiske samspillet med PBL og forurensningsloven.
Arbeidet blir i dag gjennomført sekvensielt – ikke parallelt. Dette medfører at mineralprosessene blir unødvendig lange og kostbare. Vi ønsker å få på plass en samordningsmodell i regi av en statlig aktør, for eksempel DMF.
Vi ønsker at arbeidet blir koordinert av én faginstans der prosessene samordnes og kjøres i parallell. Etter vår mening er det naturlig at DMF får denne rollen.
Nedenfor har vi angitt en skisse som vi mener kan gi et bra utgangspunkt for en mer koordinert, forutsigbar og kortere prosess. Dette må lovfestes i ny minerallov.