Målet helliger midlet

Hvor mye er 25 milliarder kroner? Ingen vet, eller mer korrekt, ingen er i stand til å forstå beløpets størrelse i en tid hvor vi bruker 13 milliarder kroner i året på å sponse elektriske kjøretøyer og et ukjent antall milliarder for å flytte CO₂-utslipp fra produksjonsplattformer i Nordsjøen til kullkraftverk i Europa.

Dessuten vet jo alle at oljefondet har steget til en verdi som best kan beskrives som uendelig. Selvsagt kan vi grave dypt når formålet er edelt.

Vi har jo mye viktigere ting å tenke på. For ingenting er viktigere enn å ta vare på vår egen jordklode, og da spiller prisen selvfølgelig ingen rolle. I alle fall hvis vi det ikke påvirker vår egen lommebok gjennom en økning i bensinprisen.

Saken er at det i høst skal tas en beslutning i regjeringen og Stortinget om Norge skal investere i et CCS-prosjekt som har en prislapp på 25 milliarder kroner for å lagre 800 000 CO₂ per år i ti år. Det innebærer en kostnad på ca. 3000 kroner per tonn CO₂ lagret (kilde: Statens prosjektmodell Rapport nummer D102b). Det er ti (!) ganger kvoteprisen, og den har aldri vært høyere enn i dag (ca. 300 kroner per tonn).

25 milliarder kroner? Det tilsvarer bruttoverdien på et oljefelt med 70 millioner fat i reserver (gitt en oljepris på ca. 40 USD/fat).

Det spørsmålet norske politikere bær stille seg før det tas en beslutning er hvordan så mye penger kan brukes alternativt for å oppnå større utslippsreduksjoner. Kunne vi for eksempel fått en langt bedre effekt ved å investere mer i fornybar energi? Eller hadde effekten vært større ved å bidra til reduserte CO₂-utslipp i utlandet? Vi savner at noen har mot til å ta denne diskusjonen i full bredde.

Men, vil mange innvende, tiltaket kan forsvares fordi det dreier seg om å utvikle teknologi som kan benyttes til å redusere/eliminere utslipp fra hele verdens sementindustri som står for omtrent fem prosent av globale utslipp. Teknologien skal komme hele verden til gode. Men burde ikke da «hele verden» være med og betale?

En helt annen sak er at CCS faktisk fører til økt energi- og materialforbruk. Det er negativt i seg selv, og for CO₂-regnskapet er det spesielt negativt ettersom økt el-forbruk dekkes inn av kullkraft fra Europa (marginalkraft).

Dessverre er det slik at formålet helliger midlet. Dogmet, den grunnleggende sannheten (!) om at vi skal «redde klimaet», trumfer alt. «Slik er det bare».

GOD HELG!