Om du lurer på hvordan det er mulig å gå nedover den bratte skråningen fra Ekeberg til Gamlebyen, samtidig som du går framover i tid (fra eldre til yngre steinalder), ligger forklaringen i den markante landhevningen landet vårt har vært utsatt for i etterkant av Istiden[1].
Det betyr i all enkelhet at eldre boplasser fra steinalderen ligger høyere i terrenget enn yngre boplasser. Så mens de eldste boplassene fra steinalderen (10 400 år) oppunder Ekebergsletta ligger 130 moh., ligger de yngste fra eldre steinalder (4 500 år) bare 25 moh.[2].
Sagt på annen måte: En steinalderboplass som lå i strandkanten for 10 400 år siden har blitt hevet 130 meter, relativt til havnivået, hvorfra vi nå kan se utover et flatt osloområde som den gangen lå under vann. Det betyr samtidig at Ekebergsletta for 10 400 år siden lå like innenfor boplassen og utgjorde et stort, flatt område der folk kunne bosette seg i trygg avstand fra kraftig pålandsvind og havets frådende bølger.
Du kan få en bedre forståelse av dette ved å gå Steinalderstigen[3].
Poenget med sti(g)en– i tillegg til å fortelle bruddstykker fra steinalderens kultur – er å vise hvordan landskapet kontinuerlig endret seg for steinaldermenneskene opp gjennom 5-6 000 år. Ved steinalderens begynnelse fløt isen utover den vidåpne Oslofjorden, men da steinalderen gikk mot slutten var all is borte, og det øyriket vi i dag kjenner hadde dukket opp. På Historisk museums utstilling Generasjon Steinalder i Oslo er det en illustrativ animasjon av hvordan dette skjedde.
Da isen rådet – før menneskene
Raet – endemorenen som isen dyttet foran seg i yngre dryas (12 800-11 700 før nå) – angir hvor langt ut i Oslofjorden isen gikk i Istidens siste fase[4]. Fordi morenen krysser fjorden mellom Jeløya og Horten, kan vi se for oss at innlandsisen den gangen kalvet i Ytre Oslofjord, hvorpå sørpe, is og isfjell fløt utover fjorden og videre langt ut i Skagerrak.
Oslofjorden må ha vært et flott syn, og vi trenger ikke dra lenger enn til Ilulissatfjorden i Vest-Grønland for å oppleve noe tilsvarende. Innerst i den fjorden kalver Grønlands innlandsis, og restene av «Den store breen» flyter rundt seks kilometer utover fjorden før de når havet (Diskobukta).
De aller første
For 11 250 år siden lå iskanten ved det såkalte «Aker-trinnet», altså der Oslo ligger i dag. Da bodde det allerede folk i dagens Østfold. De kom fra bohuslänkysten og slo seg ned i skjærgården langs østfoldkysten bare noen få hundre år etter at Istiden var slutt (geo365.no: «Jakten på steinalderen»). Innlandsisen lå ikke langt unna, og menneskene kunne helt sikkert kjenne kaldgufset.
At det ikke er funnet spor av mennesker fra den tiden på Ekeberg, kan vi forstå ut fra at isen lå et steinkast unna.
Arkeologer har argumentert for at isen var en hindring for kryssing av Oslofjorden de første tusen årene av steinalderen (Glørstad, 2016). Romundset mfl. åpner derimot for at de første innvandrerne kan ha kommet mindre enn 200 år etter at innlandsisen begynte å smelte tilbake og kalve i fjorden for 11 600 år siden[5]. Vi kan se dette i lys av at forholdene kort tid etter Istiden antagelig ikke var ulike de vi i dag finner i Ilulissatfjorden i Grønland. Riktignok var det mye is, men ikke mer enn at det var mulig å padle.
Dessuten var det mer enn nok mat i havet (geo365.no: «Et gedigent matfat»). Det er grunn til å tro at landet rundt fjorden var en foretrukket boplass. Det var heller ikke langt fra Høgnipen til iskanten (75 km i luftlinje) der reinen holdt til.
Samtidig som det norske fastlandet hevet seg, smeltet innlandsisen tilbake. Den ble mindre og mindre, og fronten forsvant lenger og lenger bort fra kysten. Mer og mer jomfruelig land ble nå tilgjengelig (geo365.no: «Et land uten liv»).
En isfri fjord
For 10 600 år siden hadde iskanten flyttet seg nordover og helt opp til sørenden av Mjøsa. Da hadde mennesker rukket å slå seg ned i skjærgården utenfor dagens Telemark (geo365.no: «Skjærgårdsfolket»). Steinalderfolket ekspanderte, og etter alt å dømme kom de noe senere ned til sørlandskysten der Sol levde for 9 300 år siden. Mangel på funn gjør at den historien ikke kan kartlegges i detalj.
Etter hvert som fjorden gradvis ble isfri, slapp steinaldermenneskene å kjempe mot issørpe og isfjell. Den store breen ble bare et vagt minne fra formødrene- og fedrene og et kjært samtaleemne rundt leirbålet da dagen var omme.
Det som skulle bli Norge var definitivt inne i en ny tid. Med et forbedret klima ble det levelig for mennesker som hadde spesialisert seg på å høste (sopp og planter), fiske (i elvene og havet) og jakte (på land og i sjøen).
130 moh. – 10 400 år siden
Nedstigningen begynner øverst i skråningen som tipper ned mot Gamlebyen øst for Bjørvika. Her finner vi det første av seks informasjonsskilt fra seks forskjellige tider (høyder). Samlet forsvarer de navnet Steinalderstigen.
Menneskene levde av fiske, jakt og sanking og bodde sjelden lenge på samme sted. Leirplassen ble anlagt nær stranda, på odder eller i små lune viker. Ofte finnes rester etter bålplasser og teltringer av stein bevart under markoverflaten.
Fra tekst på informasjonsplakat
Landet befinner seg i den tiden som er kjent for Fosna-Hensbackakulturen (geo365.no: «Den eldste norske kulturen»). Iskanten ligger nå langt nord for Oslo, og havet har allerede steget så mye (ca. 50 meter) at Indre Oslofjord har blitt skjærgård med et utall båer, skjær, holmer, øyer, sund og lune viker, ideelt for steinaldermennesker som baserer seg på fiske og jakt på sjøpattedyr.
Fosna–Hensbacka‑kulturen er en fisker-, jeger- og sankerkultur som representerer den tidligste kjente bosetningen på den norske og svenske vestkysten etter at innlandsisen forsvant. Menneskene var mobile, brukte flintredskaper og la boplassene sine ved datidens strandlinjer.
110 moh. – 10 000 år siden
Landhevningen gikk raskt like etter Istidens slutt. På bare 400 år steg landet 20 meter, eller 50 mm per år, noe som er ti (!) ganger raskere enn i vår tid (4-5 mm per år). Enkelte funn av flint og kvartsitt tyder på at det bodde folk her også da[6]. Det er jo fristende å spekulere på hva disse menneskene tenkte da de gjennom generasjoner så havet synke. Havet var jo uansett stadig i bevegelse, så det var vel lettere å forestille seg at havet forsvant under føttene deres, enn at det var landet som steg?
Funnene herfra [Indre Oslofjord] tyder på at man i hovedsak benyttet de samme redskapstypene som i den eldste fasen av steinalderen, men at form, størrelse og produksjonsmåte endret seg.
Fra tekst på informasjonsplakat
Det spesielle med denne tiden er at Oslofjorden gikk helt opp til Randsfjorden, og at det var mange sund og viker over et stort område som kan ha egnet seg som boplasser. Nordøst for dagens Oslo var vannveiene også mer sammenhengende enn de er i dag. Det var faktisk mulig å padle fra Øyeren og opp til Mjøsa gjennom fjordområder som ikke lenger eksisterer. Rekonstruksjonen av landskapet for 10 000 år siden (Romundset mfl.) viser oss at steinalderfolket hadde et mer mangfoldig naturmiljø enn det vi i dag har.
85 moh. – 9 200 år siden
Her stod havet utenfor Ekeberg da Sol fisket og jaktet sel på sørlandskysten. Der nede var landhevningen mye mindre fordi isdekket på langt nær hadde vært like tykt som over Oslofjorden. Den varme atlantiske klimaperioden står for døren. Isen har forsvunnet fra Østlandet. Det er bare oppe i fjellene det er rester fra Istiden.
Folk levde som nomader og fulgte årstiden med fiske, jakt og sanking. Trolig veksler de mellom å være ved kysten og i innlandet. Det virker ikke som de laget bergkunst. Men vi finner andre kunstneriske uttrykksformer som dekorerte hakker og korsformete skafthullsøkser med dekor.
Fra tekst på informasjonsplakat
50 moh. – 7 000 år siden
Her lå stranda i Nøstvettiden (8 300-6 600 før nå). Folk begynner å tegne figurer i fjellet, det vi kaller bergkunst. Helleristningene sør for Sjømannsskolen / Kongshavn vgs. (55 moh.) er et lite felt med 13 helleristninger, hvorav 9 er hjortedyr, dessuten ett menneske og kanskje én fangstfelle. De er tegnet på grunnfjell i toppen av Familiedalen som da var en lun vik, rett nedenfor Ekebergparken trikkeholdeplass. Arkeologene tror derfor at dette var et sted hvor folk oppholdt seg i lang tid.
Flint er fortsatt viktig for å lage redskaper, men befolkningen i Oslofjord-området har blitt godt kjent med de lokale ressursene. De lager steinøkser av velegnede, lokale steinsorter. I skrenten bortenfor Ekebergveien er det funnet et diabasbrudd.
Fra tekst på informasjonsplakat
I Ekebergparkens museum rett ved Ekebergparken trikkeholdeplass kan vi studere forskjellige redskaper etter datidens mennesker.
Nøstvetkomplekset er navnet på et sørnorsk-vestsvensk arkeologisk kultur fra eldre steinalder, oppkalt etter gården Nøstvet i Ås kommune, øst for Oslofjorden. Perioden kjennetegnes av de karakteristiske nøstvetøksene, samt av boplasser som har huset flere tusen mennesker i oslofjordområdet.
30 moh. – 5 500 år siden
Her stod havet i yngre steinalder. Det er kontakt med jordbrukere i Sør-Skandinavia, og menneskene får innblikk i ny, revolusjonerende teknologi. Jegersteinalderen er i ferd med å ebbe ut.
De importerer slipte steinøkser i økende grad, og nye gjenstandstyper dukker opp. En av disse er et traktbeger, en type keramikkrukker som er funnet over store deler av Nord- og Sentral-Europa. De nye gjenstandene kan ha kommet hit som byttevarer eller fulgt folkegrupper på vandring
Fra tekst på informasjonsplakat
Yngre steinalder er tiden fra 6 000 til 3 700 år før nå. Perioden kjennetegnes ved at det blir vanlig å bruke slipte redskaper av flint eller andre bergarter, og leirkar blir i en viss utstrekning tatt i bruk til koking og oppbevaring. Det er ikke noe skarpt teknologisk skille fra eldre til yngre steinalder.
25 moh. – 4 500 før nå
Steinalderen går mot slutten. Den lange overgangen fra fiske-, jeger og sankesamfunn til bondesamfunn manifesterer seg i beitedyr og oppdyrking av jorda. Nå er det varme somre og kalde vintrer, og varmekjære tresorter slår rot, blant annet eik som ble en særs viktig tresort for Norge flere tusen år senere. Ekebergåsen har for øvrig navnet sitt fordi den tidligere var dekket av eik, i dag er det få igjen.
Arkeologiske funn viser at det er større kontakt mellom folkegrupper som lever på ulike måter. Blant annet finner vi båtøkser og stridsøkser fra forskjellige kulturgrupper i Skandinavia. Øksene har vært tolket som at det var et økende fokus på personlig status og prestisje.
Fra tekst på informasjonsplakat
Det meste av landhevningen fram til vår egen tid er nå tilbakelagt. Landskapet under Ekebergåsen da steinalderen var på hell minner derfor sterkt om det nåværende.
Et landskap i endring
Kort tid etter Istiden steg landet med mer enn én meter gjennom hver generasjon, og boplassene flyttet stadig lenger ned i landskapet. Deretter avtok landhevningen gradvis til dagens nivå med mindre enn ti cm per generasjon[7].
Vi har gått nedover bakke gjennom 6 000 år av norsk historie på under en time, og vi har lært om hvordan landhevningen endret landskapet for steinaldermenneskene nærmest år for år. Mens Ekeberg ble høyere og høyere, endret landskapet seg under; nye øyer kom til, øyer ble til halvøyer og fastland, viker og bukter ble innsjøer, vassdrag ble til elver, fjorden ble smalere, det ble mer land, åsene ble høyere.
For steinaldermenneskene var de naturgitte forutsetningene gjennom 6 000 år i kontinuerlig endring. Landskapet forandret seg i takt med havnivåendringene, og med dem både fiskeplasser, jaktterreng og boplasser, samtidig som også vegetasjonen gjennomgikk forandringer fordi klimaet varierte.
Takk til Anders Romundset for velvillig bidrag med illustrasjoner og viktig input til manus.
Referanser:
Håkon Glørstad. Deglaciation, sea-level change and the Holocene colonization of Norway. 2016.
Anders Romundset mfl. Shoreline and deglaciation chronology in southeast Norway. 2026.
[1] Det globale havnivået steg samtidig, men landhevningen gikk raskere enn havnivåstigningen.
[2] Marin grense i Oslo er 221 meter.
[3] Steinalderstigen er en sti under Ekeberg, mens den steinalderhistoriske formidlingen er knyttet til Byantikvaren.
[4] Isen begynte sin tilbaketrekning fra Raet 11 600 år før nå (Romundset mfl., 2026)
[5] «The findings reported here would instead indicate that humans initially crossed Oslofjorden already in the period between Ra [11 600] and the Ski [11 400] sub stages, and could possibly have done so even earlier, given that people crossed the fjord before a protective archipelago could be followed along the entire coast» (Romundset mfl., 2026).
[6] I Norge er strandforskyvningen summen av landheving og samtidig havnivåstigning. Den egentlige landhevningen er derfor større enn den vi opplever.
[7] Den relative landhevningen er mindre enn den absolutte fordi den globale havnivåstigningen er nesten like stor.