Forbudet mot utvinning av uran i Sverige vrir konkurransen, både innenfor EU og globalt, og vanskeliggjør utvinning av andre kritiske mineraler og metaller. Det skriver Sveriges geologiske undersøkelse (SGU) i sitt innspill til regjeringens forslag om å oppheve forbudet.
Forbudet mot uranutvinning (og leteundersøkelser) ble innført i 2018 av flere politiske, miljømessige og samfunnsmessige årsaker.
Sverige hadde begrenset utvinning av uran fra alunskifer ved Ranstad i Västergötland over noen få år på 1960-tallet. Formålet var å støtte kjernekraftproduksjonen, og totalt ble det utvunnet om lag 215 tonn. Gruva stengte i 1969 da lave priser og økende miljøkostnader gjorde den ulønnsom.
SGU utførte før og etter driften i Ranstad et omfattende prospekteringsarbeid for å kartlegge Sveriges uranressurser, og de viktigste ressursene opptrer i alunskifer og visse deler av grunnfjellet. Ressursene utgjør ca. 27 prosent av EUs kjente uranforekomster.
I innspillet understreker imidlertid SGU at en oppheving av forbudet ikke bare handler om uranressursene – uran forekommer ofte sammen med andre mineraler og metaller, inkludert sjeldne jordartsmetaller. Dermed hindrer forbudet også effektiv utnyttelse av disse, der uran eventuelt kunne blitt utvunnet som et biprodukt.
Forvaltningsorganet trekker også frem konkurranseulempen forbudet medfører. De skriver at mange land tillater utvinning av uran, og forbudet gjør det mindre attraktivt å investere i leting der. Det er også en ulempe for selskapene at forbudet medfører strenge krav knyttet til vannrensing og avfallshåndtering også for prosjekter der uran hverken er primær- eller biprodukt.
Ifølge SGU har Sverige seks kjernereaktorer i drift, fordelt på tre kraftverk. De forbruker totalt 1 500 – 2 000 tonn uran per år, og dette importeres fra Canada, Australia, Namibia og Kasakhstan. Oppheving av forbudet kan på sikt potensielt bidra til å redusere importavhengigheten.
I Norge finnes uran første og fremst i pegmatitter (blant annet rundt Langesundsfjorden, Sæteråsen nord for Larvik og ved Høgtuva i Nordland). Norske forekomster av uran har aldri vært drivverdige grunnet lave markedspriser og miljøhensyn, skriver Norges geologiske undersøkelse.