Jeg innleder fortellingen om innvandringen til Norge med å se på hvordan Europa fortonet seg før de første modige steinaldermenneskene våget seg nordover på jakt etter nye fiskeplasser og jomfruelige jaktmarker. Historien starter ved siste istids maksimum – flere tusen år før landet var beboelig – og mer enn 10 000 år før Sol livnærte seg på sørlandskysten (Prolog: Et eldgammelt skjelett).
Landet vårt var kritthvitt, iskaldt og livløst. Fullstendig dekket av innlandsisen.
Istidsforskerne forteller at den globale årsmiddeltemperaturen, på det absolutt kaldeste for 17 000 år siden, var 6-8 grader[1] kaldere enn den er i vår tid. Dertil var det tørt, og kraftige vinder fra innlandsisen feide nedover Europa. Det er disse ugjestmilde forholdene vi forbinder med siste istids maksimum (Faktaboks 2: Istider og Istiden). For de få menneskene som bodde sør for isen gjorde kombinasjonen av kulde og vind det tøft å (over)leve.
Det er ingen konsensus i den vitenskapelige litteraturen for når siste istids maksimum begynte, hvor lenge kulden varte, og når det gikk mot varmere tider. Årsaken er at tidspunktene for isens største utbredelse varierer i forhold til geografisk posisjon. Breens yttergrense ble ikke nådd på samme tid over hele det svære området som den dekket. I denne artikkelserien skriver jeg at siste istids maksimum varte fra 25 000 til 18 000 år siden.
Sibirkulde
Under siste istids maksimum falt gjennomsnittstemperaturen langt nede i Europa til rundt –27 grader i januar. Det er faktisk kaldere enn den gjennomsnittlige januartemperaturen i Sibir i dag[2]. Da er det lett å forstå at tundraen sør for innlandsisen var tynt befolket, og at bare de mest hardføre av istidsdyrene (for eksempel mammut, rein, ullhåret neshorn og moskus, men også huleløve, hulebjørn og hyene) kunne overleve.
En annerledes verden
Minst 25 prosent av Jordas landareal og 8 prosent av Jordas totale areal var dekket av innlandsisen under siste istids maksimum. I dag er omtrent 10 prosent av landarealet og 3 prosent av det totale arealet dekket av is.
Med så mye vann bundet opp i is, stod det globale havnivået 125 meter lavere enn i dag. Jordas geografi var derfor ganske forskjellig. De mest framtredende forsvunne landområdene er Doggerland (Nordsjøfastlandet), Sundaland (Sørøst-Asia), Sahul (mellom Australia og Papua New Guinea), nordkysten av Sibir og Beringia (dagens Beringstredet). Det beboelige arealet langs disse og flere andre kyststrekninger (inkludert en liten stripe utenfor Sør-Europa) var altså mye større.
Havnivåstigningen har hatt store konsekvenser for arkeologenes forståelse av Istidens Europa. Boplasser utenfor for eksempel Frankrike, fra eldre steinalder, der det ikke har vært landhevning etter Istiden, ligger på grunn av havnivåstigningen i dag under vann. De er utilgjengelige, og vi kan bare drømme om hvilke arkeologiske skatter som ligger skjult under vann.
Som jeg skal komme tilbake til i en senere artikkel, drar norsk arkeologi fordel av landhevningen i etterkant av Istiden. Uten den ville vi ikke hatt et eneste kystnært funn fra eldre steinalder.
Et gigantisk klimakaos
Siste istid startet for 117 000 år siden og varte fram til for 11 700 år siden. I geologisk terminologi går vi da fra pleistocen til holocen, og fra yngre dryas til preboreal (Faktaboks 1: Botanisk tid). Det var da de første steinaldermenneskene kom til landet som sankere, fiskere og jegere. Samtidig oppstod bondesamfunnet i Midtøsten[3]. Menneskenes verden endret seg raskere enn noen gang før.
Analyser av iskjerner fra Grønland, Antarktis, Canada, Sør-Amerika forteller oss at siste istid var karakterisert av klimatiske svingninger, med rask oppvarming gjennom noen tiår, deretter langsom nedkjøling gjennom flere hundre år. Om og om igjen. De stadig synkende temperaturene gjennom siste istid (Faktaboks 2: Istider og Istiden) er nærmere forklart i artikkelen «Et langvarig og gigantisk klimakaos».
Innlandsisen
Is dekker i dag rundt ti prosent av Jordas landareal. Særlig to områder skiller seg ut: Antarktis, med et isareal på 1,9 millioner km², og Grønland, med 1,39 millioner km². Her når isen imponerende tykkelser på opptil henholdsvis 3 000 og 4 300 meter. Disse enorme ismengdene betegnes som innlandsis og kan sammenlignes med den som lå over Nord‑Europa under siste istids maksimum, da isdekket strakte seg over 7 millioner km².
Et hvitt topplokk
Nord‑Europa lå under siste istids maksimum begravd under en enorm iskappe som i Bottenviken nådde rundt 3 000 meters tykkelse. Hele iskappen dekket et område rundt 20 ganger større enn dagens Norge (7 millioner km2).
Ser vi til Antarktis og Grønland i dag, får vi et godt inntrykk av hvordan Norden må ha fremstått da isen strakte seg ut over Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Et endeløst hvitt landskap. Ingen spor av liv. En frosset verden.
Du kan lese mer om Istiden i Norge i boka Landet blir til.
Europas steinaldermennesker
Temperaturen er bare én parameter som forteller om hvordan datidens jegere og sankere opplevde verden. Det fulle bildet forteller en historie som gir et langt verre inntrykk.
Årsaken er i all hovedsak at temperaturforskjellene mellom isdekte områder i nord og isfrie områder i sør førte til langt sterkere vinder globalt enn det vi opplever i dag. For menneskene sør i Europa innebar dette kalde, kraftige luftstrømmer fra nord. I tillegg brakte vindene med seg store mengder steinmel[4] – finmalt materiale skurt løs av isbreene – som fylte luften med støv. Det må tidvis ha vært ganske plagsomt. Til gjengjeld kunne steinaldermenneskene på den tiden glede seg over usedvanlig fargerike solnedganger …
De tidlige europeerne måtte altså tåle et klima som selv for nordboere i dag ville fortonet seg som ganske så utrivelig.
Med et kjøligere klima ble frodige skoger avløst av tørre stepper og kald tundra, først i nord, senere i sør. De forverrede forholdene ble svært krevende for dyrelivet. Mattilgangen for dem ble dårligere. Bestandene ble redusert. Menneskene fulgte matfatet – dyrelivet – og nye jaktmarker måtte oppsøkes. De måtte flytte på seg. Vi må se for oss en folkevandring fra nord mot sør, mot et varmere klima.
Nedkjølingen med kontinuerlige opp- og nedturer i temperatur (geo365.no: «Et langvarig og gigantisk klimakaos»), ble som vi forstår en sammenhengende utfordring for europeerne.
Tenk deg det uvirkelige, at temperaturen stiger med 5-10 oC i løpet av et par tiår, og at den deretter begynner å falle, og fortsetter å falle i resten av din, dine barns og dine barnebarns tid her på Jorda. Det er umulig å forestille seg hvordan vi ville forholdt oss til et slikt scenario. Da rent bortsett fra at verden hadde blitt fullstendig kaotisk. Slike raske endringer i temperaturen var likevel realiteten for våre forfedre som levde i Europa gjennom siste istid, først neandertalerne, så sapiensene. Om livet ikke var barskt nok fra før, måtte slike brå endringer ha ført til økt dødelighet av både planter, dyr og mennesker. Sult og sykdommer må ha herjet med befolkningen. Den gjennomgikk stadige flaskehalser. Så – for drøyt 25-30 000 år siden – ble det i Europa sammenhengende kaldt – kaldere enn det noen gang hadde vært før. Et inferno i hvitt. Europas befolkning endte opp i refugier i Sør-Frankrike og Nord-Spania.
Så viser det seg at de mest hardføre «flyktningene» fra nord ikke bare overlevde klimakrisen, de hadde overskudd til å utøve svært avansert kunst. Det er blant annet dette neste ukes artikkel handler om.
Teksten er lest av professor emeritus Atle Nesje som ikke har noen faglige innvendinger mot verken fakta eller ytringer.
[1] En studie fra 2020 konkluderer med at gjennomsnittstemperaturen på Jorda var 8 oC, eller 8 oC lavere enn i dag.
[2] Andrea Schaller. Steinzeit. 2015.
[3] Yuval Noah Harari. Sapiens. 2011
[4] Avsetningene er kjent som løss og kan være fra flere titalls meter til flere hundre meter tykke. Løss er mange steder god jord og er av stor betydning for den globale kornproduksjonen. I Ukraina, som lå like sør for innlandsisen gjennom flere istider, utgjør løss 75 prosent av jordbruksarealet.