Da isbjørnen herjet på Sør-Vestlandet

Jeg fortsetter fortellingen om innvandringen til Norge etter Istiden med å se på hvordan dyrelivet utviklet seg da det plutselig ble varmt i været og klimaet etter hvert stabiliserte seg. Tidligere artikler i denne serien finner du her.

De minste kom først. Insekter – humler (som var kledd med en godt isolerende pels), sommerfugler, mygg og fluer – var alle tidlige ute med å invadere landet. Men de var ikke til nytte for menneskene som senere vandret inn. De var bare til heft.

Myggen, for eksempel, som gjennom sommeren er godt kjent som en sann plage i utmarka. At de også var til bry for steinaldermenneskene, må vi ta for gitt. Eventyrere som forteller om livet i arktiske strøk bekrefter dette til fulle. Det samme gjør de som ferdes på Finnmarksvidda, enten de er reingjetere, bærplukkere eller turister.

Den gjorde oppholdet i friluft nesten uutholdelig for oss, og vi fektet og sloss med myggsvermene som med flokker av rasende banditter.

Roald Amundsen. Nordvestpassasjen. 1907.

Lenge før fastlandet for alvor ble tatt i bruk av pattedyr, var livet i havet den grunnleggende årsaken til at det var mulig for mennesker å opprettholde livet ved kysten. Aller først kom skjell (for eksempel blåskjell) og snegler (for eksempel strandsnegle), og etter hvert krepsdyr (for eksempel reke, krabbe og hummer), mens tang og tare – havets grønnsaker – la et grunnlag for rike økosystemer. En del grunnleggende matretter var det altså lett å få tak i. Ingenting var jo enklere enn å forsyne seg av blåskjell som forekom i rikelige mengder, for så å legge dem i glørne og innta en herlig forrett.

Tangplantene ga skjulesteder og næring for smådyr og småfisk. På grunt vann var polartorsk dominerende blant de første fiskeartene utenfor kysten vår. Den var imidlertid ikke velegnet som føde for mennesker. For sel og storkobbe var de derimot til nytte. Sjøens pattedyr hadde mer enn nok å spise, for inne i fjordene, der breen kalvet og isen fløt, var det et yrende liv under vann (hoppekreps og krill) som ga mer enn nok næring til sel og hval.

Istidsfjordenes yrende liv

Utenfor Nord-Rogaland og Hordaland gikk isbreene helt ned til sjøkanten. Der var fjordene og havet spesielt næringsrike. Fisk og store sjøpattedyr hadde gode tider. Dette fenomenet kjenner vi godt fra fjorder på Grønland som er fulle av is. Enkelt sagt skyldes et næringsrikt hav et samspill mellom planteplankton (som svever i vannet) og hoppekreps, som er det mest tallrike, flercellete dyret i hele verden, samt mellom planteplankton og krill.

De enorme mengdene med hoppekreps og krill er mat for mange arter. I Ilulissatfjorden i Vest-Grønland, en fjord som er med på UNESCOs verdensarvliste fordi den forteller om hvordan Europas natur var under siste istid, finner vi et økosystem som kan være en modell for de norske fjordene i senglasial og preboreal tid (mens isen fortsatt gikk ned til havet). I tilknytning til Ilulissatfjorden lever i dag mengdevis med narhval, knølhval, grønlandshval, ringsel, grønlandssel, håkjerring, polartorsk, kveite (hellefisk) og krabbe.

Det er naturlig å tro at de aller første nordmennene tok fordel av et slikt overskudd.

Faktaboks 16: Et gedigent matkammer

Sel (ringsel og storkobbe) og hval (grønlandshval og spekkhugger) ble selve fundamentet i kostholdet for steinaldermenneskene som livnærte seg ved havet. At kostholdet derfor var ensidig, er derimot ikke riktig. Urfolk tok i bruk smitt og smule av byttene. Ikke minst hud, spekk, innmat og binyrer som inneholder godt med C-vitaminer og er nødvendige for å unngå skjørbuk. Rognebær, som det var nok av i boreal, er også rik på C-vitaminer. Beina – med unntak av den velsmakende og næringsrike margen – ble imidlertid ikke brukt. Beina kunne likevel komme godt med som brensel hvis det var knapt med ved.

En barriere i nord

De første landpattedyrene som kom til landet etter isens tilbaketrekning, var arter som kunne hente næring fra havet. De var ikke avhengige av planter eller smådyr på land, men levde av fisk og marine pattedyr. Derfor er det sannsynlig at isbjørnen tidlig streifet mellom drivende isflak langs kysten. Etter en vellykket jakt, var isen farget rød av blod – et tydelig spor etter et rovdyr som behersket det arktiske landskapet.

I forrige artikkel (geo365.no: «Langsomt ble landet levende») fortalte jeg om et 12 400 år gammelt (yngre dryas) isbjørnskjelett som er funnet i Stavanger-området. Spesielt sel var ettertraktet mat for isbjørnen. Vi kan derfor slå fast at havet utenfor fastlandet, med havis og drivis, kan ha hatt et rikt dyreliv gjennom yngre dryas. I trange tider kunne isbjørnen også jakte rein.

Plantelivet ble etter hvert rikt nok til å gi næring til de første planteeterne. Funn av bein ved Egersund viser at villreinen tidlig kom til landet (geo365.no: «Reinen – en overlever fra Istiden»). Den kan ha kommet over Skagerrak da havet var islagt. Om menneskene fulgte etter, finnes det ikke fysiske bevis for. Men det er lov å spekulere i at noen modige jegere har foretatt jaktturer på havisen inn mot norskekysten allerede i yngre dryas.

At reinen kom tidlig, viser funnet av knokler i Blomvåg utenfor Bergen (geo365.no: «Et rikt dyreliv»). De er fra senglasial tid (mer enn 14 000 år gamle), men det er ikke godtgjort at det var mennesker der på den tiden.

Innvandringsveien langs svenskekysten (Bohuslän) kan derimot ha vært stengt gjennom preboreal. Ifølge professor Knut Andreas Bergsvik[1] var det to-tre km brede Uddevallasundet en barriere som dyrene ikke klarte å passere fram til 10 250 år før nå. Da landhevningen tørrla området, samtidig som enda mer is hadde smeltet inn mot Norge, ble grunnlaget lagt for en tundralignende vegetasjon som dyrene kunne dra nordover på. Samtidig ble Vänern en innsjø. Anne Karin Hufthammer, emeriti ved Universitetet i Bergen, deler ikke denne oppfatningen fullt ut. Hun mener at dyrene kan ha kommet seg fra øy til øy eller gått over isen. Barrieren mot nord, hevder hun, var i stedet innlandsisen som strakk seg langt sørover i tidlig preboreal.

Uddevallasundet kunne imidlertid tilby et miljø med mye plankton som ga opphav til et rikt, marint dyreliv med fisk, sel og hval. Derfor var området også attraktivt for mennesker, og det er nettopp fra Bohuslän de eldste sporene av svensker stammer fra.

Vest for Uddevalla ble Österödskvinnan – Sveriges eldste bevarte menneskeskjelett – funnet i en gammel østersbanke. Funnet ble gjort allerede i 1903, men det var først i 1927 at hun ble gravd fram. Så tok det ytterligere 80 år før hun ble gjenstand for nærmere undersøkelser. De viste blant annet at hun ble 70 år gammel.

Tørrleggingen av Uddevallasundet for drøyt 10 000 år siden åpnet muligheten for at elg, bever, villsvin, hjort, bjørn, mår og oter kunne dra nordover. Gnagere som lemen, fjellrotte og markmus benyttet også denne migrasjonsveien. For villreinen ble det fort for varmt, og den rømte fra sørlige trakter ganske raskt. Da ble elg en god erstatning som menneskeføde. Den kom med en gang det var noe å bite i (bjørk) og hører ifølge Hufthammer med til pionerartene blant pattedyrene. Først (1 000 år?) senere kommer hjort. Tidlig ute var også bever, kanskje også villsvin, delikatesser som nok har vært populære å jakte på. Noen arter – som ulv og jerv – kan ha overlevd fra Istiden.

Bergsvik framholder at faunaen for 9 500 år siden (boreal) var omtrent slik vi kjenner den i dag.

Når det gjelder tidspunktet for når de ulike artene kom til landet, understreker Hufthammer at mengden dyreknokler er svært begrenset og bare representerer et lite utvalg av det som en gang fantes. Kunnskapen om dyrenes innvandring er derfor foreløpig og i kontinuerlig utvikling.

På den andre siden av en bjerkekledd kolle ser det ut til å kunne var et annet vann. Det stemmer. Jeg skimter det allerede mellom trærne, og skal nettopp til å bryte ut av skogen, – da det eventyrlig hender: En elgokse braser frem fra den andre siden, løper ut på en myrslette, hvor den blir stående og være. For en masse kjøtt!

Helge Ingstad. Pelsjegerliv.1931.

 Insekter og planter var også en forutsetning for fuglenes innvandring. De første av disse var arter som i vår tid først og fremst er knyttet til fjellet, som snøspurv, lappspurv, fjellerke, fjellrype, boltit, sædgås og dverggås. Sjøfugler som skarv, krykkjer og alkefugler (alke, lunde, lomvi, teist og alkekonge). Bein av alkekonge fra senglasial tid er funnet på Utsira og Andøya[2]. De tok i bruk bratte fjellvegger ut mot havet for å hekke. Vi må også regne med at ismåke og grønlandsmåke, som i dag trives på Svalbard og på Grønland, tidlig slo seg ned.

Med et rikt fugleliv, må vi anta at eggsanking om våren ha vært en betydningsfull del av steinalderkulturen.

Hakk i hæl, eller helst samtidig med dette begynnende og plantespisende dyre- og fuglelivet, kom også rovdyr som ulv, jerv, gaupe, fjellrev, snømus og røyskatt, og rovfugler som jaktfalk, dvergfalk, snøugle og fjellvåk. Ravn, fjelljo og spissmus hørte også med til de tidlige innvandrerne.

Langs kysten og innunder fuglefjellene streifet fjellreven på jakt etter egg og fugleunger, mens isbjørnen jaktet på større vilt. Sel var favorittretten. Til og med småhval kunne den klare å ta. Men da isflakene smeltet, flyktet isbjørnene nordover. I likhet med reinen kan den derfor ikke ha lusket rundt på agderkysten i mange årene etter Den lange vinteren var over.

Da sommeren kom, og isen gikk opp langs kysten, først sørfra, flyttet bjørnebingsa med iskanten nordover. Det var isen som var hennes jaktmark, det var der hun helst fann det hun skulle leve av.

Mikkjel Fønhus. Gjester i polnatta. 1929.

Under Istiden var det naturligvis ikke levelige forhold for ferskvannsfisk. Alt vann var frosset til is. Men da isen tok til å smelte, og elvene, fylt opp med klart og friskt smeltevann, begynte å renne mot havet, gikk det neppe lang tid før sjøørret og sjørøye fant veien opp. I vannene klarte abbor og gjedde å etablere seg. Ganske sikkert hjalp menneskene til med koloniseringen. Akkurat slik vi fortatt gjør. Bever og oter trivdes også i vassdragene. Samt en rekke fugler.

Kosthold uten fiber

Mange arter tok fordel av det kalde klimaet gjennom yngre dryas. De ytterste kyststrøkene var altså slett ikke livløse ved innledningen til holocen. Riktig nok var det ikke all verdens landplanter å meske seg med for de tidligste innvandrerne, men tilgangen til fisk- og kjøttmat, både fra havet og på land, kan ha vært god nok. Det tidlige dyrelivet gjorde det mulig for mennesker å komme til landet i nord.

 I denne sammenhengen er det interessant at de første menneskene som kom til landet like etter istidens slutt (preboreal tid) levde på en diett som nesten utelukkende bestod av animalsk føde. Tilgangen på planter var langt mer begrenset enn i Sols tid (boreal), og kosten må derfor ha vært svært fattig på fiber. Stikk i strid med moderne kostholdsråd.

Har vi noe å lære av menneskene som levde i eldre steinalder?

I neste artikkel tar vi et lite streiftog sørover for å bli kjent med Danmarks eldste skjelett og den første skandinaviske steinalderkulturen.

Måltid på steinaldervis

På Moesgaard Museum utenfor Århus i Danmark inviterer de innimellom til steinaldermiddag. Der serveres i ett og samme måltid byggotto (bygg[3] med sopp og ville urter), ovnsbakt løk, tabouleh (en rett fra Midtøsten laget av bygg med brennesle, pesto og saltet sitron), kålsalat med epler og ristede hasselnøtter, stekt villsvin med honning, og til slutt røkt lange med østers og pepperrot. Det høres jo mer ut som en gourmetmiddag på en restaurant med flere stjerner, enn et måltid som inntas rundt bålet med et begrenset antall gryter til disposisjon. Med hvite duker, porselenstallerkener og skinnende bestikk, kanskje også et lite glass vin, er det derfor vanskelig å komme i den rette steinalderstemningen når måltidet inntas. Vi får heller tro menyen reflekterer det store utvalget av råvarer de hadde til rådighet.

Lukten av nyfanget fisk med strandkål og nøttemos får magen til Eir til å rumle høyt. Eir og bestemor hadde plukket hasselnøttene uka før.

Astrid Nyland. Da sjøen ble et monster. 2025.

Kort sagt: Det er ingen grunn til å tro at Sol led av mangelsykdommer eller gikk og sultet. Snarere tvert imot. Sol hadde tilgang til et spiskammer med proteiner, karbohydrater, fett, mineraler og vitaminer som enhver helsekostekspert kan misunne henne.

[1] Knut Andreas Bergsvik. En kort introduksjon til steinalderen. 2025

[2] Aage Paus (pers. med.)

[3] Steinaldermiddag med bygg må være fra yngre steinalder. På Sols tid ble det ikke dyrket korn i Norge. Eldste påviste korndyrking er fra 5 000 år tilbake.