Knokler i en kalksteinsgrotte gir verdifull kunnskap om de første steinaldermenneskene som kom til England mot slutten av og like etter Istiden. De har til og med vist at kannibalisme eksisterte.
Knoklene tilhørende Cheddarmannen ble funnet i 1903 i en kalksteinsgrotte like utenfor byen Cheddar i Sørvest-England. De ble imidlertid ikke funnet som her. De lå i «en haug», og den påfølgende «utgravningen» ble ikke gjort på en særlig skånsom måte. Derfor har arkeologene gått glipp av mye informasjon om ham. Foto: Halfdan Carstens
Jeg fortsetter fortellingen om steinalderen og forløpet til innvandringen til Norge med å besøke Cheddarmannen i England. Tidligere artikler finner du her.
Han var det første vi fikk øye på da vi gikk inn i grotten. Som en utstillingsdukke i en travel butikkgate. Men uten en tråd. Elegant plassert under en spotlight. Selvsagt kan du ikke unngå å se ham. Nysgjerrigheten blir vekket.
Vi har truffet Cheddarmannen under dunkel belysning. Skjelettet er Storbritannia eldste nesten komplette skjelett – 10 000 år gammelt – fra en tid det igjen var blitt varmt og fuktig og skogen vokste tett[1]. Det betyr at det er 700 år eldre enn Norges eldste skjelett (Sol), 200 år yngre enn Sverges eldste (Österödskvinnan), og 500 år yngre enn Danmarks eldste skjelett av mennesker (Koelbjergmanden)[2].
Cheddar
Cheddar er en liten by i Somerset i Sørvest‑England (ikke langt fra Bath som har UNICEF verdensarvstatus pga. de gamle romerske badene). Den er kjent for Cheddar Gorge – Storbritannias største kalksteinskløft – og for å ha gitt navn til Cheddarosten. Kløften ble dannet av smeltevann under Istiden og regnes som en av landets mest spektakulære naturfenomener. Den er med sine fargerike dryppsteiner også landets nest mest besøkte turistattraksjon, bare slått av Stonehenge, London ikke medregnet. Kalksteinen er fra karbon og er gjennomhullet av grotter. I Gough’s Cave ble Cheddarmannen gravd fram i 1903. Originalen befinner seg i Londons Natural History Museum.
Grotten med sine dryppsteiner er en attraksjon i seg selv, og sammen med det fine turterrenget er den nok hovedgrunnen til at turistene flokker til Gough’s Cave. Foto: Halfdan Carstens
Gough’s Cave ligger i Sørvest-England, en kort biltur fra Bath. Kollektivforbindelsen med Bath og London er svært dårlig. Vi ser av kartet at det nesten ikke er is igjen i Europa, og at England fortsatt kan ha vært forbundet med Belgia, Nederland og Tyskland. Kartgrunnlag: ICEMAP interactive
Et innholdsrikt museum
For å bli bedre kjent med gamlingen, må du imidlertid gå over gaten til det lokale museet. En beskjeden liten murbygning er det rette stedet å få kunnskap om både Cheddarmannen og den kulturen han representerte.
Uten å studere et eneste monter, kan du vandre gjennom på under et minutt. Men den som er interessert, bruker lett en time eller mer på dette «kurset» i arkeologi og paleoantropologi.
At museet er lite, skremmer ikke. Etter mange besøk i diverse museer rundt omkring i Europa, er det min erfaring at de minste er konsentrert om ett tema, og at de derfor er i stand til å belyse det på en god måte. Så også her i midt inne i Cheddar Gorge («Cheddarkløften») like utenfor byen Cheddar.
Museum of Prehistory. Kun første etasje i bygningen benyttes til formålet. Foto: Halfdan Carstens
Kalksteinslandskapet
Berggrunnen i Cheddarkløften består av karbon og er med sine fem km Englands lengste kløft. På det meste er den 137 meter dyp. Kløften har blitt dannet av smeltevann gjennom flere istider. Da permafrosten tettet porene og sprekkene med is og slam, da det var på det kaldeste, rant smeltevannet på overflaten og formet kløften. I varmere perioder forsvant regnvannet ned i steinen og dannet grottene[3]. Cheddar Gorge er et økologisk særpreget område med et mikroklima med plante- og dyrearter som ikke finnes mange andre steder i Storbritannia. Blant dyrene er villgeiter og rovfugler lettest å få øye på. Kløften gir rom for et rikt friluftsliv med et stort utvalg av vandreturer (først og fremst), men også klatring og grottevandring.
Kløften med sine stupbratte, oppsprukkete vegger skiller seg markant ut fra området rundt. Fra klippekantene åpner landskapet seg i vest mot de flate, vidstrakte våtmarkene i Somerset. I den andre retningen ser vi utover åpne, solrike enger. Under oss slynger den dype kløften seg. Det er ikke rart at den derfor tiltrekker seg tusener på tusener av turister. Foto: Halfdan Carstens
Kløften «sett fra luften». I bunnen går bilveien som leder turistene som kommer fra øst til Cheddar. Illustrasjon: Google Earth
Et lite mysterium
Antakelig døde han tidlig i 20-årene. Uten påviselige skader på skjelettet som kan ha forårsaket død. Det er heller ikke spor etter alvorlige infeksjoner.
Men hvorfor han døde, og hvorfor han ligger inne i en kalksteinshule, er (selvsagt) gjenstand for spekulasjon blant arkeologer. At han ligger der uten noen gjenstander, kan tale for at han ble flyttet dit etter at han døde. Kanskje som ledd i et gammelt begravelsesritual. Men, han kan også ha omkommet der inne. Ingen vet.
Forskerne har heller ikke funnet ut hvor Cheddarmannen tilbragte livet. Levde han inne i den frodige kløften med god tilgang til en mengde kalksteinshuler? Tok han i så fall streiftog på slettene i vest eller platået over kløften for å jakte? Slo han og flokken leir i grottene? Var det her folket hans oppholdt seg når været var surt og kaldt? Eller kom de vandrende utenfra? Ingen vet.
Forskerne har derimot funnet ut at han spiste kjøtt og ferskvannsfisk, og fylte på med frø og nøtter. Hasselnøtter er for eksempel velsmakende, rike på fett og holdbare over lang tid. Ved å riste dem i flammene fra bålet, fikk de også ekstra smak. Reinen var imidlertid borte. Den hadde dratt nordover. Det var blitt for varmt. Hesten hadde også forsvunnet. Den likte ikke skogene som ble stadig større og tettere gjennom preboreal og boreal. Hjort, urokse og brunbjørn var mer fleksible. De tilpasset seg endringene. Etter hvert vandret elgen inn til erstatning for rein. For steinaldermenneskene var de store gevirene nyttige for å lage redskaper.
Skjelettet av Cheddar Man slik det er utstilt i utstillingen Human Evolution på Natural History Museum i London. Det sies å være «nesten komplett». Deler av armer, bein ribbein, bekkenet, hender og føtter og flere ryggvirvler mangler. Foto: Halfdan Carstens
For å rekonstruere Cheddarmannen, hyret Natural History Museum inn de to verdenskjente brødrene (og eneggete tvillingene) Adrie og Alfons Kennis. Ved hjelp av silikon, maling og hår gir de mennesker, som det bare er funnet knokler av, et livaktig uttrykk.
De viktigste verktøyene deres er 3D-skanning av hodeskaller og DNA-analyser. Men det som gjør rekonstruksjonene spesielle, er det kunstneriske håndverket.
3D-skanningen legger grunnlaget for å bygge opp formen på hodet, mens DNA-analysene kan fortelle om kjønn, hårtype (farge, og om håret for eksempel hadde krøller), øyenfarge og hudfarge. DNA kan også gi informasjon om muskulatur og fettlag.
Cheddarmannen var 166 cm høy, hadde et smalt hofteparti og hull i pannen. Årsaken til det siste er ukjent. Han var også laktoseintolerant i likhet med de fleste voksne mennesker på den tiden.
Inntil nylig antok forskere at mennesker utviklet lysere hud relativt raskt etter at de kom til Europa for rundt 54 000 år siden[4]. Dette virket logisk fordi lys hud absorberer UV‑lys mer effektivt og dermed reduserer risikoen for vitamin‑D‑mangel i områder med lite sollys. Men DNA‑analysene av Cheddarmannen viser at han hadde genetiske markører for hudpigmentering som i dag oftest forbindes med befolkninger sør for Sahara. Han var altså mørkhudet.
DNA-analysene viser også at han tilhørte en gruppe kalt West European Hunter‑Gatherer (WHG) som hadde genetiske røtter i både Europa og Vest‑Asia (fra de britiske øyer i vest til Karpatene i øst). De spredte seg ut i Europa etter siste istid og har gitt opphav til mange senere europeiske befolkninger. Litt spesielt er det at én nålevende person i lokalbefolkningen i Cheddar har en genetisk forbindelse med Cheddarmannen (uten å være i slekt med ham). Forskerne gjorde mange DNA-tester for å finne fram til ham.
DNA-analyser forteller at Cheddarmannen hadde mørk hud og blå øyne. Rekonstruksjonen er av en helt annen kvalitet enn den av Sol. Sistnevnte har verken åpne øyne eller hår og har dessverre ikke et livaktig uttrykk. Foto: Werner UstorfCheddarmannens hodeskalle. Årsaken til hullet i pannen er ikke kjent. Det er imidlertid ingen tegn til vold, og det er heller ingen tegn til at det har vært et sår som har blitt helet. Det kan være påført under utgravningen. Foto: Wikimedia Commons
Ikke eldst likevel
Gough’s Cave ble raskt en turistmagnet da en driftig forretningsmann startet med omvisninger. Mot slutten av 1920-tallet ble det nødvendig å gjøre inngangen større. Utbedringen ble heldigvis gjort under oppsyn av en arkeolog som fant knokler etter to voksne, ett barn og mer enn 7 000 flintredskaper og dyrebein. Knoklene fra de voksne bestod hhv. av deler av en hodeskalle og en kjeve.
Mye senere forstod forskerne ved hjelp av C14-datering at de var 14 700 år gamle[5]. De tilhørte altså bølling-tiden, som for britene inngår i Late Glacial Interstadial (bølling-allerød).
Senere, under utgravninger på 1980-tallet, påviste arkeologene enda flere knokler. De menneskelige knoklene representerte nå fem mennesker: to voksne, to ungdommer og ett barn. Alle sammen har kuttmerker og brudd. Lemmene var helt tydelig knust. Arkeologene har derfor konkludert med at likene var flådd rett etter at døden inntraff, og at bevisene for kannibalisme er uomtvistelige. Med til bildet hører at hodeskallene har blitt brukt som drikkekar, nærmest som en ølbolle, kjent fra vikingtiden.
Knokler fra flere dyr ble også gravd fram. De antyder at hest var den viktigste matkilden i det åpne, kalde landskapet.
Men hvorfor var de kannibaler?
Her kan vi spekulere fritt[6]. I lys av det mangslungne dyrelivet på den tiden virker sult lite sannsynlig. Arkeologene har jo vist at faunaen på den tiden var svært rik med villhest, hjort, brunbjørn, gaupe, ullhåret mammut, ulv, rev, hare og urokse. Kanskje var det i stedet en rituell handling? Slik som har vært tilfelle i andre kulturer? Det har også blitt foreslått at kannibalismen har med avskrekking å gjøre. Også her er det eksempler fra andre kulturer. Men igjen. Vi vet ikke.
De 14 700 år gamle knoklene bærer ifølge forskerne tydelig preg av kannibalisme. Hodeskallen har tydelige kuttmerker fra flintkniver og kan ha blitt brukt som både drikkekar og kokekar. Kjeven har bitemerker etter mennesketenner. Foto: Halfdan Carstens
To faser med innvandring
Knoklene som har blitt funnet i Gough’s Cave forteller at England har vært bebodd helt siden kulden endelig slapp taket for nærmere 15 000 år siden. Gjennom det 1 100 år lange «kaldgufset» yngre dryas (geo365.no: «Et nytt kaldgufs»), rømte de sørover. Men da klimaet igjen ble mye bedre på bare noen tiår, kom de raskt tilbake.
Disse steinaldermenneskene kom da mest sannsynlig fra refugier i Sør-Frankrike eller Nord-Spania. Bare der var det levelige forhold for mennesker under siste istids maksimum.
Da klimaet ble bedre i begynnelsen av bølling-allerød («Late Glacial Interstadial») kom først lavtvoksende gress, einer og dvergbjørk, dyrene fulgte etter, bl.a. den pleistocene megafauna (geo365.no: «Istidsgigantene som forsvant»), og til slutt vandret steinaldermenneskene over landbroen mellom Frankrike og England (se kartet). Det samme gjentok seg etter yngre dryas, ved inngangen til holocen (boreal), men nå var flere av artene i den pleistocene megafauna allerede utryddet. Dyrelivet var blitt fattigere.
Cheddarmannen holdt like fullt til i et frodig landskap. Han hadde tilgang til tre forskjellige habitater: slettene i vest (i dag kjent som «Somerset Levels»), platået over kløften (i dag godt jordbruksland), og selve kløften. Samlet sett var det er rikt dyreliv, og britiske arkeologer framholder at han – gitt at han holdt til her – hadde god tilgang på næringsrik føde. Det er ingen grunn til å tro at han led nød.
Man var livet den gangen derfor en «dans på roser»? Kanskje ikke. Det rike dyrelivet betød også livsfarlige rovdyr. For dem var mennesket et byttedyr som var dårlig til å forsvare seg. Enkle våpen var gode å ha under jakten, men med overraskende angrep fra smidige og lynraske rovdyr (ulv, løve) var de neppe like effektive?
Det er i det hele tatt mye vi ikke vet. Livet i steinalderen er et mysterium.
Den første hunden
Gough’s Cave rommer enda flere merkverdigheter. DNA-analyser har vist at de eldste sporene (kjevebein og tenner) etter domestiserte hunder i England og Europa er 15 000 år gamle. Dette gjør dem til noen av de eldste kjente hundene i Europa. De ble trolig brukt til jakt, varsling og transport, og kan også ha hatt en sosial eller symbolsk rolle for eierne.
Kilder/Referanser:
Larry Barham med flere. In search of Cheddar Man. 2022.
Rob Dinnis & Chris Stinger. Britain. One million years of the human story. 2023.
[1] Vi snakker her om tiden etter siste istids maksimum. Det har imidlertid blitt gjort funn (flintredskaper, fotspor, knokkelfragmenter og tenner) som viser at menneskene kom til England for flere hundre tusen år siden. Sporene etter dem stammer fra både neandertalere og sapienser.
[2] Et søk i litteraturen gir full forvirring om hvor gammelt skjelettet er. På samme måte som for steinalderkvinnen Sol, skyldes dette at forskerne har oppgitt C14-alder og ikke korrigert den til kalenderår. I nyere litteratur oppgis nå at skjelettet er rundt 10 000 år gammelt.
[4] Ludovic Slimak. The three waves: Rethinking the structure of the first Upper Paleolithic in Western Eurasia. PLoS ONE 18(5): e0277444. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0277444. 2023.
[5] Paul Rincon. Cave Record of Britain’s pioneers. BBC. 2009.
[6] Larry Barham med flere. In search of Cheddar Man. 2022. (s. 78.)
