Istidsplanten

«… den virkelig store opplevelsen [i fjellet] er en reinrosehei». Det skriver professor Olav Gjærevoll (1916-1994) i boka Norges Planteliv (1990). Hans eufori skyldtes nok at blomsten danner store, hvite «matter» og dekker store områder. Blomstringen skjer typisk i juni-juli, avhengig av høyde over havet og hvor lenge snøen ligger ut over våren og sommeren. Fjellvandrere som foretrekker august, vil derfor gå glipp av denne opplevelsen.

Kanskje skyldtes begeistringen hans også tanken på at reinrosen dominerte gjennom preboreal tid (rett etter Istiden). Da varmen for alvor kom i boreal tid, skygget imidlertid den nye skogen for de små plantene. Reinrosen ble da en blomst som primært tilhørte fjellet.

Reinrose finnes over hele den nordlige halvkulen, og den er en framtredende plante på tundra og kalkrikt fjell. At den er lyskrevende og foretrekker et kaldt klima, er også grunnen til at den et godt stykke ned i Nord-Europa var svært utbredt gjennom en «skogfattig» senglasial tid; i de tre kuldeperiodene eldste dryas, eldre dryas (imellom bølling og allerød), og yngre dryas. I Danmark (kjent som rypelyng) er blomsten et kjennemerke på vegetasjonen gjennom dryas-periodene.

I dag vokser planten over store deler av landet, men for det meste høyt til fjells. I Jotunheimen er den funnet helt opp til 2 275 m o.h. Reinrose forekommer også i lavlandet i både Sør- og Nord-Norge. Betingelsene er igjen at berggrunnen inneholder kalk og at det er nok lys. Skal du lete etter reinrose, må du derfor se nær kystlinjen eller i bratt terreng uten jordsmonn, der skogen ikke kan etablere seg. I Nord-Norge er det mer kalkrikt fjell enn i Sør-Norge.

Vi må til Danmark for å forstå bakgrunnen for navnsettingen av disse kuldeperiodene. Tidlig på 1900-tallet fant botaniker/geolog-paret Nicolay Hartz og Milthers blad av reinrose i et lag med leire (geo365.no: «De fulgte reinsdyrflokkene»/ «Et lite sted med viktige funn»). Fordi denne nøysomme og hardføre planten trives i et kaldt klima i åpen fjellvegetasjon, forstod de at laget måtte ha blitt avsatt på en tid da det var kaldt i Europa. Kuldeperioden fikk derfor navnet dryas etter det latinske navnet på denne planten – Dryas octopetala – der forstavelsen octo betyr åtte og petale betyr kronblad. Forklaringen på «åtte» er at blomstene har åtte begerblad og like mange hvite kronblad.

Reinrose er en flerårig, krypende og teppedannende dvergbusk som er fra tre til ti cm høy og har kraftig rot og inntil én cm tykke, forvedete greiner. Reinrosen kan bli svært gammel, mer enn 100 år.

Også i lavlandet

Professor emeritus Aage Paus forteller dette: «Reinrose er en dvergbusk som i fjellet ikke behøver å strekke seg for å få nok lys. Da jeg jobbet på vestkysten av Irland, oppdaget jeg reinrose på en grasslette i Galway Bay. Gresset stod 20-40 cm høyt, og der vokste reinrose like høyt både med blad og blomst. Det viser at reinrose kan vokse på varme steder og til en viss grad kan konkurrere om lyset når en ikke altfor høy nabovegetasjon hindrer den.»

Reinrosen har gjort god nytte for seg hos kvartærgeologer. Basert på flere tusen år gamle levninger av planten har den vært brukt til å studere Istidens utvikling – fra kaldt til varmt – og omvendt.

Samene har også hatt nytte av denne planten. Den har visstnok fordøyelsesfremmende egenskaper. På Island har den vært brukt som styrkemiddel og mot hoste og snue. Sørover i Europa har den også vært brukt mot lungesykdommer og betennelser i munn og hals. Appetittvekkende sies den også å være.

Artikkelen er korrigert og supplert av professor emeritus Aage Paus.