Se for deg den sørlandske skjærgården med øyer, holmer og skjær. Se for deg sparsom vegetasjon med vier, einer og bjørk. Se for deg skinnkledde fiskere som kommer padlende inn til stranden etter en vellykket fangst. Se for deg kvinner og barn som venter i spenning og samles rundt ildstedet for å holde varmen på en kjølig sommerdag. Se for deg sola som glitrer i små og store isfjell som flyter forbi.
Scenen er hentet fra slutten av siste istid og begynnelsen på steinalderen (preboreal tid). Noen av de første nordmennene hadde funnet en boplass i nærheten av gode fiskeplasser. De, eller forfedrene deres, hadde gjennom yngre dryas reist nordover fra Tyskland og Danmark, med mange opphold langs den svenske vestkysten, og endt opp i det som for dem kan ha vært et lite paradis i vannkanten: En lun sørvendt vik med sandstrand og svaberg, med øyer og holmer som bølgebrytere.
Den arkeologiske utgravningsplassen Pauler sør for Larvik i Vestfold (der E18 går i dag) regnes som et av de eldste sikre spor etter mennesker i det som i dag er Norge. Den eldste boplassen av flere, Pauler 1, kan ha vært bebodd for 10 400 år siden (Istiden tok slutt for 11 700 år siden). Mangelen på organisk materiale gjør at radiokarbondatering ikke har vært mulig. Alderen er i stedet anslått fra hvor høyt over havet boplassen lå (strandlinjerekonstruksjon / strandlinjedatering). Premisset er at steinalderfolket bodde i strandkanten, og at landet har hevet seg etter at isen forsvant, samtidig om det globale havnivået steg. Jo høyere vi kommer i landskapet, jo eldre vil boplassen derfor være. Typologiske trekk ved funnmateriale støtter at boplassene kan være så gamle som 10 400 år.
Ser vi alle boplassene i Pauler-området under ett, har datidens skjærgård vært bebodd gjennom 400 år. Mens den eldste boplassen ligger opp til 130 moh., ligger den yngste 96 moh. På bare noen ganske få generasjoner har altså landet hevet seg 30-35 meter – eller 75 mm per år. Til sammenligning er landhevningen på Østlandet i dag 3 mm per år. Innenfor bare én generasjon kunne altså steinaldermenneskene oppleve at landet steg et par meter, at havet nærmest forsvant under føttene deres, at nye skjær og holmer dukket opp.[1]
Landhevningen gir arkeologene en mulighet
Over det meste av verden er de tidligste boplassene fra eldre steinalder oversvømmet. Dette gjelder også store deler av Europa. De tidligste boplassene i tilknytning til kysten ligger derfor nå alle under vann. Unntaket er Skandinavia. Takket være landhevningen, finner vi her gamle strandlinjer opp til et par hundre meter over dagens havnivå. Så spesiell er denne landhevningen at boplassene faktisk er blant de eldste, godt dokumenterte maritime samfunn i verden rett etter at Istiden tok slutt (Glørstad et al, 2018). Arkeologer med interesse for nordisk steinalder har derfor vært i stand til å etablere presis kronologisk utvikling av tidlig steinalder. Dette står i kontrast til hva arkeologene ikke har oppnådd lenger sør i Europa.
Ved Pauler har arkeologene påvist en teltring, ildsteder og mer enn 7 000 gjenstander. Økser, pilspisser og skrapere, samt mengder av avfall fra redskapsproduksjon, forteller at det her har bodd mennesker som har livnært seg på havets frukter. På denne tiden hadde innlandsisen krympet kraftig. Reinen hadde derfor rømt nordover og hørte neppe med til kostholdet. Skjell, fisk og sel, påspedd med gnagere og fugl, ga likevel et sunt og næringsrikt kosthold. Sjøens pattedyr ga dem også de nødvendige råmaterialene for å lage redskaper, klær og telt.
Kilde:
Steinar Solheim & Hege Damlien (red.). E18 Bommestad–Sky. Undersøkelser av lokaliteter fra mellommesolitikum, Larvik kommune, Vestfold fylke. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 2013.
[1] Det globale havnivået steg mens isen over Jorda smeltet. Samtidig steg landet. Så landet steg egentlig mer enn det som steinaldermenneskene hadde inntrykk av.