Et lite, gammelt trehus i skogen, en beskjeden, dempet framtoning under mektige trær, ingen store, grelle plakater som stjeler oppmerksomheten. Innendørs blir vi møtt av en liten butikk og en enkel utstilling som gir det vi trenger av informasjon.
Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne, de minste museene har en tendens til å være de beste. Grunnen er langt på vei at de er konsentrert om ett tema. Ekebergparkens museum og butikk er et slikt, og et eksempel til etterfølgelse.
I to etasjer og en trappeoppgang finner du her kunnskap om et stykke oslohistorie som strekker seg gjennom både geologisk, arkeologisk og historisk tid. I løpet av en time eller to rekker du over det meste. Men denne gangen skal vi konsentrere oss om de geologiske og arkeologiske funnene og se hvordan de henger sammen.
Du kommer til museet i den sjarmerende bygningen ved å ta trikken til Ekebergparken holdeplass (tidligere Sjømannskolen holdeplass). Det er også her den etter hvert godt kjente Ekebergparken med sine spesielle (!) skulpturer starter. Eller du kan ta et sidesteg til museet når du prøver Steinalderstigen som går fra Gamlebyen (ta trikken til Oslo hospital) til Ekebergsletta.
Enkelt forklart
Ekebergåsen danner oppsiden i en forkastning som begrenser Oslofeltet mot øst. Det betyr at prekambriske bergarter er underlaget på Ekebergsletta, mens kambro-silurbergarter ligger nede i «Oslogryta». En tur fra byen opp til sletta blir derfor en tur bakover i tid.
Den geologiske utstillingen er det første som møter oss i museet. Alt du trenger å vite er at Ekebergåsen er bygd opp av fire forskjellige bergarter: gneis fra urtiden, skifer fra kambrium, kalkstein fra ordovicium og basalt fra perm. Alle har de hatt nytteverdi for mennesker som har holdt til i Ekebergåsen gjennom 10 000 år.

På gneisen risset steinaldermennesker inn figurer, og i middelalderen ble den benyttet som bygningsstein. Den kjennes igjen i flere av Oslos bygninger, så som i ruinene av Klemenskirken i Gamlebyen, Mariakirken og kongsgården på Sørenga. Gneis var et opplagt valg fordi den er hard og slitesterk, og lå i kort transportavstand.
Den kambriske skiferen (alunskifer) ble avsatt over gneisen og har vært råstoff for industriell produksjon av alun som ble benyttet til farging av tekstiler og garving av skinn. Fabrikken var i virksomhet fra 1737 fram til 1815.
Den yngre kalksteinen var også verdifull som bygningsmateriale i middelalderen. Fordi den er myk og lett å bearbeide finner vi den igjen som detaljer på steinbygningene. Kort avstand til byggeplassen var også for dette råstoffet en stor fordel. Kalksteinene ble også brukt til mørtel. Byggestein og bindemiddel kom altså fra samme geologiske ressurs.
Finkornig permisk diabas var råstoff for steinalderredskaper, og på nordsiden av Ekebergsletta er det påvist en liten «gruve» i en diabasgang på et område som måler 4 x 1,5 meter. Bergarten var ideell for å produsere økser, hakker og andre redskaper. På nedsiden av bruddet ligger avfallsmasser.
Tydelige spor etter mennesker
Side om side med geologien finner vi i museet de arkeologiske godbitene (geo365.no: «Steinalderen på 30 minutter»). Her legges det vekt på at Ekeberg var et attraktivt ressursområde gjennom steinalderen. Det var byttedyr på land, i elver og vann, så vel som i havet. Narrativet fra arkeologene er at folk flyttet rundt etter hvor de fant ressursene. I tillegg måtte de flytte «etter strandkanten. Havet sank! Eller var det landet som steg. Fra generasjon til generasjon trakk vannet seg nedover Ekeberg-skråningen» (fra en av plakatene).
Det tydeligste sporet etter steinaldermennesker, sett fra en amatørs side, er de 7 000 år gamle helleristningene rett nedenfor Ekebergparken holdeplass. På en lett skrånende flate av is-skurt gneis sies de å være «et av de beste i sitt slag i Øst-Norge». Hjort, elg, fugl og et menneske er avbildet. Spor etter en 6 300 gammel leirplass er funnet like ved, men den ligger nå under asfalt. Fordi havnivået var høyere den gangen, lå den lunt til inne i en liten bukt.
For de som lurer på hva slags våpen og redskaper de første «osloborgerne» benyttet, vises de fram i en liten «kasse».


Arkeologisk hot spot
I etterkant av at innlandsisen smeltet vekk, dro steinalderens mennesker fra svenskekysten og nordover, først inn i Østfold, deretter videre gjennom skjærgården inn mot dagens Oslo. Innlandsisen forsvant derfra allerede for 11 600 år siden, men Ekebergsletta dukket først opp av havet for 10 400 år siden, hvorpå menneskene slo seg ned i strandsonen der de fisket og jaktet på sel. For å komme til innlandsisen måtte de da dra helt til der Mjøsa ligger i dag. I et stadig varmere klima kan de ha dratt i den retningen for å jakte på rein.
Rundt Oslofjorden ligger det mengdevis av steinalderboplasser. I en artikkel på forskning.no forteller arkeolog Axel Mjærum at «få steder i landet finnes det flere spor etter menneskene i eldre steinalder enn nettopp her». Grunnen er at «Oslofjorden er et av de befolkede stedene i verden hvor strandlinjene flyttet seg aller mest gjennom steinalderen». Dette må forstås i lys av at den totale landhevningen rundt Oslo er 221 meter, og at innlandsisen som dekket det meste av landet forsvant fra Oslofjorden bare noen få hundre år etter at den begynte å smelte tilbake for 11 600 år siden. Stadig større arealer ble på den måten tilgjengelig for leir- og boplasser, og for 10 400 år siden var Ekebergsletta erobret. Kolsåstoppen var, den gang som nå, et markant landemerke.

Mer kunnskap om Oslos steinalder: NRK radio. Norges beste adresse i steinalderen.
Referanse:
Anders Romundset mfl. Shoreline and deglaciation chronology in southeast Norway. 2026.
![var rnd = window.rnd || Math.floor(Math.random()*10e6);
var pid980600 = window.pid980600 || rnd;
var plc980600 = window.plc980600 || 0;
var abkw = window.abkw || 'gpbanner';
var absrc = 'https://servedbyadbutler.com/adserve/;ID=188736;size=0x0;setID=980600;type=js;sw='+screen.width+';sh='+screen.height+';spr='+window.devicePixelRatio+';kw='+abkw+';pid='+pid980600+';place='+(plc980600++)+';rnd='+rnd+'';
var _absrc = absrc.split("type=js"); absrc = _absrc[0] + 'type=js;referrer=' + encodeURIComponent(document.location.href) + _absrc[1];
document.write('');
Et herlig museum](https://geo365.no/wp-content/uploads/2026/11/Ekeberg-museum-x-1000.jpg)