– Vi har reagert, og jeg mener vi har ivaretatt vårt ansvar, sier Randi Skirstad Grini, direktør i Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF).
Referansen går til konkursen i Sydvaranger Gruve som har medført sterk kritikk av gruveselskapet, og med etterfølgende anklager om at DMF ikke har ivaretatt sitt forvaltningsansvar i årene opp mot konkursen.
To graverende forhold
Det er spesielt to forhold som trekkes frem av bergingeniører som kjenner både forekomsten og gruvedriften i Kirkenes godt (GEO 08/2015; «En røvet forekomst»).
Det ene er at selskapet ikke søkte om å få godkjent endringer i driftsplanen før disse ble iverksatt i 2011 (geo365.no, 24.11; Lovbrudd gjennom flere år). Og det til tross for at den avvek i betydelig grad fra den planen som var godkjent av DMF året før.
Det andre er at selskapet ikke tok ut nok gråberg i forhold til malm, med den konsekvens at store malmressurser kan ha blitt gjort vanskeligere tilgjengelige for eventuelle fremtidige drivere av jernmalmforekomsten (geo365.no, 01.12; «En røvet forekomst»).
I etterkant er det mange som har kritisert DMF for manglende oppfølging av driften i Kirkenes, og at direktoratet ikke har grepet inn for å stoppe virksomheten. Grini tilbakeviser imidlertid at det er grunnlag for kritikk.
Unnlot å sende driftsplan
Det første ankepunktet er at DMF ikke har ført tilstrekkelig tilsyn med Sydvaranger, og dermed ikke har fått med seg at driftsplanen ble radikalt endret i 2011.
– Sydvaranger Gruve sendte ikke den reviderte planen til direktoratet. Vi ble ikke orientert på det tidspunkt, forteller Grini.
– Det var først etter raset i Storsleppa i 2013 at vi under tilsyn ble klar over dette forholdet, legger hun til.
Grini bekrefter dermed at det ikke ble ført stedlig tilsyn i 2012.
– Vi fører ikke lenger stedlige tilsyn hvert eneste år. Etter at mineralloven kom, har vi fått et utvidet ansvar og antall uttak som er innenfor vårt ansvarsområde har økt betraktelig. Dermed er ikke dette lenger mulig, fremholder Grini.
Grini forteller også at tilsynet i 2013 var planlagt før utglidningen i Storsleppa, og hun presiserer at tilsynet den gang ikke var et resultat av denne hendelsen.
Direktøren fremholder også at Sydvaranger Gruve – etter raset – ble pålagt å utarbeide en ny driftsplan.
– Frem til konkursen var vi deretter i kontinuerlig dialog med selskapet. Selskapet søkte om og har fått godkjent en driftsplan for prøveuttak under jord. Parallelt ble det arbeidet med en ny driftsplan for dagbruddsdriften. DMF stilte krav om en kortsiktig plan ut 2015, og en langsiktig plan fra og med 2016. Den siste skulle vært levert inn rett før konkursen.
DMF har tidligere presisert hvilke sanksjonsmuligheter som foreligger i slike tilfeller (DMF 26.11.2015), og i dette tilfellet ble mildeste grad valgt: «Pålegg om retting av forholdet».
– Et formelt pålegg om retting av forholdet er i seg selv en markant reaksjon som vi opplever at alle skjønner alvoret av, så dette er normal forvaltningspraksis som første reaksjon, sier Grini.
– Det er normalt bare når det er fare for liv og helse at vi går til den ytterlighet å stoppe driften som første sanksjon, påpeker Grini, som samtidig opplyser at akkurat det har skjedd 2 ganger det siste året.
Tok ut for lite gråberg
Det andre ankepunktet mot DMF er at det ikke ble reagert da operatøren tok ut alt for lite gråberg i forhold til det som er nødvendig i et langsiktig perspektiv. Det har fra flere hold blitt hevdet at ressursen på denne måten har blitt vanskjøttet.
Konsekvensen var todelt: 1) driften ble billigere mens den pågikk, noe som var bra for den kortsiktige inntjeningen, og 2) fremtidige uttak blir vanskeligere å få til på en økonomisk lønnsom måte fordi det må ekstra investeringer til for å nå frem til ny malm.
– Det er virksomheten som selv er ansvarlig for å drive innenfor gjeldende lover og regler, presiserer Grini. Det er mange forhold som påvirker virksomhetenes drift, herunder også økonomi, sier Grini.
Men hun vil ikke være med på at ressursene har blitt forringet fordi gråberget har blitt liggende. Begrunnelsen hennes er at ressursene fortsatt er tilgjengelige gjennom underjordsdrift.
Akkurat det samsvarer imidlertid ikke med andres virkelighetsforståelse.
– Underjordsdriften er basert på ressurser som ikke vil være økonomiske for dagbruddsdrift. Årsaken er at underjordsdriften er tenkt som en forlengelse av dagbruddsdriften der overdekningen blir stor og gjør dagbrudd ulønnsomt, sier Per Helge Høgaas, tidligere teknisk direktør i Sydvaranger Gruve.
I etterpåklokskapens lys kan det derfor virke underlig at DMF ikke har grepet inn mot Sydvaranger Gruve og stoppet det som betød en utarming av ressursen.
– Det er overordnet for oss at vi sørger for å sikre tilgjengelighet til ressursene. I dette tilfellet har DMF stilt krav om å ivareta infrastruktur for underjordsdrift, sier Grini.
I hht. Per Helge Høgaas, slik vi forstår ham, er dette imidlertid langt fra godt nok, etter som utnytting av underjordsressursen må sees på som uavhengig av dagbrudds-ressursen. Det kan derfor se ut som om DMF ikke har ivaretatt sitt forvaltningsansvar. DMF har selv påpekt at det foreligger flere sanksjonsmuligheter i slike tilfeller (DMF 26.11.2015).
Ubesvart spørsmål
Sydvaranger Gruve er konkurs etter bare seks år. Det er ille nok i lys av at vi for få år siden ble forespeilet at virksomheten kunne foregå i 20 år, og kanskje enda lenger. Lave malmpriser får skylden, men flere med god kjennskap til bedriften er sterkt kritiske til måten virksomheten har vært drevet på.
Styret i Sydvaranger Gruve var ansvarlig for driften. Det kommer vi ikke utenom. Det gjenstår likevel å besvare spørsmålet om Direktoratet for mineralforvaltning burde grepet inn tidligere med sterkere sanksjoner enn det det faktisk gjorde da gruva fortsatt var i drift.
1 kommentar
Et betydelig større problem enn DMFs håndtering av Sydvaranger-saken synes jeg er den manglende forståelsen som noen bergingeniører viser for samspillet mellom (langsiktig) prisutvikling, og, sammenlignet med konkurrentene, de naturgitte forhold for en forekomst, og da spesielt jernmalmforekomstene i Bjørnevatn, i et høykostland som Norge.
Det påstås at driften gjennom «rovdrift», dvs. mindre uttak av gråberg det siste året, «ble billigere, noe som var bra for den kortsiktige inntjeningen». Hvilken inntjening spør jeg?! Sydvaranger gruver har nesten tapt hele aksjekapitalen på 2.3 milliard kroner, har aldri betalt utbytte, og har ved konkursen fortsatt utestående gjeld hos DNB, Innovasjon Norge, samt hos evt. leverandører.
Jeg minner også på at Sydvaranger Gruver i sin driftsperiode, med intensjon om langsiktig drift basert på vedvarende høye jernmalmpriser, har tatt ut betydelige mengder gråberg, anslagsvis 40-45 million tonn, i hovedbruddet i Bjørnevannsforekomsten. (Jf. mitt innlegg 06.12.2015; «Markedets brutale realitet»)
Joseph Muurmans. Bergingeniør. I perioden 1983-1997 suksessivt planleggingssjef, gruvesjef og produksjonssjef i tidligere Sydvaranger ASA som ble nedlagt i 1997.