Det arabisk-nubiske skjoldet strekker seg fra Egypt til Etiopia og har vært en kilde til gull i mer enn 5000 år, dvs. fra før pyramidene ble bygget.
De gamle egypterne var de aller første i verden til å bruke gull i stor skala. De anså det gyldne, bløte metallet som aldri ruster eller korroderer for å være kjøtt fra solguden Ra. Derfor var det edle metallet også symbolet på evig liv.
Historien henger i, og fortsatt er det slik at det kjemiske symbolet vi bruker for gull er en sirkel som symboliserer solskiva, og det kjemiske tegnet, Au, er forkortelse for latinsk aurum, som betyr gylden soloppgang eller morgenrødens gudinne.
Verdens første gullgruver lå i Egypt, mellom Nilen og Rødehavet, i nettopp det arabisk-nubiske skjoldet. Verdens første, kjente geologiske kart er også herfra, tegnet på papyrus under Ramses IV, 1300 år f.Kr., nå på museum i Torino, Italia.
Det finnes fortsatt drivverdige gullforekomster i dette grunnfjellsområdet, og i Egypt er det nå stor og moderne drift på forekomsten Sukari som er kjent fra gammelegyptisk tid. Gruven drives av selskapet Centamin og har en årlig produksjon på ca. 1,5 tonn gull basert på 25 millioner tonn i reserver.
Helt i sør på skjoldet, i Etiopia, har gull i elvesand langs Den blå Nilens dreneringsområde blitt utnyttet helt fra den tiden. Det gamle Egypt handlet kostbarheter som gull, røkelse og myrrah med Etiopia. Både myrrah og røkelse er for øvrig harpiks, og Myrrah er harpiks fra myrratreet Commiphora abyssinica, der abyssinica er et gammelt navn på Etiopia.
Rødehavet og Den etiopiske (østafrikanske) riften, denne gigantiske revna i jordskorpa, deler det arabisk-nubiske skjoldet på langs. Dette så Alfred Wegener og forsto og formulerte teorien om platebevegelser, grunnlaget for platetektonikken. Delingen begynte for 30 millioner år siden og fortsetter fremdeles. Det går ikke så fort, men likevel fort i et geologisk perspektiv, opptil fem cm i året.
Gullforekomstene finnes på begge sider av riften, i grunnfjellsbergartene som er neoproterozoiske, dvs. 700-800 millioner år gamle. I Etiopia er Legadembi, på østsiden av riften, den eneste større fastfjellsforekomsten som har vært i drift.
Akobo-distriktet i det sørvestligste Etiopia ligger vest for riften og var, inntil noen få tiår siden, nesten ubebodd, med unntak av noen få halvnomadiske grupper, og var slett ikke kjent for gull. Den ene av Christian Thams (1867-1948) sine ekspedisjoner, med Thor Matheson Amdahl, foregikk like i nærheten, men de hørte aldri rykter om gull.
Under den italienske okkupasjonen, 1936-41, ble det gjort undersøkelser. De fant da også gull, men det ble ikke fulgt opp. Området fortsatte å være svært avsides med uberørt villmark. Dyrelivet dominerte: antiloper, elefanter, sebra, giraff, løver og krokodiller.
Løvebrøl hørtes fremdeles fra den tette vegetasjonen langs Akobo de første årene da Abyssinia Resources Development, forløperen til Akobo Minerals, startet aktiviteten for drøyt ti år siden. Inntil området fyltes med tilreisende gullgravere fra hele Etiopia.
Akobo Minerals har gjort systematisk leting og kartlegging, men området er fortsatt ikke dekket i detalj.
Tre typer gullforekomster er påvist i neoproterozoiske, metamorfe bergarter:
Type I: Store stokkverk av gullførende kvartsganger i hydrotermalt omvandlet kvartsporfyr. Store tonnasjer med gehalter 1-3 gram per tonn.
Type II: Ultra-rik mineralisering i hydrotermalt omvandlet og delvis skjærdeformerte mafisk-ultramafiske bergarter. Små tonnasjer med ekstreme gehalter, opptil 10 000 gram (!) per tonn, og kanskje enda mer.
Type III: Gullførende kvartsganger, meter til titalls meter størrelse, med gehalter opp til mer enn 100 gram per tonn.
Det pågående boreprogrammet er foreløpig stoppet av Corona-viruset, men Akobo Minerals er i ferd med å teste de to første mineraliseringstypene, og har til nå med stor suksess boret i type II.
LES OGSÅ: Nytt «Klondyke» i Etiopia
MORTEN OFTEN