Først og fremst industribygger Risikovegring er ingen god egenskap for den som vil investere i mineralnæringen. Det har da Ivar S. Fossum heller ikke, verken privat eller profesjonelt, han som har frontet en av de mest omstridte industrietableringene på lang tid, her til lands. Foto: Halfdan Carstens

Først og fremst industribygger

Ivar S. Fossum har et sterkt ønske om å bygge industri basert på norske naturressurser. Nå er han på oppløpssiden.

Han er slett ikke ukjent med å vurdere risiko. Som ivrig paraglider (du vet de som kaster seg ut fra de fineste utsiktspunktene med en styrbar fallskjerm, og flyter i elegante svinger høyt oppe i luften på oppadgående vinder) må han gjøre grundige vurderinger i forkant, samt være forberedt på å ta raske beslutninger som respons på naturens luner.

– Risikabelt? Det er farlig å kjøre bil også, parerer Ivar S. Fossum, adm.dir. i Nordic Mining.

I slutten av januar presenterte han den endelige mulighetsstudien (Definitive Feasibility Study, geo365.no: Det endelige beviset) for et påtenkt uttak av to forskjellige industrimineraler (rutil og granat) i Engebøfjellet i Sunnfjord som verdenssamfunnet har stort behov for. Konklusjonen var positiv. For selskapet, selvsagt, som har investert titalls millioner, og ikke minst for lokalsamfunnet, vest for Førde i Vestland, som nå kan se fram til ny industri basert på deres egen, helt spesielle naturressurs.

Veien har imidlertid vært lang. Og i høyeste grad risikabel. Det har gått mer enn 13 år siden ideen ble unnfanget.

– Vi har møtt mange hindre, og på flere tidspunkter har jeg vært usikker på om prosjektet ville bli realisert. Det er liten tvil om at risikoen har vært stor, fremholder direktøren.

Det skjønte han selvsagt også da han i 2005 ble kontaktet og bedt om å lage en forretningsplan for et tiltenkt mineralselskap. Med sin bakgrunn fra Norsk Hydro, erfaring fra bransjen og iboende nysgjerrighet, kastet han seg over oppgaven, «her var det mulighet til å skape noe nytt», tenkte han, og etter hvert åpenbarte det seg et spennende bilde vedrørende den tradisjonsrike bergindustrien.

– Her kunne jeg dra nytte av mine 15-16 år i Norsk Hydro, både i olje- og gassavdelingen og i gjødselavdelingen. Dessuten ante det meg at det var mulig å skape ny industri ved å ta i bruk den industrierfaringen jeg hadde.

Fossum merket seg to forhold som talte for at mineralnæringen hadde en lysende framtid. For det første produserer Europa mye mindre mineraler enn befolkningen forbruker, og for det andre var det på den tiden et økende fokus på behovet for mineraler i en verden som stadig utvikler mer avansert teknologi. Det siste må vi forstå i lys av at både antall metaller og mineraler, og volumene som blir tatt ut, øker jevnt.

– Vi kom til at et nytt selskap burde bygges i Norden, men det ville ikke gi mening å konkurrere med de store aktørene, som for eksempel Omya, Sibelco og Heidelberg, og vi så heller ikke et potensial for store gruver basert på basemetaller, som kobber, sink, tinn, bly og aluminium.

– Mulighetsbildet vårt var knyttet til høyverdige industrimineraler, og sammen med fagfolk, fra blant annet NGU, laget vi en «shortlist» for hva det kunne være aktuelt å satse på med blant annet wolfram, palladium, platina, krom og litium.

Uten at det resulterte i noe. Selskapet famlet litt, om ikke i blinde, så i hvert fall i svakt mørke.

Fossum er klar på at det er spesielt én mann han kan takke for å ha bli satt på rett spor. Rune Larsen, da ved NGU, nå professor på NTNU, ga en klar anbefaling om å se nærmere på eklogittkroppen i Engebøfjellet på nordsiden av Førdefjorden. Først og fremst hadde geologene påvist lovende mineraliseringer, potensielt kommersielle mengder med titanmineralet rutil, men i tillegg var beliggenheten rett over en isfri, dyp fjord ideell.

– Vi etablerte Nordic Mining i 2006, og samme året inngikk vi en kjøpsavtale med ConocoPhillips som satt med leterettighetene i Engebøfjellet.

Fra da av ble det alvor, og allerede året etter, i 2007, begynte arbeidet med å få på plass en reguleringsplan. En konsekvensutredning var også påkrevet. Altså trengtes både penger og mannskap. Ikke minst var det nødvendig å bruke tidsressurser i lokalsamfunnet.

– Vi innså tidlig at den politiske risikoen var stor. Derfor var det helt nødvendig å forankre prosjektet i lokalbefolkningen, slik at fikk aksept før vi begynte å pøse penger inn i videre undersøkelser og studier.

– Det handlet blant annet om å fortelle at dette ville kunne være positivt i et samfunn i sterk forandring.

Politikerne støttet opp om planene, noe vedtak i kommunestyret vitner om, men selskapet fikk bestemt inntrykk av at «folk flest» også så positivt på etableringen av ny industri. Men det er selvsagt alltid noen som vil være uenige, og disse er gjerne svært så høylytte.

– Lokaldemokratiet talte et tydelig språk. Det ble heldigvis respektert.

Vendepunktet kom i 2015. Da ble reguleringsplanen, etter mye om og men, godkjent.

– Dette var kjempeviktig, presiserer Fossum.

Tiden var nå kommet til å undersøke rutilforekomsten nærmere, samt finne ut om den ga mulighet for lønnsom drift. Det første betydde at Nordic Mining igangsatte et omfattende bore- og analyseprogram. Det andre betydde at det var nødvendig å igangsette en «Pre-feasibility Study».

– På den tiden begynte vi også å bli klar over at det høye innholdet av granat i eklogitten kunne bidra til lønnsomheten. De første som undersøkte rutilforekomsten hadde ikke sett på denne muligheten, så derfor var det også begrenset med data.

– Vi hadde imidlertid en idé om at vi kunne selge granat i små kvanta, så de videre undersøkelsene dreide seg om både rutil og granat, herunder å teste ut mulige produkter for å finne ut om de hadde salgsverdi.

Etter to sesonger med kjerneboring, et utall analyser og oppredningsforsøk i full skala, kjenner vi konklusjonen. Engebøforekomsten skal drives på begge mineralene, og ifølge Fossum er den neppe drivverdig basert på kun ett av dem.

Reguleringsplanen kom altså på plass etter lang venting (2015). Det gjorde også den helt nødvendige utslippstillatelsen (2016) som innebar deponering av avgangsmasser på 300 meters dyp i Førdefjorden.

– Allerede på et svært tidlig tidspunkt sa rådgiverne at den åpenbare løsningen ville være et sjødeponi, og per i dag er det liten tvil om at dette vil være den beste løsningen for lokalsamfunnet.

Alt dette betyr at det er lagt til rette for å bygge industri. Noe som har vært drivkraften for Fossum gjennom hele den lange prosessen.

– Vi skal bygge langsiktig industri. Det er det som er vårt fokus, og selv om forekomsten i seg selv er selve forutsetningen for virksomheten, ser jeg på det prosjekterte prosessanlegget nede ved fjorden som det stedet hvor verdiskapingen foregår.

– Det er her vi finner kunnskap om mineraler, avanserte teknologiske løsninger og livslang viten om forekomsten.

Fossum viser derfor gjerne fram tegningen av anlegget der oppredningen skal skje. Det er hans stolthet. På sett og vis er dette varemerket. Derfra skal det skipes ut produkter til en verden som trenger mer og mer mineraler.

– Jeg har et hjerte for industri, sier han, og forklarer det med bakgrunnen fra Norsk Hydro der mineraler var nøkkelen til gode gjødselprodukter.

– En faktor av betydning er at langsiktig industri gir de ansatte en sterk følelse av eierskap. Det skaper en dimensjon langt utover å heve lønn. De gamle, norske industrisamfunnene på Vestlandet viser dette godt. De baserte seg på en lokal naturressurs, altså vannkraft, det samme gjør vi.

Også med sin bakgrunn fra Norsk Hydros mangslungne virksomheter, har han fått en fascinasjon for å utvikle naturressurser til å bli betydningsfulle virksomheter.

– Det å være med å skape noe er også en viktig drivkraft for meg.

I så måte har han lyktes, kanskje over forventning, med å legge grunnlaget for ny virksomhet i Sam Eyde og Kristian Birkelands ånd, de to som skapte Norsk Hydro, den første arbeidsplassen hans. Så har prosjektet også skapt mye støy, det vet alle som har fulgt med, men fakta trumfer følelser, og per i dag er det ingen tvil om at sjødeponi er å foretrekke fremfor et landdeponi.

Paragliding er krevende, det vil vi tro, uten å ha prøvd sporten, men det har også vært krevende å drive fram et prosjekt som engasjerer lokalsamfunnet så sterkt, og som i tillegg blir et nasjonalt anliggende underveis, med et sterkt engasjement fra flere politiske partier. Tidsmessig har det også vært slitsomt, det innrømmer Fossum gjerne, for det kommer til å ta minst 15 år fra ideen ble lansert til gruven og prosessanlegget vil være operativt.

– Jeg hadde ikke drømt om at det skulle ta så lang tid, sier Ivar S. Fossum.

31. mars meddelte selskapet at arbeid knyttet til forprosjektering og prosjektfinansiering utsettes i lys av den pågående koronasituasjonen (geo365.no: Utsetter gruvearbeid). Selskapet har dermed arbeidskapital for finansiering av driften i 2020 og godt inn i 2021.

COMMENTS

WORDPRESS: 1
  • comment-avatar
    Hans Peter Geis 7 måneder ago

    Mineralnæringen i Norge trenger gründere som Ivar Fossum: uredd og villig til å inngå en risiko. Jeg ønsker ham lykke til med Engebøgruva.

  • X