Giganten med dødelige arrSulitjelmafjellene. Foto: Frankemann/Wikimedia Commons

Giganten med dødelige arr

Den norske bergverkshistorien er ikke bare ærerik. Det lærer vi mer om i boka «Bergets beseirere» som NFF står bak.

Historien er til dels nitrist. Gjennom drøyt hundre års drift i Sulitjelma (1887-1991) omkom mer enn hundre arbeidere under arbeid inne i fjellet, men tallet er langt høyere om vi regner med de som døde av indirekte skader. Stort bedre var det ikke utenfor. Bo- og leveforholdene var i lange tider umenneskelige, og på kirkegården […]

Historien er til dels nitrist. Gjennom drøyt hundre års drift i Sulitjelma (1887-1991) omkom mer enn hundre arbeidere under arbeid inne i fjellet, men tallet er langt høyere om vi regner med de som døde av indirekte skader. Stort bedre var det ikke utenfor. Bo- og leveforholdene var i lange tider umenneskelige, og på kirkegården er de fleste som er gravlagt barn.

Dette forteller journalist Hilde Mangset Lorentsen i boka Bergets beseirere (Norsk Forening for Fjellsprengningsteknikk, 2020). Den består av et stort knippe historier som har blitt presentert på «Det historiske kvarter» på Fjellsprengningskonferansen.

Lorentsen har i bokas førte kapittel fått lov å fortelle om de helt spesielle samfunnsforholdene som rådet i det isolerte gruvesamfunnet i de øde nordlandsfjellene inn mot Sverige. For alle oss som ikke har jobbet i gruveindustrien, og som attpåtil har vokst opp i et samfunn med fagforeninger og ordnede arbeidsforhold, er det nyttig å bli minnet om hvor ille det var for bare noen få generasjoner siden.

Historien starter i det små i 1858 (for øvrig samme år som Norges geologiske undersøkelse ble etablert) med at en same fant en glinsende stein han trodde inneholdt gull. Det gjorde den ikke, men den sporet til videre undersøkelser, og i 1886 kom den velstående svenske konsul, forretningsmann og politiker Nils Persson over en steinprøve som han fant interessant. På rekordtid sikret han seg rettigheter og satte i gang prøvedrift.

I 1891 kom den ordinære driften i gang, og det ble også begynnelsen på et samfunn med blant annet arbeiderboliger, funksjonærboliger, skole, telegraf, sykehus, posthus, bakeri og butikk. Fattige bønder og fiskere kom i hopetall for å søke jobb, og allerede på 1900-tallet var gruveselskapet blitt landets største bergverk og landets nest-største industribedrift.

Det som gjorde sulitjelmasamfunnet spesielt, var at verket eide – ikke bare gruvene – men hele stedet. Verket eide maten og husene, det eide butikken og bestemte prisene, det bestemte hvem som skulle få bo i Sulitjelma, og de som ble syke ble sendt bort. Døde mannen i gruva, måtte enken og barna flytte. Gamle og uføre ble sendt vekk.

Fra den første streiken i Sulitjelma, juli 1911.  

Arbeiderne måtte i begynnelsen også by på jobbene. De konkurrerte med hverandre, og den som bø lavest pris fikk jobb den dagen.

Lorentsen forteller også levende om tragiske hendelser og – med dagens øyne – en dårlig ledelse som har mange overgrep på samvittigheten.

Samfunnet var selvsagt klassedelt. Funksjonærer, ingeniører og ledelsen hadde «vakre hus», mens arbeiderne må klare seg med trange boliger «med kakerlakker og bitende vegglus». Trangboddhet er en annen side av saken, og når en familie med 13 barn (og to løskarer) må dele 31 kvadratmeter er det et godt eksempel på kummerlige forhold. Da er det ikke til å undres over at barn døde som fluer. På kirkegården som åpnet i 1894, og var i drift i 27 år, ble det gravlagt 277 barn under ti år. I tillegg havnet 61 dødfødte barn i jorda.

Lorentsens historiefortelling fra Sulitjelma står i kontrakt stil hvordan gruvedriften og samfunnet blir beskrevet i boka … bygger i berge (Tapir Akademisk Forlag, 2000). Der er omtalen mer teknisk, og den er langt fra så kritisk til hvordan gruveledelsen opptrådte i forhold til arbeiderne. Mannen som ledet gruven fra 1897 til 1932 – og langt på vei var ansvarlig for overgrepene mot befolkningen – blir for eksempel kun omtalt i rosende ordelag.

Morsommere er det å høre om omfanget av gruvedriften. I løpet av 104 års virksomhet ble det sprengt gruveganger som i lengde tilsvarer strekningen mellom Sulitjelma og Drammen (1240 km). Imponerende, og et mål på hvor stor virksomheten var.

Gjennom driftsperioden ble det tatt ut 26 millioner tonn malm med et snitt på 1,8 prosent kobber og 0,4 prosent sink. Til sammenligning regner Nussir med å ta ut om lag 80 millioner tonn malm med en gehalt på oppunder en prosent (geo365.no: «Tror på skyhøye kobberpriser»).

Grunnlaget for gruvedriften var imidlertid svovel som råstoff for gjødselfabrikker i Sverige.

Bergets beseirere

Aslak Rablo, Per Bollingmo (red)

Norsk Forening for Fjellsprengningsteknikk, 2020

X