Jorda forsvinner – ingen bryr segSjødeponiet som planlegges i Førdefjorden dekker et areal som bare er halvparten av det jordbruksarealet som bygges ned hvert år. Foto: Halfdan Carstens

Jorda forsvinner – ingen bryr seg

Bruk av matjorda til utbyggingsformål øver et større press på naturressursene og miljøet enn hva gruveselskapene noen gang vil klare.

Hvert eneste år forsvinner store arealer med god matjord under marin grense. Dessverre skjer det uten at det skaper de store overskriftene i media, og uten at synderlig mange protester på en for landet uheldig utvikling.

Det er synd, for med den befolkningsveksten verden opplever (vi er på god vei mot 10-11 milliarder), blir det stadig viktigere å betrakte matproduksjon som et globalt anliggende. Iht. FN er det nødvendig å øke den globale matproduksjonen med 70 prosent innen 2050. Sagt på en annen måte: Norge har et ansvar, og den beste matjorda vår ligger på leire avsatt etter siste istid.

Likevel bygger vi ned matjorda i full fart.

Med Statistisk sentralbyrå (SSB) som kilde vet vi at bare 3,7 prosent (12 000 km2) av Norges areal (Svalbard ikke medregnet) er jordbruksareal. Hvert år forsvinner imidlertid 8000 dekar (8 km2), og ifølge SSB er det hovedsakelig den beste jorda som forsvinner. Nedbyggingen skjer overveiende i tettbygde strøk eller tett opptil disse. Da bør det ikke overraske noen at den største trusselen mot jordbruksarealer er boligbygging.

Det er i denne sammenheng et tankekors at 80 prosent av nedbyggingen skjer med eneboliger som formål.

Det kan virke som de fleste protestene mot boligbygging skyldes naboproblematikk. Det er svært sjelden vi hører argumentet om at den beste matjorda forsvinner, og at denne vil være tapt for alltid.

Desto mer interessant er det å registrere de landsomfattende protestene mot Nordic Mining sin plan om å deponere avgangsmasser fra Engebøfjellet i Førdefjorden. Det er ikke måte på hvor mye ulykke som vil ramme landet om så skjer. At Førdefjorden har en flat mudderbunn som består av silt- og leirpartikler avsatt fra elver som kommer fra fjellene rundt, at tettheten av bunnlevende arter (reker, sjøkreps, trollhummer, pigghuder, dypvannsfisk) er lav, at fjordbunnen ikke kan brukes til noe annet (og slett ikke til matproduksjon), samt at det sparsomme livet på bunnen etter hvert vil komme tilbake når deponeringen avsluttes, blir fullstendig neglisjert av demonstrantene.

Legg så til at det regulerte arealet for deponering utgjør 4400 dekar (4,4 km2), og at dette er det totale arealet som båndlegges gjennom gruvens levetid. Det står i sterk kontrast til at det jordbruksarealet vi mister hvert år (8000 dekar) er dobbelt så stort.

Gruvens levetid er anslått til ca. 40 år.

I løpet av de årene vil Norge, om ikke utviklingen med nedbygging stopper opp, fullstendig ødelegge jordbruksarealer som er nesten 100 ganger større enn det arealet som Nordic Mining planlegger sitt deponi på.

Vi foreslår derfor at miljøvernorganisasjonene skifter fokus og heretter bruker kreftene på å motarbeide nedbyggingen av vedens definitivt mest verdifulle ressurs.

HALFDAN CARSTENS

halfdan@geo365.no

Artikkelen stod som Leder i GEO 02/2020.

X