Et liv i vannkanten

Jeg avslutter foreløpig denne artikkelserien om senglasial tid og første del av eldre steinalder med å avlegge steinalderkvinnen Sol en visitt. Hun levde for 9 300 år siden på en tid da både klimaet og havnivået var omtrent som i dag. Sammen med flokken tjente hun til livets opphold med å sanke, fiske og jakte i Sørlandets skjærgård.

Hvordan var egentlig tilværelsen for urfolket i begynnelsen av steinalderen? Hvor fisket og jaktet de? Hvilke planter utnyttet de til mat og medisiner? Hvilke redskaper brukte de? Hvordan tilberedte de maten? Hvordan gikk de kledd? Hvordan bodde de? Hvilke skikker hadde de? Hadde de guder som de tilba? Hvordan var kjønnsrollemønsteret?

Et puslespill for evigheten

For de nysgjerrige er det en uendelighet av spørsmål å stille om steinalderfolket. Noen svar kan vi gi takket være arkeologenes utgravninger. De har funnet utallige redskaper laget i stein over hele landet, men det er smått med spor etter hvordan de utnyttet tre, skinn, gevir og bein. Derfor er det også så alt for mye vi ikke vet. Og aldri vil få vite. Arkeologene er imidlertid en tålmodig rase og vil helt sikkert gjøre sitt beste for å trenge enda lenger inn i steinalderens verden.

… han [antropologen Richard Lee] konstaterede at, stenøkser og knoglerester gav et meget overfladisk indblik i de forhistoriske menneskers univers.

Rane Willerslev[1]

Steinalderen i Norden er i det hele tatt et mysterium. Det vi egentlig vet mest om er de naturgitte betingelsene. Geologer, botanikere og zoologer kan fortelle oss om klima, vekster og dyreliv, mens det vi vet minst om er menneskene (geo365.no/istiden). Vår viten om dem er i all hovedsak basert på bruken av stein til redskaper og våpen, supplert med noen få funn av boplasser og knokler. Det sier seg selv at dette er alt for lite til å ha klare oppfatninger om hvem de var og hvordan de levde. Like fullt er arkeologene flinke til å spekulere. Det er en del av jobben deres.

Men takket være det overraskende funnet av Sol i Søgnes skjærgård midt på 1990-tallet (geo365.no: «Hodeskallen som endret historiefortellingen»), er kunnskapen vår om steinaldermenneskene blitt mye, mye rikere. Men nettopp derfor er det også skuffende at arkeologene ikke har gjort maksimalt ut av Sols tenner og knokler. For med moderne teknologi er det fortsatt rom for flere undersøkelser[2] og dyptpløyende analyser. Den eneste fagfellevurderte vitenskapelige artikkelen er publisert i et samleverk om «Archaeological Perspectives on Human–Sea Relations»[3].

Sol er dessverre også svært stemoderlig omtalt i den populærvitenskapelige litteraturen om steinalderen[4], og det til tross for at involverte arkeologer uttalte at Sol var en sensasjon etter at funnet ble gjort i 1994.

Eldste knokler

De 9 300 år gamle knoklene av tre til fem mennesker som ble funnet i Søgnes skjærgård i 1994 er de aller eldste som har blitt påvist i vårt land. Sols hodeskalle er utstilt på Historisk museum i Oslo, mens en replika er utstilt på Søgne gamle prestegård i Kristiansand. Det er skuffende at det ikke er gjort mer ut av modellen. Det hadde hjulpet med en realistisk hudfarge (den var mørk), åpne øyne (de var blå) og hårpryd. Vel vitende om at det er laget realistiske modeller av for eksempel neandertalere (geo365.no: «Istidsmennesket. Vår nærmeste slektning»), er det ingen grunn til å tro at ikke det samme kunne vært gjort med Sol. De er i tillegg nærliggende å sammenligne med Barumskvinnan som døde for nærmere 9 000 år siden. Også for henne foreligger det en realistisk modell. Jeg har tidligere også omtalt Koelbjergmanden som det er laget helfigur av (geo365.no: «Skandinavias eldste menneskeknokler»).

Tilhørte skjærgården

Steinaldermennesket Sol (geo365.no: «Et eldgammelt skjelett) levde et par tusen år etter overgangen mellom yngre dryas og holocen. Hun opplevde derfor ikke den spektakulære klimaendringen som gjorde det mulig for mennesker å bo i dette landet (geo365.no: «Den første syndfloden»). Hun og flokken visste ikke om noe annet enn kysten med den livgivende skjærgården og den tette skogen innenfor.

På hennes tid (boreal) var klimaet stabilt. Gjennom titalls generasjoner var livsbetingelsene for datidens mennesker – Sols forfedre og etterkommere – i all hovedsak uendret. Det var ikke nødvendig å omstille seg. Livene deres var forutsigbare. Til forskjell fra deres forfedre- og mødre som levde lenger ned i Europa i senglasial tid (geo365.no: «Kalksteinshuler ble redningen»).

Skjærgården i Søgne var Sols domene. Vinden, og de kraftige vindrossene fra sørvest, de krappe bølgene utenfor Skarvøya som kunne velte en skinnbåt, de voldsomme dønningene som sønnavinden bygde opp når det var storm i havet, og den iskalde nordavinden som ikke var forbundet med noen fare innerst i skjærgården, hørte med til hverdagene. Isen på havet kjente hun også. Den var både fiende og venn. Fiende fordi den var lumsk, det var ikke godt å vite hvor den var tynn, og venn fordi hun kunne jakte på sel som hadde spredt sine luftehull utover mot Songvår.

Både kysten, skogene og fjellene innenfor var i løpet av de mer enn to tusen årene som var gått siden Istiden blitt ugjenkjennelige. All is var borte. I stedet kunne de få menneskene som bodde langs kysten på den tiden glede seg over et mangfold av spiselige vekster og nok av fisk og pattedyr i havet til å fylle magene med. Skogens dyr stod også på menyen, men i langt mindre grad enn fisk og sel. Det skyldtes at elgen og andre hjortedyr vandrer alene og derfor er vanskelig å få fatt på, mens reinen vandrer i flokk og er et lettere bytte.

Det botanikerne har lært oss er at Sol og flokken hennes levde i et godt klima, med et frodig planteliv, store skoger og en mangfoldig fauna, både under og over vann. Til forskjell fra de aller første nordmennene – som kom til et kaldt Agder og Rogaland ved Istidens slutt – er det fristende å tenke seg at de levde et sunt og godt liv på grensen mellom hav og land. Men dette er selvsagt gjetning. Vi må ikke nødvendigvis idyllisere livene deres. Naturen bød i seg selv på mange farer, mens sykdommer alltid var en trussel. Kanskje også sult? Vi vet heller ikke om de var fredelige mennesker, eller om stammer hadde overskudd til å slåss mot hverandre.

Selv om folk for det meste oppholdt seg langs kysten, kan de ha tatt streiftog innover i landet for å jakte på dyr som best trivdes i den kalde fjelluften. Reinen – istidsdyret framfor noen – hadde for eksempel rømt innover i fjellene for lang tid siden (geo365.no: Istidsdyret framfor noen»).

Også i fjellene bodde folk

Da Sol oppholdt seg langs kysten, men også lenge før, vet vi i alle fall at jegere andre steder i landet dro inn i fjellene på jakt. Tallrike skytestillinger (bogesteller), fangstanlegg og overnattingssteder på Vestlandet vitner om at reinen fortsatt ble jaktet på. Disse steinaldermenneskene synes å ha tilhørt en rik fangstkultur som representerer skiftende klimatiske forhold (geo365.no: «Det ukjente fjellfolket»).

Sporene i fjellet kan fortelle om innvandring fra sør som fulgte reinens vandringer mot høyfjellet i nordvest. Kanskje var det jegere fra Nord-Tyskland og Danmark som var de første som kom til landet? Det er hva amatørarkeologen Astor Furseth hevder. I årevis har han trålet fjellene på Nord-Vestlandet på søken etter reinjegernes etterlatenskaper. Etter hvert fulgte arkeologene etter. Sporene var for mange til å overses.

Sommeren 2012 foretok forskerne for første gang en utgravning i fjellet på Sunnmøre. Med enkle redskaper gransket de et felt med mange steinmurte fangstanlegg tett opp til Trollstigen. De avdekket en boplass og nesten 1 000 objekter av flint og bergkrystall. Blant annet ble pilspisser vurdert til å være ca. 11 000 år gamle (preboreal). Det ble også funnet nok kull fra et ildsted til dateringer med ¹⁴C-metoden, og disse bekreftet at jegere hadde oppholdt seg inne i fjellet for bare noen få hundre år etter at Istiden tok slutt.

De aller første nordmennene kan derfor ha tilhørt to forskjellige subkulturer i Fosna-Hensbacka-kulturen: en kystkultur og en fjellkultur. Men vi må selvsagt være åpne for at reinjegerne på Nord-Vestlandet hadde boplasser langs kysten og også dro nytte av havets frukter. Inntil det blir funnet knokler som kan analyseres med hensyn på kosthold, vil vi imidlertid ikke få svar på dette spørsmålet.

Gode somre. Sure vintre

Inn i boreal tid (1 500 år etter Istidens slutt) hadde klimaet langt på vei stabilisert seg. Det var slutt på de ekstreme svingningene som naturen gjennomgikk i senglasial tid. Det aller meste av isen over Norge var også borte. Da Sol levde, var det derfor bare i høyfjellet at noen få isbreer holdt stand. I lavlandet og dalene dominerte skogen, og skoggrensen gikk høyere enn den gjør i dag. Sol visste ikke hva en isbre var.

Klimaet i Søgnes skjærgård på den tiden Sol levde var ganske likt det klimaet som Sørlandet nyter godt av i dag. Det betød alt fra lyse, varme sommerdager med sol og havblikk til mørke, kalde vinternetter med storm og uvær. Det betød også mange dager med mye vind – til alle årstider – hvor det selv med moderne farkoster kan være lurt å holde seg innaskjærs.

Det var likevel én stor forskjell, sammenlignet med vårt klima, som var svært merkbar. Fordi sola stod nærmere Jorda om sommeren enn om vinteren (omvendt av hvordan det er i dag), var det på Sols tid et par grader varmere om sommeren enn det er nå, og et par grader kaldere om vinteren. Årstidsvariasjoner som dette er hva vi vanligvis forbinder med et kontinentalt klima.

Om sommeren må vi tro høyere temperaturer var ganske behagelige, og det var også godt for mange vekster. Om vinteren betød et kaldere værlag mye mer is enn vi er vant med i våre dager. For steinaldermenneskenes primitive farkoster var dette kanskje negativt ved at det var vanskelig å komme seg fram gjennom isen eller mellom isflakene. På den annen side kan det ha vært mulig å gå på havisen hvert eneste år, kanskje et godt stykke ut i Skagerrak (?) og på den måten lettere å få tilgang på fisk, sel og hval. Men det å gå på isen var også forbundet med fare. Med enkle farkoster, kan drukningsulykker ha vært en viktig dødsårsak.

Sørlandets skjærgård dannet riktignok et vern mot storhavets dødelige krappsjøer og var et ideelt sted å slå seg ned. Men de små, ustabile farkostene som ble brukt til fiske mellom holmene og til turer ut til øyene for å sanke bær og urter, innebar alltid en risiko. At urfolks kajakker er ustabile og forårsaker mange ulykker, har både Roald Amundsen[5] og Fridtjof Nansen[6] godtgjort etter sine lange opphold blant inuiter.

Datidens skole

Steinaldermenneskenes tanker har gått tapt. Ingen skriftlige kilder finnes, og sporene de etterlot seg gir bare bitte små innblikk i livene deres. Hva som foregikk inne i hodene deres, vil for alltid være en gåte.

Funnmaterialet fra eldre steinalder er dessuten svært begrenset. Utover våpen og redskaper av flint[7], har vi få gjenstander som kan si noe om deres forestillingsverden, symbolbruk og åndsliv. Dermed er det i praksis umulig å danne seg en oppfatning om hvordan mennesker i eldre steinalder tenkte eller forsto verden.

Det samme gjelder hvordan de håndterte og forholdt seg til en rekke av dagliglivets trivialiteter som unnfangelse, fødsel, oppdragelse, sykdom og død, samt hvordan de fikk «dagene til å gå» i en vekselvirkning mellom sanking, fiske, jakt, måltider, lek, sosialt samvær, hvile og sove. At flammene fra bålet var viktige for dem, er imidlertid de aller fleste forskere enige om. Ildstedet var et samlingspunkt hvor de sladret, delte erfaringer og fortalte historier. Det var datidens skole.

Uten konkrete holdepunkter må vi, for å forstå Sol, se til urfolk som har holdt på det eldgamle levesettet inntil vår tid. Like fullt kan vi ikke se bort fra mye har endret seg opp gjennom tusener av år. Derfor er det fritt fram i å spekulere om steinalderlivet. Noe både arkeologer og paleoantropologer har vært flinke til.

… you have to imagine a world without a written language – writing was invented thousands of years later. A world with only the most rudimentary scientific understanding. You also need to envisage ways of counting, measuring or telling the time that were very different from those we take for granted in the modern western world. You must wonder how people managed to communicate, organise themselves, record their ideas and knowledge, predict the future, and teach their young everything they need to know.[8]

Elle Clifford og Paul Bahn. Everyday Life in the Ice Age. 2022

Det er grunnlag for å tro at Sol levde hele sitt korte liv langs Agder-kysten. Klimaet var godt, og matskapet var lett å fylle. Men hvor kom forfedrene hennes fra, for flere titalls generasjoner siden? Hva slags gener brakte de med seg, og hvilken kulturbakgrunn hadde de? Ved hjelp av ny teknologi har forskerne kommet nærmere gode svar. Dette skal vi se nærmere på når jeg fortsetter artikkelserien til høsten. Da vil jeg endelig komme til den interessante diskusjonen om hvilken vei de første nordmennene tok inn i landet, og også se nærmere på hvordan livet ble levet i første del av eldre steinalder.

[1] Rane Willerslev med flere. En historie om mennesket. 2022

[2] DNA- og isotopanalyser.

[3] Det nærmeste vi kommer er en artikkel fra 2016 forfattet av Birgitte Skar med flere: A Submerged Mesolithic Grave Site Reveals Remains of the First Norwegian Seal Hunters.

[4] Et eksempel på hvor lettvint Sol blir behandlet finner vi i boka En kort introduksjon til steinalderen i Norge fra 2025. Her nevnes hun kun to ganger. Første gang (s. 83) blir hun feilaktig sagt å være fra Arendal. Andre gang (s. 97) blir vi avspist med noen få linjer der det blir påpekt at det ikke er gjort noen redskapsfunn. Enda verre er det at Sol ikke er nevnt i NRK-serien Arkeologene eller i boka med samme navn fra 2013.

[5] Roald Amundsen. Nordvestpassasjen. 1909/1972

[6] Fridtjof Nansen. Eskimoliv. 1891.

[7] Andre bergarter ble også tatt i bruk av steinaldermenneskene, avhengig av hva som fantes lokalt. Kvarts, kvartsitt, diabas, skifer og grønnstein ble anvendt til ulike typer redskaper, mens sandstein hovedsakelig ble brukt som slipestein. I skjærgården rundt Sol var det særlig god tilgang på diabas, noe som gjorde denne bergarten til et viktig råstoff.

[8] «… prøv å forestille deg en verden uten skriftspråk. En verden der vitenskapen bare eksisterte i sin mest rudimentære form. Tenk på hvordan mennesker telte, målte og anga tid, med metoder helt annerledes enn dem vi tar for gitt i dag. Du kan undre deg over hvordan de klarte å kommunisere og organisere seg, hvordan de bevarte ideer og kunnskap, hvordan de forsøkte å forutsi fremtiden og samtidig sørget for at barna lærte alt de trengte for å overleve.»