Danmark fristet. Langt på vei på grunn av sine geologiske og arkeologiske kvaliteter. Men selvsagt også fordi det er «et yndigt land». Ikke å forglemme hakkebøf skyldt ned med dansk, duggfriskt øl. Samt en heroisk satsing på nye sykkelveier.
Mens innlandsisen fortsatt lå som et tjukt, hvitt teppe over Norge, forsvant den fra Danmark kort tid etter siste istids maksimum (geo365.no: «Et land uten liv»). Allerede for 18 000 år siden (i eldste dryas) var for eksempel hele Jylland isfritt. Derfor vandret steinaldermenneskene inn til vår nabo i sør lenge før det i det hele tatt var mulig å oppholde seg i det landet som senere ble Norge.
Dette vet vi, fordi forskerne har funnet mange spor etter dem. Riktig nok er det ikke påvist skjeletter eller knokler som stammer fra senglasial tid (18 000-11 700 år siden), men funn av redskaper – koblet opp mot C14-dateringer – kan likevel fortelle at mennesker da sanket, fisket og jaktet på det danske fastlandet. Om de var bofaste er uvisst, kanskje streifet de bare inn på hyppige jaktturer (geo365.no: «Lite sted med viktige funn»).
For enkelthets skyld kan vi dele senglasial tid inn i tre perioder (i stedet for fem): kuldeperioden eldste dryas (fram til for 14 700 år siden; Norge var dekket av innlandsisen og totalt ubeboelig), varmeperioden bølling-allerød[1] (fram til for 12 800 år siden, mange dyr vandret inn til vårt eget land) og kuldeperioden yngre dryas (fra til for 11 700 år siden; Norge var ubeboelig, i alle fall det meste av denne tiden).
Fra postglasial tid (preboreal-boreal) er det imidlertid betydelig flere spor etter mennesker i Danmark. Ikke minst skjeletter og knokler, og da var de permanent til stede.
Danmark som brohode
Danmark utgjør i det hele tatt et sentralt område for forståelsen av de tidligste menneskene i Norden. De arkeologiske funnene viser at regionen ble kolonisert straks klimaet tillot det, og at de første menneskene som kom dit var integrert i et bredt kulturelt nettverk som strakte seg fra Nederland, gjennom Tyskland til Polen. Danmark fungerte dermed som et brohode til de senere bosetningene i Norge og Sverige. Der opptrer imidlertid de eldste sporene først i preboreal tid.
En annen grunn til å avlegge danskene en visitt er at arkeologene deres har gjort banebrytende arbeid med å forstå steinalderen. Det er for eksempel derfra vi har hentet treperiodesystemet med steinalder, bronsealder og jernalder.
| Før nå | |
| 2 500 – 1 000 | Jernalderen |
| 3 700 – 2 500 | Bronsealderen |
| 11 700 – 3 700 | Steinalderen |
Til tross for at dette systemet tar utgangspunkt i gjenstander formet i stein eller metaller, forfekter arkeologen og forfatteren Brian Fagan i boka A Little History of Archaeology at mannen bak innovasjonen: «… made sure that his visitors knew that archaeology was not about objects, but about people» når han viste folk rundt på museet han selv hadde bygd opp. For det er vel nettopp dette vi ofte savner når vi kommer til et arkeologisk museum og blir overveldet av mikrolitter, pilspisser og steinøkser fra fordums tider. Hvor er menneskene? Dagens museumskuratorer kan lære av utsagnet.
Faktaboks 22: Treperiodesystemet – en dansk innovasjon
For en som er interessert i hvordan Istiden har formet vårt naboland, samt å lære litt mer om menneskene som kom sørfra til Norge i postglasial tid, er natur- og kulturlandskapet med sine mange spor etter steinalderen fristende. At landet er kjent for å tilrettelegge for to-hjulinger, gjorde det lett å velge det bølgende danske landskapet til årets sykkeltur. Heldigvis er sykkelkameraten min interessert i både kultur og natur. Hærvejen – «Jylland på langs» – ble et naturlig valg. Den tar turistene fra nord til sør langs et nettverk av sykkelstier gjennom prehistorisk så vel som historisk tid. Her holder vi oss imidlertid til eldre steinalder.
Hærvejen
… er en gammel, langsgående ferdselsåre som har blitt brukt siden steinalderen helt opp til middelalderen. Den er også kjent som Oksevejen. Fra Viborg følger traseen Hovedoppholdslinjen (Ussinglinjen/Den jyske høyderyg) som ligger på vannskillet mellom øst og vest og derfor, i kombinasjon med at den ligger på en endemorene, gir et tørt og stabilt underlag. Langs ruten finnes derfor en mengde kulturminner. I dag er den en populær sykkelrute med lengde 450 km og 2 600 høydemeter.
Et sammenhengende Nord-Europa
I senglasial tid var «Danmark» mye større enn i dag. Forklaringen er at det globale havnivået var mye lavere den gangen (geo365.no: «Global havnivåstigning gjennom 20 000 år»), og derfor hang Jylland, Fyn, Sjælland og alle småøyene[2] sammen.
Ikke nok med det, Danmark var landfast med både Storbritannia gjennom Doggerland (geo365.no: «Fra mammutsteppe til skoglandskap») og Sverige. Derfor var det ikke noe hinder for at menneskene i eldre steinalder vandret over store avstander uten å måtte krysse åpne havstrekninger. Nord-Europa var ett land.
Om menneskene i datidens Nord-Europa av den grunn snakket samme språk, vet vi ikke. Arkeologene hevder imidlertid at de hadde mye til felles i hvordan de levde. De kommer fra de samme kulturene: Hamburgkulturen, Brommekulturen, Federmesserkulturen og Ahrensburgkulturen. Etterlatenskaper formet i stein (redskaper, våpen) forteller dette.
Fremtiden vil af nutiden kræve fortidens arv.
Faktaboks 23: Kulturperioder i dansk prehistorie
Den jyske høyderyg
Hele Norge var under siste istids maksimum dekket av innlandsisen (geo365.no: «Et land uten liv»). Men hvor langt ned i Danmark gikk den?
Under siste istids maksimum vokste innlandsisen et lite stykke ned i Tyskland og Polen, og den dekket det meste av Storbritannia og Irland. De som har studert kartet over isens maksimale utbredelse på den tiden, vil imidlertid ha lagt merke til at Danmark ikke var fullstendig dekket av is. Det går en linje østover fra Bovbjerg Fyr på Vestkysten til Hald Sø (knappe ti km sørvest for Viborg) og videre sørover som forteller at det vestligste Jylland faktisk var isfritt.
Linjen kalles Hovedoppholdslinjen. Den ble oppdaget av den danske geologen Niels Viggo Ussing (1864-1911) og formidlet i to publikasjoner: Om Jyllands Hedesletter og Teorierne for deres Dannelse (1903) og Om Floddale og Randmoræner i Jylland (1907). Den kalles derfor også Ussinglinjen (Ussings israndlinje).
Hovedoppholdslinjen defineres av en markant endemorene og blir omtalt som «Danmarks viktigste terreng og landskapsgrense. Den viser altså innlandsisen maksimale utbredelse under siste istids maksimum, og forteller om et markant skifte i dansk topografi forårsaket av isens framrykning fra nordøst for 23 000 til 21 000 år siden.
I så måte er Hovedoppholdslinjen danskenes svar på Raet som viser hvor langt isen rykket fram i vårt land i yngre dryas (10 000 år senere).
Hovedoppholdslinjen, også benevnt «Den jyske højderyg», utgjør vannskillet mellom Vesterhavet i vest og Østersjøen og Kattegat i øst. Langsmed høyderyggen går altså den eldgamle ferdselsveien som var tørr og fast, og hvor reisende unngikk å krysse elver og fjorder. Før skogen vokste seg tett i preboreal tid, var det fra moreneryggen god utsikt over jaktmarkene så vel som fiendtlige rovdyr. Den var derfor et foretrukket oppholdssted for menneskene i eldre steinalder.
Nord og øst for linjen er det et undulerende morenelandskap med tunneldaler og tallrike dødisgroper (ujevnt landskap med forsenkninger og småvann), mens det sør og vest er et nesten flatt landskap med sandurer (smeltevannssletter, lagdelte sand- og grusavsetninger, i forkant av isbreen).
«Fun fact»: Hovedoppholdslinjen er «godt synlig» på et vanlig bilkart som inkluderer topografi. Mens hedelandskapet (åpne, sandete og lyngdekte)[3] er temmelig flatt (lys grønn farge), går det fram at morenelandskapet er kupert (lys grå farge).
Nord for hovedopholdslinjen skabte isen det bakkede morænelandskab ved Limfjorden. Syd for hovedopholdslinjen, i det isfri område, åbner de flade smeltevandssletter sig med spredte bakkeøer [en bakkeø er en morene fra nest siste istid som rager opp over det flate sandurlandskapet].
Den danske hovedoppholdslinjen går fra vest (Bovbjerg Klint) mot øst (Karup Ådal sørvest for Viborg) gjennom Vest- og Midtjylland der den danner ryggraden i Geopark Vestjylland. Fra Viborg går linjen sørover gjennom Jylland. Bølling Sø med Klosterlund Museum ligger på israndlinjen (geo365.no: «Lite sted med viktige funn»); «En attraktiv boplass»). Herfra følger Hærvejen høyderyggen sørover gjennom bl.a. Thorning, Jelling, Vejen, Vojens, Rødekro og Padborg, ved grensen til Tyskland.
Foretrukne trekkruter
Reinens vandringer var bestemmende for mange steinaldersamfunn, og i Nord-Tyskland vet vi at trekkruten gikk gjennom en tunneldal (geo365.no. «En evig jakt på rein»).
Begrepet tunneldal er lite kjent i Norge. Det er for eksempel ikke nevnt i boka Landet blir til (Norsk Geologisk Forening, 2013), og heller ikke av Bjørn G. Andersens bok Istider i Norge (2000). I Danmark er derimot tunneldal et velkjent begrep og refererer til lange daler med ujevne lengdeprofiler og flatbunnede tverrprofiler. De største jyske tunneldalene er over én km brede og har 50-100 m høye dalsider som kan følges flere titalls km gjennom landskapet[4].
Det var i en nordtysk tunneldal at det ble gjort funn som forteller om Ahrensburgkulturen (geo365.no: «En evig jakt på rein»).
Dannelsen av tunneldalene er et omdiskutert tema. Den mest vanlige forklaringen er at smeltevann under høyt trykk har erodert i lagene under og foran isen. Senere er de helt eller delvis fylt opp med sedimenter, og de aller fleste er derfor fullstendig begravd, uten at det er spor etter dem på overflaten. Geofysiske undersøkelser har imidlertid avdekket et stort antall «underjordiske» daler.
Flyktninger fra nord
Flyttblokkene må regnes som signatursteiner over de norske fjellene. I mangel av tykk vegetasjon ser vi at de ligger strødd utover landskapet i alle størrelser. Du kan rett og slett ikke unngå å se disse etterlatenskapene etter innlandsisens «vandring» mot havet. Noen dro helt til Danmark (geoforskning.no: «Norsk stein er dansk geoturisme»). Jeg har selv vandret rundt Limfjorden og funnet mange visittkort fra den norske berggrunnen (geo365.no: «Geologi i verdensklasse»).
Også fra Sverige har det kommet mange flyttblokker til Danmark, og ved å bestemme steinenes identitet (opprinnelsessted), kan geologene forstå isens bevegelser fra nord mot sør.
Danske geologer har med god hjelp av publikum kartlagt det de kaller «kæmpestener» (større enn fem meter i én retning), og langs Hærvejen er det mulig å få øye på flere av dem. Det gjelder bare å se seg rundt.
Klimakriser var hverdagen
Analyser av iskjerner på Grønland har fortalt oss at temperatur og nedbør kunne endre livsbetingelsene radikalt i løpet av bare en generasjon eller to (figuren under). Klimaendringene betød derfor at både vegetasjonen og dyrelivet i det danske landskapet gjennomgikk kontinuerlige variasjoner. Vi må gjennom senglasial tid derfor se for oss et dansk naturlandskap som stadig endret seg i et særdeles ustabilt klima.
Kaldt vær kunne bety barske snøstormer, islagte vann og frossent hav, mens varmt vær kunne føre til enorme regnskyll og påfølgende flom. Været var en utfordring for de få menneskene som på den tiden befant seg i Danmark for kortere eller lengre tidsrom. Kontrastene var enorme. Klimakriser hørte hverdagen til.
Inn i holocen stabiliserte klimaet seg. Endringene i temperatur og nedbør har gjennom hele denne perioden vært små i forhold til tiden før (geo365.no: «Langsomt ble landet levende).
Et kaldt og ugjestmildt Danmark (eldste dryas)
Da innlandsisen gjennom eldste dryas fortsatt lå over det meste av Norge, dominerte tundraen og mammutsteppen i Danmark. De ga et karrig landskap i forhold til i dag, men moser, lav, urter, starr og gress pyntet opp, kanskje også noen busker av bjørk, vier og krekling, og ikke minst selve istidsblomsten reinrose (Dryas octopetala). Hva som vokste på et gitt sted, var avhengig av jorda, fuktighet, høyde og hvilken retning landskapet lå i forhold til solas innstråling.[5]
På denne vegetasjonen (geo365.no: «Fra mammutsteppe til skoglandskap») trivdes den pleistocene megafauna. Den bestod av en lang rekke pattedyr – beitedyr så vel som rovdyr – som hadde til felles at de veide mer enn 50 kg, men hvor mange er utdødd, kanskje utryddet av mennesker (geo365.no: «Istidsgigantene som forsvant»). De fleste mammutfunn i Danmark kommer fra sand- og grustak og breelvavsetninger i Jylland.
Med til beitedyrene hørte mammut, steppebison, saigaantilope, reinsdyr, elg, hest, jerv, ullhåret neshorn, irsk kjempehjort og moskus. Mammuten har størst fascinasjon, og i Danmark er det gjort 130 funn av støttenner, tenner og knokler. Hele skjeletter er derimot ikke funnet. Det yngste stammer fra en mammut som levde for 13 500 år siden (allerød tid). Rovdyrene bjørn, ulv og sabeltannkatt hørte alle også med til «datidens Serengeti».
Menneskene manglet fortsatt (geo365.no: «Isfri kyst uten mennesker»). De ventet med å dra så langt nord til det ble enda varmere i været.
De første danskene (bølling-allerød)
Med den plutselige oppvarmingen i begynnelsen av bølling tid (14 700-14 000 år siden; se grafen over), som kanskje var like kraftig som ved den senere overgangen fra yngre dryas til holocen, ga klimaet på svært kort tid helt nye livsbetingelser. Det var med ett varmt nok for mennesker.
Fra sine refugier langt sør i Europa så de muligheter. Nye jaktmarker ble tilgjengelige i for eksempel Nord-Frankrike, Tyskland, England og Doggerland. Til slutt kom de også til Danmark. Men mest sannsynlig (!) ikke så langt som til Norge (geo365.no: «En isfri kyst uten mennesker»).
Dietten bestod for det aller meste av rein, opp mot 95 prosent, og alt av kjøtt, fett og innvoller gikk inn i kosten, mens hud, skinn, gevir, sener og knokler gikk til all slags redskaper. Det var reinens tidsalder (geo365.no: «Butikken som har alt»). Reinsdyret var derfor for steinaldermenneskene det Clas Ohlson, Hennes & Mauritz og Rema 1000 er for menneskene i dag.
… intet dyr kom med tiden til at betyde så meget for istidsjægerne som rensdyret, et let bytte var det, og det var da også det, som efterhånden gjorde det muligt for mennesket at trænge helt frem til Polarhavet i nord.
Den lange vinteren (yngre dryas)
«Mildværet» gjennom bølling-allerød – om enn med svært varierende klima (se grafen) – varte bare i knapt 3 000 år.
For 12 800 år siden ble det igjen iskaldt på bare noen få generasjoner, nærmest «over natten». Verre klimakrise kan vi knapt tenke oss. Menneskene rømte sørover. Kulden skulle vare i 1 100 år (geo365.no: «Et nytt kaldgufs»). Likevel klarte noen hardføre mennesker i Nord-Tyskland å opprettholde livet på tundraen og ga slik opphav til Ahrensburgkulturen (geo365.no: «En evig jakt på rein»).
Det er funnet spor etter denne kulturen på blant annet Lolland. Arkeologene antar at reinen forflyttet seg mellom øst og vest i dette området (som da altså var landfast med resten av Europa). Men om bosetningen var permanent, kan ikke funnene fortelle noe om. Mer sannsynlig er det at menneskene var kontinuerlig på flyttefot. De fulgte matfatet som alltid var på vandring.
Den nye sommeren (preboreal)
Den plutselige klimaforbedringen ved inngangen til holocen for 11 700 år siden (geo365.no: «Den første syndfloden») endret livsbetingelsene dramatisk. Innvandringen til Danmark, Sverige og Norge kunne nå for alvor begynne. Plantene kom først (geo365.no: «Langsomt ble landet levende»). Så kom dyrene («geo365.no: «Etter plantene kom dyrene»). Da var det med ett også grunnlag for at menneskene kunne finne et utkomme.
I Danmark ga dette steinalderfolket opphav til Maglemosekulturen. Den har selvsagt navn etter det første funnet fra denne tiden ved Mullerup (Maglemose) på Sjælland. Maglemosekulturen (11 000–8 400 før nåtid) er den danske parallellen til Fosna–Hensbacka‑kulturen i Norge og Sverige (geo365.no: «Den eldste norske kulturen»). Kulturen representerer den første tiden etter at isen trakk seg tilbake i Norge (tiden etter yngre dryas), og strekker seg et godt stykke inn i holocen – en periode med et betydelig varmere klima enn ved inngangen til preboreal tid.
Den teknologiske spydspissen
Det hører med til skolelærdommen at flint var den foretrukne steinsorten når steinaldermenneskene laget sine redskaper. Flint har den favorable egenskapen at når to flintstykker slås mot hverandre, oppstår et konkavt brudd med sylskarpe kanter. Derfor har flint blitt brukt til både redskaper og våpen, og var rimeligvis svært ettertraktet og ble handlet og fraktet over store avstander.
Flint var det mest effektive, formbare og holdbare råmaterialet steinaldermenneskene hadde tilgang til. Steinen ble brukt til å lage kniver, skrapere, økser, pilespisser, mikrolitter og bor (for eksempel til å bore små hull i bein eller gevirer som ble til synåler). Steinen er hard og skarp nok til å skjære kjøtt, bearbeide skinn og tre, og til og med tenne ild når den blir slått mot jernholdige mineraler (pyritt). Ingen andre steintyper gir de samme mulighetene. I praksis var flint steinalderens «Swiss Army Knife» (og ikke en kinesisk kopi).
At flint er vanlig i den danske berggrunnen var derfor avgjørende for Maglemosekulturens suksess og de forutgående kulturene gjennom senglasial tid.
Men flint finnes ikke i Norge. Hit har steinene kommet drivende med isen fra vestkysten av Sjælland, oppover Kattegat og inn til norskekysten mot slutten av og etter siste istids maksimum. Den danske berggrunnen var altså et avgjørende suksesskriterium for den første norske bosetningen. Vi må også se for oss at bearbeiding av flint hørte med til datidens aller viktigste teknologier.
Flint finnes som tynne, sorte lag i kalksteiner fra kritt tid. Mest kjent er Stevns Klint og Møns Klint på østkysten av Sjælland. Der kan vi se tynne lag med sort flint i de hvite klippeveggene og plukke flintbiter på stranden nedenfor. Men fordi kalkstein er et ettertraktet råstoff, kan vi også finne flint i dagbrudd inne på land. For eksempel i Faxe Kalkbrudd på Sjælland og Mønsted Kalkgruber og Daugbjerg Kalkgruber på Jylland, begge i kort avstand fra Viborg. De to siste profilerer seg som hhv. verdens største underjords kalksteinsgruve og Skandinavias eldste håndgravde kalkgruver.
Tre gode grunner
Jeg velger å tro at danskene har et mye nærmere forhold til steinalderen enn vi nordmenn. Den er en del av deres identitet i langt større grad enn hos oss.
Mens norske geologer for eksempel kan skryte av «den store kloke boken» (Norsk Geologisk Forening. Norge blir til. 2013), der en rekke geologer har bidratt med bred kunnskap, har ikke arkeologene noe som tilnærmelsesvis ligner. Det finnes ikke et omfangsrikt samleverk. Det beste jeg har kommet over er et gammelt og litt utdatert hefte (A-Magasinet. De første nordmenn. Da landet ble befolket. 1975), samt fjernsynsserien Arkeologene fra 2013 og boka med samme navn. Det siste arkeologene kan smykke seg med en liten pocketbok med et minimum av figurer (Knut Andras Bergsvik. En kort introduksjon til steinalderen i Norge. 2025).
Fra et norsk perspektiv har Danmark mye å tilby for den som er interessert i å lære mer om steinalderen. Det er minst tre grunner til det: 1) Menneskene kom til Danmark allerede i bølling-allerød tid, og derfor flere tusen år før de kom til Norge, 2) De la igjen mange spor etter seg, redskaper og knokler har blitt godt oppbevart i myrer og innsjøer, og 3) Danskene har vært flinke til å gjøre kunnskapen tilgjengelig gjennom tilrettelegging for allmennheten på diverse museer.
Arkeologen og forfatteren Brian Fagan uttrykker seg slik i boka A Little History of Archaeology (2025): «Few Europeans took archaeology as seriously as the Danes».
Jeg gleder meg til å lære mer om hva våre naboer kan tilby av istid- og steinalderkunnskap.
Den uløste gåten er hvor de første nordmennene kom fra, og hvilken vei de tok da de dro nordover. Det arkeologene vet er at de først kom fra Nord-Europa til Sør-Norge, og deretter gjennom Russland til Nord-Norge, for så å blande seg etter hvert som de forflyttet seg hhv. nordover og sørover. Dette blir tema i høstens artikler. Men først skal vi se litt på hvordan livet kan ha artet seg for steinaldermennesket Sol som levde på sørlandskysten i boreal tid (9 300 år siden). Hun er tema i neste og siste artikkel før sommeren.
[1] Engelskmennene referere til denne tiden som Late Glacial Interstadial.
[2] Ærø, Langeland, Lolland, Falster, Møn og mange flere.
[3] Det opprinnelige hedelandskapet er i dag enten jordbruksland eller skog. Noen få områder er likevel beholdt tilnærmet slik det var opprinnelig.
[4] Kaj Sand-Jensen (red.) Naturen i Danmark. Geologien. 2006.