At mineralselskapet Nussir nå får tillatelse til å utvinne kobber i Kvalsund kommune har skapt debatt, og mye av kritikken mot prosjektet har vært svært unyansert. Særlig høyt roper miljøvernbevegelsen, som paradoksalt nok ønsker seg et grønt skifte, men som ikke er villig til å ta innover seg at mineraler er en viktig ingrediens for å få til nettopp det. I geo365no. skriver Halfdan Carstens 16. februar om dette paradokset («Helvete er løs«).
For sannheten er at kobber er et metall vi er avhengige av for å lykkes med det grønne skiftet. En elektrisk bil trenger for eksempel tre ganger så mye kobber som en vanlig bil. Vindturbiner trenger også store mengder kobber, for ikke å snakke om selve ledningene vi trenger til elektrifisering av samfunnet.
Til og med Frederic Hauge i miljøorganisasjonen Bellona er enig i at et sjødeponi med strenge miljøkrav vil være det beste alternativet i denne saken, nettopp fordi vi trenger et grønt skifte som igjen er avhengig av kobber.
Og vi har satt strenge miljøkrav. Miljødirektoratet skriver i sitt vedtak at fjorden, utenfor de 10-15% av den som er regulert til deponi, i svært begrenset grad vil bli påvirket av partikler fra gruvemassene. Motstanderne har gjort et stort poeng av at Repparfjorden er en nasjonal laksefjord, men Miljødirektoratet vurderer at laksen i svært liten grad blir påvirket.
I utslippstillatelsen er det også et eget vilkår som handler om å dokumentere sjømattrygghet utenfor deponiområdet, og jeg har full tillit til at mattryggheten vil bli ivaretatt. Det er også klare mekanismer for å gripe inn i driften dersom de strenge kravene til miljøet blir brutt.
Nussir-saken har vært til behandling i over ti år. Når det nå er kommet en beslutning er denne basert på faglige vurderinger av fordeler og ulemper, hvor fordelene synes å være størst. Høylytte protestanter som ivrer etter et grønt skifte burde innse at kobber og gruvedrift er en del av løsningen.
Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H)