Høsten 1803 kunne man i Collegial-tidende for Danmark og Norge lese en artikkel med den lite sensasjonelle tittel ”Udtog af en Skrivelse fra Oberbergamts-Assessor J. Esmarck paa Kongsberg”. Nærmest i forbifarten nevner Jens Esmark her at han har besteget ’Snehætten’ og målt dens høyde til 8000 fot med et barometer. Men vi får hverken vite år eller måned, eller de nærmere omstendigheter rundt fjjellturen. Var han alene? Hvor startet han fra? Og hvordan hadde han havnet på Dovre?
Denne knapphet på informasjon har ikke vært til hinder for bastante påstander, for eksempel om året det skjedde. Den Norske Turistforenings katekisme Til Fots i Norge skriver: ”Den første kjente bestigning av Snøhetta ble gjort i 1798 av senere professor Jens Esmark.” I DNT’s Årbok for 1952, med Dovre som tema, angis tre forskjellige årstall i tre forskjellige artikler. Andre har påstått 1797 eller tidligere. Det nye standardverket Norges Fjelltopper over 2000 Meter (2005) har 1798; likeledes K.H. Brox: Dovre-Sunndalsfjella (2008).
Tatt i betraktning av at det i dag finnes en stor kult av ’2000-meter-topp-samlere’, er det i grunnen oppsiktsvekkende at opplysningene om Esmarks pioner-tur inntil nå har vært så fullstendig sprikende. Han er jo så og si bevegelsens profet, et opplagt æresmedlem. Selv i Norsk Tindeklubs siste jubileumsskrift er han ikke engang nevnt; der starter man med hans elev Baltazar Mathias Keilhau.
Norges høyeste fjell?
Når grunnlovsforsamlingen på Eidsvold i 1814 avsluttet med eden ”Enige og troe, indtil Dovre falder”, var det blant annet fordi Dovre den gangen ble ansett som Norges høyeste fjell.I Jens Lauritssøn Wolffs Norrigia Illustrata (1651) omtales Dovre som “det høieste, grummeste og største Field udi Norge”, og biskop Erik Pontoppidan hevdet i Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie (1752) som den almindelige mening at ”Dofre-Field” var det høyeste i Norge og kanskje i Europa, “men hvor høyt i en perpendiculair Linie, kand ikke lettelig siges, uden ved Barometri Forsøge,..”. (En annen vandrehistorie – formidlet av så vel DNT som ærverdige professor Francis Bull – er at Pontoppidan anslo Dovre til en halv mils høyde. Da har man rett og slett ikke lest sin Pontoppidan).
Helt siden en omreisende landmåler utfordret ham til å anslå høyden på kirketårnet på Houlbjerg Kirke på Jylland, hadde sogneprestens sønn, Jens Esmark (1762-1839), hatt en fascinasjon for å måle høyder. Etter avbrutte studier i teologi og medisin i København, ble det bergvitenskap ved Kongsbergs Bergseminarium og Bergakademiet i Freiberg, Sachsen på ham. I 1794 fikk Esmark selv kongelig bestallning som landmåler, og sent i 1797 ble han utnevnt til assessor i Oberbergamtet på Kongsberg, sentral-forvaltningen for norske bergverk. Fra sin velynder grev Reventlov hadde han fått låne et tysk barometer, som han med sitt praktiske håndlag kopierte. Assessor Esmark ankom Kongsberg sommeren 1798, og i juli året etter høydemålte han Jonsknuten over Kongsberg med sitt eget barometer med meget god presisjon.
Monsen og Folldal Verk
I 1800 fikk Esmark en henvendelse fra kanselliråd Mogens Larsen Monsen (1727-1802) om å vurdere kobberdriften i Folldal som Monsen nylig hadde overtatt. Monsen var eier av Linderud gård, og han var en av Christianias rikeste menn som hadde skapt en formue på trelasteksport. I 1790-årene overtok Monsen størstedelen av aksjene i Fredriksgaves Verk, kobber-verket i Folldal, med et håp om å skape lønnsom drift. Det trengte han Esmarks hjelp til å vurdere.
I august 1800 dro Esmark med Monsen til Folldal, og etter omfattende befaring leverte han rapport om gruvenes tilstand og mulighet for forbedringer. Blant de gruver han foreslo gjenåpnet, var de gamle kobber-gruvene ved foten av Tronfjell. Kanskje besteg og høyedemålte han også Tronfjell allerede denne høsten; fjellets høyde angis i artikkelen fra 1803.
Mest lovende var imidlertid Rødals gruver på den andre siden av dalen, godt over tregrensen. Her bestemte Monsen at man straks skulle opparbeide en ny gruvegang i Cathrine Hellene gruve som skulle bære navnet ’Assessor Esmark’s Ort’. Monsen, som var en munter kapitalist, hadde selv gitt navn til pukkverket ’Monsen Minne’.
I løpet av høst, vinter og vår ble det gjort omfattende utbedringsarbeider ved Folldal Verk, og en mecanicus fra Folldal ble på Esmarks oppfordring sendt til Kongsberg for å studere moderne maskiner og overføre kunnskapen fra Sølvverket til Folldal. Monsen var derfor ivrig etter å ”persuadere” Esmark til en fornyet befaring sommeren 1801 for å vurdere resultatet. De startet fra Christiania mandag 20. juli 1801, og ankom Lovisa Hytte ved Alvdal etter noen dager.
Dr. Müller – ”en plagenede doctor”
Denne gang hadde de følge av Johannes Müller (1758-1825), lege og stadsfysikus i Christiania, ifølge Monsen ”en plagende doctor” mer ivrig etter å berike sitt mineralcabinet enn til å skrive ut resepter. Müllers mineralsamling på mer enn 4000 stuffer var ansett som den fineste i Norge utenfor Kongsberg. Han hadde dessuten satt kapital i forretningen til Monsens svigersønn, og også av den grunn måtte han behandles pent. Så fikk han bli med til Folldal for å plukke flere stuffer, og ta seg noen ukers ferie fra hovedstadens jammer.
Snøhetta til topps
Den 3. august 1801 var befaringen i Folldal ferdig, og snart etter begynte Monsen reisen tilbake til Christiania. Esmark og Müller benyttet nå anledningen til en liten ekspedisjon på egen hånd. Den 20. august 1801 skriver så kanselliråd Monsen fra Christiania til hytteskriver Irgens på Tolga:
”Min Tilbage Reyse var Gud skee Tack ligesaa heldig som den hele forhen giorte Tour og [jeg er] nu som forhen frisk og rask. De i Foldalen forladte Væn[n]er Hr Assessor Esmarck og Doctor Møller kom og dagen derpaa her til stæde [Christiania] i aller høyeste Velgaaende efter at have bereist Gullbrands dalens frygtsom[m]e Bakkehøyder og Esmark at have besteget det høye og altid havende Snee Bierg paa Dovre Fiæld hvor han fant Kulden stærkere end formodet og langt høyere end de forhen bestegne Biærg Toppe.”
Det kan altså nå definitivt fastslås at Jens Esmarks bestigning av Snøhetta skjedde i året 1801, en gang mellom 5. og 11. august – han var tilbake og deltok i et møte i Oberbergamtet på Kongsberg 15. august. Fra Alvdal, hvor befaringen ble avsluttet, har det tatt minst én dag å ride de over syv milene gjennom hele Folldal opp til fjellstuen på Hjerkinn. Dette ble utgangspunkt for toppturen. At Esmark på veien var innom Hjerkinn, fremgår av den tyske geologen Leopold von Buchs reiseberetning fra Dovre i 1807, hvor han skriver at folket på Hjerkinn ennå snakket med ærefrykt om Esmarks prestasjon. Ingen hadde så vidt man visste vært til topps på Snøhetta tidligere. For hva skulle man der? En naturviter som Esmark hadde imidlertid flere gode grunner: han var interessert i klima og ville måle snøgrensen i Norge, og han var på jakt etter salt- og kullforekomster – yngre bergarter med kull kunne finnes i høyden. Han hadde forgjeves lett i lavere strøk rundt Mjøsa og oppover Østerdalen og Gudbrandsdalen.
Det synes å fremgå av Monsens brev at Esmark tok selve toppturen alene, men vi får tro at den noe eldre Müller ventet med hestene ved Snøhettas fot, etter at de sammen hadde ridd innover det store høyfjellsplatået som inntil nylig var skytefelt for forsvaret. En noenlunde trenet person gjør lett turen opp og ned fra ’der det begynner å skråne’ (dvs. litt ovenfor turisthytta Snøheim) på mellom fire og fem timer. Fordi toppen av Snøhetta i 1801 var permanent dekket av en sammenhengende hette av snø – derav navnet – ned til ca. 1800 meter (praktisk talt bortsmeltet nå), har det nok vært litt mer besværlig å tråkke opp enn det er i dag.
Når Esmark ikke gjorde toppturen allerede i 1800, er det kanskje fordi han da var for opptatt med sin gruvebefaring, og ikke hadde en eventyrlysten reisefelle som dr. Müller. Kanselliråd Monsen var godt over 70 år, og det er bemerkelsesverdig at han hvert år gjorde den besværlige reisen fra Christiania opp til Folldal. Monsen døde året etter Esmarks topptur. I 1800 var Esmark dessuten i Folldal en måned senere enn i 1801 – sent august og første halvdel av september – og snøen hadde kanskje allerede lagt seg nedover Snøhettas flanker. Ikke minst kan været ha vært dårlig i 1800, Snøhetta ligger jo nesten alltid innhyllet i tett tåke eller et skydekke. Toppturen har helt sikkert skjedd i noenlunde klarvær.
At toppturen nok hadde tatt litt på, antydes av Oberbergamtets møteprotokoll, hvor det fremgår at Esmark var utilpass og syk i flere uker etter tilbakekomsten. Litt forkjølet kanskje?
Abraham Pihl på ”Base Camp”
Esmark brukte sogneprest Abraham Pihls samtidige barometermålinger fra Vang på Ringsaker i Hedemark som referanse for høydeestimatet av Snøhetta, noe som kan bidra til å forklare at han bommet med litt over 200 meter; hans ”noget over 8,000 rhinlandske Fod” tilsvarer omkring 2510 m, mens dagens kart angir 2286 m. Ideelt skal en barometrisk referansemåling på et sted med kjent høyde (Vang prestegård) foretas i samme vær som målingen på den ukjente høyde (Snøhettas topp) hvis de skal kunne direkte sammenlignes. Og været på Dovre og Ringsaker kan være temmelig forskjellig. Det er også mulig at Esmark ikke hadde tatt høyde for (!) hvor høy Snøhetta egentlig er, og derfor ikke hadde merket av tilstrekkelig dyp skala på sitt barometer, og derfor glapp i presisjon. Han brukte også gamle omregningstabeller som senere ble forbedret.
I motsetning til hva som ofte hevdes, skrev Esmark hverken at Snøhetta var Norges høyeste fjell, eller at han var førstemann på toppen. Han hadde hørt av bønder at det lenger vest kanskje fantes høyere fjell. Men først i 1840-årene ble det definitivt avgjort med målinger fra Glittertind at Norges høyeste fjell var Galdhøpiggen.
I 1810 besteg og høydemålte Esmark Gausta-toppen i Telemark, og i 1814 ble han utnevnt til den første professor i bergvidenskaberne ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania.
Kildehenvisninger og mange flere detaljer kan leses i G. Hestmark: ”Her ligger Sneen evig”. Historisk Tidsskrift 88 (2): 231-249. (2009).