De mørke grottene hadde en magisk tiltrekningskraft. De ga inspirasjon til fantasien. De pirret sansene. Mennesker med talent kunne utfolde seg. I et svakt ildslys ble de vakreste kunstverk skapt. For evigheten.
Altamiragrottens hovedattraksjon er 25 flerfargete bisonokser malt i taket. Hulen er stengt, men turistene finner dem i en replika i museet som ligger tett opptil den opprinnelige hulen. Fargenyanser har blitt brukt til å fremheve anatomien. Foto: Wikimedia Commons
I en rekke artikler har jeg skrevet om aspekter av Istiden, spesielt klimaet og klimaendringene, men også menneskenes utvikling. I denne artikkelen skriver jeg om den første oppdagelsen av søreuropeiske hulemalerier. En oppdagelse som kom til å endre vårt syn på våre forfedre.
Hulemaleriene i Sør-Europa er opp til 40 000 år gamle. Det europeiske kontinentet var da midt inne i den siste istiden, men det var ennå ikke blitt så kaldt at innlandsisen over Norden hadde begynt å strekke seg nedover mot Storbritannia, Tyskland og Polen.
I Sør-Europa var det likevel kaldere enn det er i dag. Med nordavind og kaldt regn, sludd og snø som feide inn fra Biscayabukten, må det ha vært skikkelig surt. Da det var som kaldest, kan til og med isfjell ha kommet drivende inn og endt opp på sandstrendene.
De mange kalksteinshulene, med gode, jevne temperaturer, må ha fortonet seg som rene paradiser for datidens mennesker. Spesielt om vinteren.
I de ytterste 50 meterne av hulen – der det var lys – «slo de leir». Lengre inne kunne de som hadde talent utfolde seg med datidens malersaker. Taket og veggene var lerretet. Dyrelivet var inspirasjonen.
Om sommeren, da sola stod høyt på himmelen (like høyt som i vår tid!), ble dagene varme. Vi må tro at familiene da flyttet ut av hulene, bodde i telt og fulgte etter viltet, eller dro ned mot kysten og fisket. Da måtte selv kunstnerne ta en pause.
For 40-35 000 år siden begynte det å bli enda kaldere enn det allerede var. Likevel skulle Jordas overflatetemperatur falle ytterligere fram til siste istids maksimum for 18-25 000 år siden. Sør-Europas paleolittiske hulemalerier ble altså laget av mennesker som levde i et svært kaldt klima, og egentlig hadde nok med å holde varmen (se blå omhyllingskurve). Modifisert fra geo365.no: «Et langvarig og gigantisk klimakaos».Istidens vegetasjon i Nord-Spania var forskjellig fra hva den er i dag. Det samme var dyrelivet. Her ser vi bison bli angrepet av den utdødde sabeltannkatten. Foto: Maleri som er ustilt på Altamira National Museum and Research Centre. Kunstneren er Mauricio Anton som er kjent for sine bilder av den pleistocene megafauna. Foto: Maleri som er utstilt på Altamira National Museum and Research Centre.
Kreative hjerner
De paleolittiske hulemaleriene –eksepsjonelle og fargerike kunstverk – tilskrives de første menneskene av vår egen art. Bildene forteller om en ny sosial og kulturell tilpasning, og gir innsikt i våre forfedres livsutfoldelse, evne til abstrakt tenkning og bruk av symboler[1].
Disse menneskene representerte noe helt nytt. De representerte en ny tid.
Det moderne mennesket (Homo sapiens) slo seg ned i Europa for 43 000 år siden. Neandertalerne (Homo neanderthalensis , «Istidsmennesket – vår nærmeste slektning») hadde da regjert over kontinentet gjennom fire hundre tusen år. I løpet noen tusen år etter at sapiensene kom, forsvant de. De døde rett og slett ut.
Det er ingen enighet blant paleoantropologene hvordan og hvorfor det kunne skje. Spesielt i lys av at neandertalerne var stautere og kraftigere enn sapiensene.
Én mulig forklaring er at sapiensene hadde overlegne kognitive evner (dette er diskutert i artikkelen referert til ovenfor). Riktig nok hadde neandertalerne fem til ti prosent større hjerne, men de hadde også en større kropp, og hjernen var annerledes bygd. Det finnes heller ikke bevis for at de var klokere enn inntrengerne. Snarere tvert imot.
Det er nemlig godt dokumentert at sapiensene var neandertalerne langt overlegne når det gjaldt kunstneriske ferdigheter. Bevisene ligger i flere hundre kalksteinsgrotter i Frankrike og Spania. Avanserte hulemalerier florerer. De forteller om godt utviklede kognitive og sosiale evner. De forteller om mennesker med kreativitet. De forteller om mennesker som hadde overskudd til mer enn bare å tenke på neste måltid.
Hulemaleriene forteller at Homo sapiens hadde gjennomgått en kognitiv revolusjon før de kom til Europa.
Ble de utkonkurrert?
Paleoantropologer er seg imellom slett ikke enige om hvorfor neandertalerne døde ut. Nettopp derfor er det knyttet stor prestisje i å komme opp med nye, spekulative hypoteser (for på den måten å få oppmerksomhet i media). Forklaringen om at det var et stadig kaldere vær som tok knekken på dem, mens Europa gikk mot siste istids maksimum for 25 000 til 18 000 år siden, synes å være foreldet. De fleste tror nå at neandertalerne bukker under i konkurransen med sapiensene (mer om dette i en senere artikkel).
Norsk kunst hang etter
Mens vi her hjemme blir flasket opp med helleristninger fra neolittisk tid (tiden etter Istiden), er europeerne godt kjent med hulemalerier fra paleolittisk tid (kvartær tid frem til slutten av Istiden for 11 700 år siden), eller mer presist: fra yngre/sen paleolitikum (de siste 40 000 år)[2].
Helleristningene – bilder av mennesker, dyr (for eksempel elg, hjort, rein, bjørn, kveite, laks), gjenstander (for eksempel båter, pil og bue) og symboler – er møysommelig risset eller hugget inn i det harde grunnfjellet og gir innsikt i dagligliv og gudetro.
Best kjent er helleristningene i Hjemmeluft i Alta. Her finner vi Nord-Europas største konsentrasjon av bergkunst. Fire områder med helleristninger og ett med hellemalerier har siden 1985 vært med på UNESCOs verdensarvliste for forhistoriske kulturminner.
Hulemaleriene i Sør-Europa er utført med farger bestående av rød, gul og brun oker (jernholdig leire) og svart trekull, blandet med vann og dyrefett, og strøket på med dyrehår og hender.
De skiller seg markant fra helleristningene i Norden, og det er verdt å merke seg at de er laget opptil 30 000 år før de første helleristningene. Det hører selvsagt med til historien at de første nordmennene vandret inn først etter siste istid (for 11 700 år siden), og at de faktisk kan ha vært etterkommere av de menneskene som bodde i Nord-Spania mange tusen år tidligere.
“Imagine the artist in these circumstances, surrounded by marrow lamps, immediately reminds us of Michelangelo, lying on a scaffolding while painting the Sistine Chapel ceiling, or Goya painting with candles on the brim of his hat. Geniality has no specific moment in history.”
Altamira museum
Helleristningene i Alta (og Norden for øvrig) er av en helt annen karakter enn de mye eldre hulemaleriene i Sør-Europa. Disse er fra Alta og har blitt fargelagt for at menigmann lettere skal kunne se figurene. Foto: Halfdan CarstensHjort i taket av grotten. De vanligste dyrene på huleveggene er hjort, hest, bison, urokse (som døde ut på 1600-tallet) og geit. Malerier av reinsdyr, mammut, fisk og fugl finnes bare få steder. Malerier av mennesker er heller ikke vanlig. Foto: Halfdan Carstens
Datidens forskere ble tatt på sengen
Historien om oppdagelsen av hulemaleriene i Altamira[3] i Nord-Spania går tilbake til 1868 da en jeger støtte på en godt gjemt grotte. Da hadde den vært utilgjengelig og skjult for mennesker helt siden et skred stengte inngangen for 13 000 år siden. Et voldsomt uvær med kraftige regnskyll kan ha forårsaket nedfall av jord og stein.
Vi går elleve år frem i tid. En lokal amatørarkeolog, Marcelino Sanz de Sautuola, hadde blitt fortalt om tegninger i hulen. Med inspirasjon fra en utstilling i Paris som viste fram gjenstander fra steinalderen, tok han seg inn gjennom en trang åpning og begynte å lete.
Det var angivelig den åtte år gamle datteren Maria som gjorde oppdagelsen. Det var hun som i dårlig lys først pekte på en mengde bisoner i taket.
Overraskelsen over de mange fargerike tegningene med å ha vært overveldende, og i 1880 publiserte han artikkelen «Et kort notat om noen forhistoriske funn i Santander-provinsen» (oversatt fra spansk).
Stengt. Hulen er 270 meter lang og på det meste 6 meter høy, men den opprinnelige huleinngangen er lukket og låst. Hensikten er å beskytte maleriene mot forvitring. Etter flere år med besøk ble det påvist at fuktighet og karbondioksid fra ånden ødela maleriene. Foto: Halfdan Carstens
Hulemaleriene i Altamira
Grotten med maleriene ligger rett utenfor middelalderbyen Santillana del Mar, omtrent en og halv times kjøring vest for Bilbao. Maleriene tåler ikke fuktighet og CO2. Grotten ble derfor stengt for besøkende i 1977. I stedet kan vi beundre kunsten i en replika i National Museum and Research Center of Altamira. Der er det også en utstilling som forteller om menneskets utvikling.
Veien til anerkjennelse ble imidlertid lang. Mange av datidens forskere ville ikke være med på at maleriene kunne være laget av «sofistikerte» mennesker i førhistorisk tid. Våre forfedre ble sett på som primitive og slett ikke kapable til så flott kunst. I stedet ble han beskyldt for at maleriene var laget av kunstnere fra vår tid. At Sautuola hadde iscenesatt det hele.
Vi må se denne fornektelsen i lys av at oppdagelsen skjedde bare et par tiår etter at Charles Darwin kom med sine banebrytende tanker om livets utvikling. Vitenskapen var fortsatt preget av religiøse anfektelser. At maleriene var så godt oppbevart, og at kvaliteten på dem var så fremragende, kan også ha betydd noe for manglende aksept. Det var for godt til å være sant.
Så må vi heller ikke utelukke at forskere også er konservative og har hang til misunnelse. At en amatørarkeolog skulle gjøre en så revolusjonerende oppdagelse, var nok vanskelig å akseptere.
Det var ikke før i 1902, etter at det var funnet flere malerier i både andre nordspanske og franske huler, at Sautuola ble trodd. For finneren var dette for sent. Han hadde da vært død i 14 år.
I ettertid kan vi uansett slå fast at Sautuola var den aller første i verden som påviste hulemalerier fra paleolittisk tid.
Altamira var stedet. Året var 1879.
«Fingeravtrykk» som denne er vanlig i Sør-Europas grotter. Teknikken, datidens variant av air brushing, tok i bruk hule fuglebein som kunstnerne blåste luft og pigment gjennom. Foto: Halfdan Carstens
Nærmere 40 000 år
Hulemalerienes alder er fortsatt gjenstand for forskning.
De aller eldste maleriene ser ut til å være 36 000 år gamle. Andre hevder at de eldste er 34 000 år. Det er likevel stor enighet om at de fleste maleriene er laget over en periode på 20 000 år.
Hovedtyngden er imidlertid mye yngre. De er laget mot slutten av og etter siste istids maksimum, for 22 000 til 13 000 år siden.
Det aller yngste maleriet er 13 000 år gammelt. Like etter at det var ferdigstilt, raste inngangen til hulen sammen og gjorde den utilgjengelig.
Bison i s/h malt med trekull, noe som gjør det mulig å datere maleriet. Foto: Halfdan Carstens
Også i Norge
Hule- og hellemalerier finnes i Norge også. Men de er ikke på langt nær så vanlige som helleristninger. Alle er fra bronse- eller jernalderen (neolitikum), altså mye yngre enn de mest kjente europeiske maleriene, og det er også langt færre av dem her hjemme.
De mest kjente norske hulemaleriene finnes på Leka i Trøndelag (Solsemhulen). Maleriene derfra er betydelig enklere enn de fra Sør-Europa.
Norske hulemalerier er derfor lite kjent hos menigmann. Det er helleristningene som får oppmerksomheten.
Den kognitive revolusjon
Malerkunsten kom til Europa samtidig med at sapiensene kom til Europa.
Sett i forhold til hva neandertalerne var i stand til å prestere, for ikke å snakke om enda eldre menneskearter på andre kontinenter, snakker vi om enorme fremskritt.
Det er fristende å ta kunstverkene til inntekt for den kognitive utvikling som kan ha begynt allerede for 70 000 år siden (Yuval Noah Harari. Sapiens. 2011).
Verdensarv
Hulemaleriene i Altamira ble med på UNESCOs verdensarvliste i 1985. Senere har det blitt funnet malerier i mange huler, og fra 2000 er 18 av disse nå på UNESCOs verdensarvliste («Cave of Altamira and Paleolithic Cave Art of Northern Spain»).
Dette er litt av begrunnelsen:
“The eighteen decorated caves on the Cantabrian Corniche illustrate the appearance and flourishing of the human art over the long Upper Palaeolithic period (35,000 – 11,000 BP). It is entirely linked to the appearance of Homo sapiens and the emergence of a new human culture involving profound material changes, the invention of new techniques, and the development of artistic expression through painting, engraving and sculpture. By their number and quality, the caves of the Cantabrian Corniche offer a veritable monograph of Upper Palaeolithic cave art, which is exceptionally rich and diversified. The ensemble is moreover remarkably well conserved. It bears an outstanding testimony to human History, from the Aurignacian era to the Magdalenian period. Given the broad iconographic repertoire and the diversity of techniques and styles it presents, the north of Spain is a world reference in the emergence of this Art, the oldest in Europe.”
[2] Forskjellige kilder oppgir forskjellige tidspunkter for overgangen mellom midtre og sen paleolitikum. Overgangen mellom midtre og sen pleistocen er definert til 129 000 år.
[3] Alta betyr «høy», mens mira er å «se». Vi kan oversette til «Et høyt utsiktpunkt». Noe som stemmer med beliggenheten.
1 kommentar
?