Lenge før det moderne mennesket vandret inn til Europa, hadde neandertalerne gjennom flere hundre tusen år klart seg i et kaldt og svært skiftende klima. For 30 000 år (?) siden måtte de gi tapt. Årsaken er uviss, men møtet med det moderne mennesket har antakelig vært avgjørende for skjebnen deres.
Gjennom en rekke artikler har jeg sett på forskjellige aspekter av Istiden, spesielt klimaet og klimaendringene, men også menneskenes utvikling. Det er på tide å bli bedre kjent med istidsmenneskene.
Mens vår egen art, det moderne mennesket (Homo sapiens), ikke kom til Europa før midt under siste istid (43 000 år siden), har neandertalerne (Homo neanderthalensis[1]) gjennom mer enn 4-500 000 år kjempet seg gjennom fire lange istider, før de på mystisk vis forsvant under den siste. De bukket imidlertid under før siste istids maksimum (25 000-18 000 år siden), og lenge etter kaldgufset definert som MIS 4 (70 000-60 000 år siden) («Klima som definerende bakteppe», Figur 2).
Hvem var de, hvordan levde de, og hva var det som skjedde?
Fire lange istider med neandertalere Tidsskalaen strekker seg over 450 000 år med vår tid til høyre. Det meste av denne tiden har det vært kaldere enn i vår tid. Fem korte varmeperioder peker seg ut, der den siste (holocen) avviker ved at temperaturkurven er tilnærmet flat. Den grønne streken viser tiden sapiensene har vært i Europa. Kurven stammer fra en iskjerne i Antarktis. Illustrasjon: Wikimedia Commons
Fulgte matfatet
Gjennom flere hundre tusen år var neandertalerne de eneste menneskene i Europa. Noen få tusen menn, kvinner og barn rådet grunnen alene, uten innblanding av andre arter. I de korte periodene det var varmt og fuktig, dro de nordover, mens de holdt de seg i sør i de lange periodene det var kaldt og tørt. De fulgte dyrenes vandringer. De fulgte matforrådet.
Mens isen periodevis lå tykk over Norge og la landet brakk, var Europa lenger sør preget av treløs tundra[2] (dominert av busker, hardt gress, mose og lav) og steppe[3] med et yrende dyreliv. Her fant våre slektninger neandertalerne et bugnende matfat som holdt liv i dem gjennom mange og krevende kuldeperioder.
Neandertalerne levde av datidens planteetende fauna som dominerte skog-, steppe- og tundralandskapene. Mammut, elefant, hest, moskus, bison, ullhåret neshorn, rein, kjempehjort og rådyr stod på menyen.
De tronet likevel ikke øverst på næringskjeden. Med et stort mangfold av rovdyr var det kamp om viltet, og for en sulten sabeltanntiger, ulv eller hulebjørn, var neandertalerne selv et byttedyr. Med kun primitive våpen til hjelp, kunne de lett bli ofre for smidige og raske firbeinte.
Kampen for tilværelsen var nådeløs.
En nær «slektning»
Hadde vi truffet ham på gaten i moderne klær, hadde vi kanskje ikke stusset. Likhetstrekkene er mange, slik denne modellen fra Neanderthal Museum i Düsseldorf i Tyskland viser. Men det er også mye som skiller dem fra oss. Spesielt fremtredende er den avlange hodeformen (hjernen ligger lenger bak enn vår) og den store nesen. Kunstnere som har spesialisert seg på å rekonstruere utdødde mennesker har, til tross for disse markante karaktertrekkene, stor valgfrihet i hvordan ansiktene fremstilles. Noen av dem synes å ha forkjærlighet for litt grove, skumle trekk med viltvoksende hår og skjegg hos mennene, mens andre foretrekker å framstille neandertalerne som snille og godmodige. Hva som er riktig, vil vi sannsynligvis aldri få svar på. Dessuten må vi jo tro at hvert enkelt individ hadde sin egen karakter. Presis som hos moderne mennesker.
Én av oss Legg spesielt merke til det utstående bakhodet, den store nesen, de markante buene over øynene, fremstående kjeve og den beskjedne haken. Bildet er tatt på Neanderthal Museum i Düsseldorf. Foto: Halfdan Carstens
Fra afrikaner til europeer
Det er en vanlig misforståelse at neandertalere er våre forfedre, og at vi utviklet oss i en rett linje fra dem. Det er ikke korrekt. I stedet antas neandertalerne og sapiensene å ha utviklet seg fra en felles stamfar i slekten Homo – Homo heidelbergensis – en gang for rundt 400 000-700 000 år siden. Det er imidlertid ingen vitenskapelig konsensus når det gjelder dette spørsmålet.
Mens én gruppe av «heidelbergerne» ble igjen i Afrika og utviklet seg til sapiensene, dro en annen gruppe først nordover til Midtøsten. Utgravninger i Shanidar-hulen i Irak (Kurdistan, nær grensen til Tyrkia og Iran), har gitt paleoantropologene verdifull informasjon om migrasjonsruten og levesettet deres.
Senere dro noen av deres etterkommere videre til Europa. De ble det vi i dag kaller neandertalere.
Hvorfor sier vi at neandertalerne er våre nærmeste slektninger?
Utviklingen av mennesket gjennom sju millioner år skjedde ikke langs en nedadgående linje der en ny art etterfulgte en tidligere art. Menneskeslektens utvikling må i stedet beskrives ved hjelp av et tre (noen forskere foretrekker uttrykket «busk») der vi alle har et felles opphav, og at treet har en rekke grener som representerer enkeltstående arter. Homo heidelbergensis var en slik gren (art), og for 4- 700 0000 år siden delte den seg i to kvister som, med tiden til hjelp, ble til Homo neanderthalensis og Homo sapiens. Neandertalerne utviklet seg i Europa, mens sapiensene utviklet seg i Afrika.
God underholdning
Vårt forhold til neandertalerne er sterkt preget av tegneseriers karikaturer av primitive, brutale og aggressive hulemennesker med lavt intellekt som sniker seg krokrygget fram med en klubbe i hånden. Årsaken til denne misforståelsen stammer fra den aller første beskrivelsen av et nesten fullstendig 60 000 år gammelt neandertalskjelett som ble funnet av en paleontolog i 1908 nær den sør-franske byen La Chapelle-aux-Saints («The old man of La Chapelle»).
Ettertiden har vist at karikaturen av neandertalerne var fullstendig feil. Vi snakker i stedet om staute, rettryggede mennesker med store, «tønneformete» brystkasser og kraftige muskler.
Underholdningsindustrien har grepet tak i vår interesse for neandertalmennesket. På YouTube florerer for eksempel et utall programmer der en herlig blanding av fakta og spekulasjoner akkompagneres av skuespillere utkledd med hår, skjegg og – med mindre de er halvnakne – merkelige klær sydd sammen av dyrehud og dyreskinn. Det siste tilskuddet stammer fra mai i år (Netflix: Secrets of the Neanderthals).
Den største suksessen må tilskrives boka The Clan of the Cave Bear utgitt i 1980. Historien følger en liten pike, tilhørende sapiensene, som blir oppdratt av neandertalere. Forhistorien er at hun har blitt både hjemløs og foreldreløs etter et jordskjelv. Scenen er satt under siste istids maksimum for 20 000 år siden[5]. Boka har solgt i mer enn 5 millioner eksemplarer og blitt oversatt til 15 språk.
«Den gamle mannen» Skjelettrester etter neandertaleren (slik de ble funnet) som var årsaken til et forvrengt bilde av disse menneskene, og som gjorde at han fikk tilnavnet «The Old Man». Fra neandertalmuseet i La Chapelle-aux-Saints i Frankrike. Foto: Halfdan Carstens
Ikke så smarte som sapiensene
Det blir fra mange hold hevdet at neandertalerne var både intelligente, innovative og tilpasningsdyktige[6]. At de var tilpasningsdyktige er hevet over tvil, tatt i betraktning at de kjempet seg gjennom mange istider med stadige klimaskifter («Klima som definerende bakteppe»).
Men tatt i betraktning av at utviklingen av steinredskapene deres gikk usedvanlig sakte, tar jeg meg den frihet å tenke at de lå langt etter sapiensene i kognitiv utvikling.
Gjennom flere hundre tusen år hadde de heller ikke utviklet noen kunstformer som var bemerkelsesverdige. Noen forskere trekker fram enkle strekmønstre, pyntede skjell og bruk av farger for å dekorere klær og kropp[7] som en form for kunst, men det er et svært langt skritt fra disse til de detaljerte hulemaleriene i Chauvet (disse blir omtalt i en senere artikkel).
Det var først da de møtte sapiensene at neandertalerne begynte å bruke smykker og lage enkle hulemalerier.[8]
Vi må likevel ta høyde for at klær, redskaper og våpen av forgjengelige stoffer som ull, tre, bein og horn har råtnet og derfor gir oss et svært mangelfullt inntrykk av kulturen deres. Hvis det en dag blir funnet en nedfrosset neandertaler langt øst i Sibir, der det var isfritt under siste istid, må vi være åpne for store overraskelser. Spesielt når det gjelder hvordan de var kledd.
Med utgangspunkt i vår kunnskap om utviklingen i steinkulturen, er det likevel nærliggende å anta at tradisjonene ble holdt ved like i generasjon etter generasjon uten banebrytende innovative fornyelser.
Redskaper av stein
Av flint og basalt laget neandertalerne kniver og økser for å bearbeide alt de skaffet fra naturen: treverk, horn, elfenbein, plantefibre, kjøtt, skinn og bein. Begge disse bergartene gir skarpe kanter og egnet seg derfor godt. I mangel av disse kunne kvarts, kvartsitt og vulkansk glass (obsidian) være gode erstatninger.
Europas urbefolkning
Paleoantropologene er ikke enige seg imellom når neandertalerne ble en egen art. Kildene oppgir forskjellige tidspunkter.
Mens noen sier at neandertalerne har eksistert i 250 000 år, hevder andre at de kan ha en historie som er opp til 600 000 år gammel. Fordi utviklingen fra Homo heidelbergensis til Homo neanderthalensis skjedde gradvis, er det vel heller ikke riktig å oppgi et presist tall.
DNA-analyser viser derimot at den siste felles stamfaren til neandertalere og sapienser opptrådte for mellom 550 000 og 690 000 år siden.
Neandertalerne var Europas urbefolkning. De var de første menneskene som tok det meste av Europa i bruk, og de var de første menneskene som brynte seg på et kaldt klima som vekslet mellom istider og mellomistider.[9]
Neandertalerne har altså streifet rundt omkring i Europa i «uendelig» lang tid. Hvis vi antar at én generasjonstid den gangen var 20 år, nærmer vi oss 20 000 (!) generasjoner.[10] Likevel gjorde de få store teknologiske fremskritt. Steinredskapene som arkeologene har gravd fram viser at forbedringene i løpet av denne tiden ikke var revolusjonerende på noen som helst måte.
Til sammenligning har det moderne mennesket gått fra en enkel jegerkultur via bondesamfunnet til dagens høyteknologiske samfunn gjennom kun 600 generasjoner (12 000 år). Bakteppet er blant annet at klimaet opp gjennom kvartær (Istiden) var usedvanlig stabilt i tiden etter at Istiden tok slutt.
Paleoantropologene har lenge vært skjønt enige om at neandertalerne var den eneste menneskearten som fram til for 43 000 år[11] siden holdt til over store deler av Europa og et godt stykke bortover i Asia. De holdt stand langs en akse som går fra Wales i vest til Sibir i øst. I Europa dominerte de hele Sør-Europa, Mellom-Europa og til og med deler av Nord-Europa (det nordligste funnet av neandertalere er fra Schöningen i Tyskland og Pontnewydd i Wales).
Ny forskning basert på funn (en barnetann og noen steinredskaper) i en grotte i Sør-Frankrike (Mandringrotten i Rhonedalen) antyder at de aller første sapiensene kom til Europa allerede for 54 000 år siden.[12] De kan ha holdt til i grotten i et par tusen år før den på nytt ble overtatt av neandertalerne. Det er derfor ikke sikkert at de første sapiensene klarte å klore seg fast i Europa. Det er godt mulig at funnet kun representerer en isolert gruppe som enten døde ut eller flyttet tilbake til dit de kom fra.
Neandertalernes rike Kartet over neandertalernes utbredelse er basert på funn av sparsomme fossile beinrester av mennesker. Funnet i Altaifjellene i Sibir (en fjellkjede som stryker NV-SØ fra Russland og inn i Kina og Mongolia) tilskrives denisovanerne (en egen art, eller en underart av sapiensene eller neandertalerne). Uzb. = Uzbekistan. Ett eneste nytt funn, kan endre dett kartbildet fullstendig, og det var nettopp det som skjedde da en finger ble funnet i Denisova-hulen i Altai i 2008. Kart: Modifisert fra Wikimedia Commons
Et galt bilde
Tegninger av neandertalerne fremstiller dem gjerne som om de gikk nakne. Kanskje med unntak av et enkelt lendeklede eller noen filler slengt over kroppen. Helt uavhengig av tid på dagen eller tid på året. I mange eldre artikler, bøker, TV-programmer og filmer blir det også eksplisitt uttrykt at de ikke gikk med klær[13]. I filmatiseringen av boka The Clan of the Cave Bear (1986) blir vi for eksempel eksponert for mennesker som har minimalt med klær på.
Med det kalde klimaet som var under siste istids maksimum, selv langt nede i Europa, fjernt fra isen, må det være lov å så tvil om forestillingen om halvnakne kropper er korrekt. Vi må tro at også disse menneskene, om enn hardføre, trengte å beskytte seg mot regn, snø og kulde på bedre vis.
Men siden alle rester etter klær har råtnet opp, er det helt umulig å få et korrekt bilde av klesdrakten. Det eneste vi kan si er at de må ha tatt i bruk hud og skinn fra de samme dyrene som ga dem mat.
Media og museer med sine dukker tegner derfor i dag et ganske annerledes bilde av dem enn de gjorde før[14].
Godt kledd I Neanderthal Museum kan vi se hvordan neandertalerne beskyttet seg mot kulden. Reinskinn var det foretrukne skinnet, men vi vet at de også jaktet på alt fra ekorn til mammut. I denne montasjen benytter personene bukser av hud og jakke av skinn. Foto: Halfdan Carstens. Bildet er tatt på Neanderthal Museum i Düsseldorf.
Kledd i hud og skinn
Klimaforskerne har lært oss at det gjennom det meste av de siste 4-500 000 år var betydelig kaldere enn det har vært gjennom historisk tid (se figur øverst i artikkelen; «Klima som definerende bakteppe»). Mellomistidene var noen kortvarige unntak fra en vedvarende «kuldebølge» som dominerte i hele Europa.
Året gjennom var nok neandertalerne derfor godt kledd. Det manglet heller ikke på råstoffer til å lage klær av. Hud og skinn fra små og store dyr var en del av jaktutbyttet, mens tarmer, sener og vevede plantefibre kunne brukes til å sy klesplaggene sammen. Så må vi ikke glemme hvor godt ull isolerer. Med god tilgang på hår fra mammut, neshorn og moskus har de hatt god anledning til å isolere kroppen mot kulde. Hvordan de laget klærne sine, er derimot fortsatt en gåte.
Flere museumsutstillinger viser at neandertalerne var «velkledde». I Neanderthal Museum utenfor Düsseldorf er flere dokker i naturlig størrelse kledd med skinn, og Moesgaard Museum i Aarhus demonstrerer hvordan neandertalerne skar opp skinn og laget varme klær av hjortehud. Forskerne har lagt vekt på at klærne blir framstilt arkeologisk korrekt, men i høyeste grad også at snittet er korrekt. Dette har de gjort ved å sammenligne med hvordan vår tids urbefolkning går kledd, og spesielt de som har de samme utfordringene som neandertalerne hadde.[15]
Kaldt. Også i sør Øyeblikksbilde fra siste istids maksimum. Da det var som kaldest lå innlandsisen over Norge, Sverige, Finland og de baltiske statene, over det meste av Danmark og Storbritannia, et godt stykke ned i Tyskland og langt bortover i Russland. Et bredt belte fra Frankrike og inn i Russland var skogløst. Her hersket den pleistocene megafauna som neandertalerne jaktet på. Skravert: isbreer og innlandsis. Lys gul: tundra. Mørk gul: steppe. Mørk grønn: taiga (boreal skog med gran, furu og lerk og liten biodiversitet). Lys grønn: blandingsskog. Kart: Bilde av kart utstilt i Musee de l’Homme de neandertal.
Stor og sterk
Han ville skilt seg ut på badestranden med det lange håret og rufsete skjegget. Kroppen er derimot ikke veldig forskjellig fra vår egen. Mest fremtredende er at neandertalerne var kortere, mer kompakte[16] (for å beholde varmen) og kraftigere (pga. et strevsomt liv). Forskningen viser at mennenes høyde var et sted mellom 152 og 168 cm, mens vekten var mellom 55 og 80 kg. Mange moderne menn ville nok sett misunnelig på den store brystkassen og beundret musklene. Ulempen ved en stor kropp var et stort kaloribehov. Det blir hevdet at det kan ha vært opp mot det dobbelte av vår tiltrengte dagsrasjon. Kroppsformen hadde gjennom gjentatte nedkjølinger av kloden tilpasset seg et kaldt klima og hardt arbeid. Vi kan sammenligne med inuittene som holder til i Alaska, Canada og Grønland. Gjennom årtusener har de gjennom genetiske mutasjoner utviklet seg for å kunne overleve i et ekstremt miljø.[17]
Staut kar Ansiktet ser noe forskjellig ut fra vårt, men kroppen kunne ved første øyekast også tilhørt det moderne mennesket. At han gikk naken rundt med spydet, uten beskyttende kroppshår eller et tykt fettlag, er derimot tvilsomt. Under det meste av istiden var det så kaldt at de neppe kunne ha klart seg uten klær. Foto: Halfdan Carstens. Bildet er tatt på Neanderthal Museum i Düsseldorf.
Mer moro i vente
Neandertalerne forsvant. Sapiensene ble enerådende.
Hvorfor det skjedde, er ikke forskerne enige om. Noen legger skylden på det kalde klimaet under siste istid (uten å referere til at det var like kaldt under de foregående istidene), mens andre mener at sapiensene hadde skylden, direkte eller indirekte.
Selv velger jeg å tro at et stadig kaldere klima hadde redusert bestanden av neandertalere betraktelig, og at de ikke klarte å forsvare seg mot sapiensene da disse kom vandrende inn i Europa for 43 000 år siden.
Kanskje ble konkurransen om matfatet for hard? Kanskje ble de utsatt for etnisk rensing? Kanskje var det andre årsaker som gjorde at Homo sapiens i dag er den eneste gjenlevende menneskearten?
Det eneste som er sikkert er at paleoantropologene og underholdningsindustrien vil holde diskusjonen levende i mange år fremover.
Neste artikkel
Det er mye mer å fortelle om neandertalerne. Blant annet om DNA-revolusjonen som svenske Svante Pääbo satte i gang på 1900-tallet, og som kulminerte i Nobelprisen i medisin/fysiologi i 2022. Men det får vente til høsten. Nå er det tid for feltarbeid og nyte den korte sommeren.
Kommentarer er velkomne: halfdan@geo365.no
Den første neandertaler
Året var 1856. Kunnskapen om Jordas utvikling var liten. Kunnskapen om livets og menneskenes utvikling var tilsvarende mangelfull. Faget geologi var i støpeskjeen. Evolusjonslæren eksisterte ikke. Rådende tankegang var tuftet på flere tusen år gamle skrifter. Sannheten tilhørte bibelen.
Et tilfeldig funn av 16 knokler i en eldgammel kalksteinshule i Neander Thal utenfor Düsseldorf i Tyskland ble begynnelsen på ny, og den gang svært omstridt, forståelse. Den lokale naturviteren og naturfaglæreren Johann Carl Fuhlrott fikk hånd om beinrestene og hadde mot til å hevde at knoklene må ha tilhørt «de første europeere». At dette mennesket faktisk hadde tilhørt Istiden.
Idyllisk dal Huler og grotter i denne dalen har vært bosted for neandertalere lenge før den frodige vegetasjonen vokste opp. Fra maleri vist på Neanderthal Museum (Friedrich Wilhelm Schreiner). Foto: Halfdan Carstens
Aldri før hadde det blitt gjort et fossilfunn som ble knyttet opp mot mennesker. Tre år før Charles Darwin lanserte sin evolusjonsteori (1859), hadde vi bare kjennskap til én menneskeart: Homo sapiens. Det er i dette perspektivet vi må se den oppsiktsvekkende tolkningen av opprinnelsen til noen få knokler i en trang, idyllisk dal. Dalen hadde vegger av kalkstein og var gjennomhullet av huler og grotter. I dag er den imidlertid borte, fordi industrialiseringen på 1800-tallet krevde store mengder kalkstein.
Ganske raskt ble forskere enige om at knoklene tilhørte et menneske fra førhistorisk tid. Men ikke «én av oss». Den ovale skallen, den framtredende pannebeinbuen og de kraftige beinene var alt fremmed. Ingen hadde sett noe lignende på moderne mennesker.
Professoren og geologen William King ved Queens College i Irland trakk enda mer vidtrekkende konklusjoner. Han konkluderte med at knoklene måtte tilhøre en annen menneskeart. Da var veien kort til å gi den navnet Homo neanderthalensis (1863). Senere dateringer viser at knoklene er 40 000 år gamle.
Flere år etter det oppsiktsvekkende funnet i Neanderdalen, innså vitenskapen at to tidligere fossilfunn av mennesker – ett gjort ved Engis, Belgia i 1829 (ca. 35 000 år) og ett ved Forbes Quarry, Gibraltar i 1848 (ukjent alder) – også var neandertalere. Selv om de ikke ble gjenkjent som det de faktisk var på den tiden, vet vi nå altså at dette var de aller første menneskelige fossilene som ble funnet. Mannen fra Neander Thal er likevel den som har fått all æren av å være det første funnet av neandertalere.
Da Charles Darwin publiserte sin evolusjonslære i 1859, ble neandertaloppdagelsen fra Tyskland raskt tatt til inntekt for at mennesket hadde utviklet seg fra primitive forfedre.
På rett sted De 16 knoklene som ble funnet i Neander Thal i 1856 er i dag utstilt presis der de ble funnet. Men for å få dette til var det nødvendig å bygge et tårn med en platting som ligger like høyt som Feldhofer Grotte gjorde den gangen. Foto: Halfdan Carstens
[1] Navnet skyldes at det første funnet ble gjort i Neander Thal i Tyskland (se faktaboks på slutten av artikkelen).
[2] Definisjonen på tundra er at sommertemperaturene er mellom 0 og 10 oC. For at trær skal vokse, må minst én sommermåned ha middeltemperatur over 10 oC. Typisk for tundra er lite nedbør. Men fordi kaldt vær gir liten fordampning, og permafrosten hindrer drenering, er landskapet likevel vått med myrer, pytter og innsjøer. Plantene ga lite næring for neandertalere som oppholdt seg på tundraen. Jakt og fiske var den eneste måten å overleve på. Kilde.
[3]Mammutsteppen strakk seg fra Storbritannia i vest til Alaska og Canada i øst og dekket 15 000 000 km2.
[4] Senere er det vist at den franske forskeren som plantet gale ideer var forutinntatt og med styrke hevdet at neandertalerne ikke var sapiensenes forfedre.
[5] Neandertalerne var på den tiden dødd ut. Men det er en mindre detalj som ikke ødelegger historien.
[8] Karin Bojs. Europas Mødre. De siste 43 000 årene. 2022.
[9] Funn fra Nord-Spania viser at de første menneskene (Homo antecessor – «pionermennesket») kom til Europa allerede for mer én million år siden. Det ble altså gjort «et lite forsøk» på å invadere Europa i god tid før Istiden satte inn for alvor og det ble virkelig kaldt. Pionermennesket døde imidlertid ut for 800 000 år siden.
[10] Med samme generasjonstid har det til sammenligning gått 50 generasjoner siden vikingtiden.
[11] Også dette tidspunktet er det uenighet om. Flere kilder sier 30 000 år, og usikre dateringer av trekull fra Gorhams hule i Gibraltar gir en alder på 28 000 til 24 000 år.
